En skjermet verden

Tekstuelle spørsmål i en digital tid

  

 

Av MARTIN ENGEBRETSEN

Institutt for nordisk og mediefag, Høgskolen i Agder

  

Tekstbegrepet er i endring. Den teknologiske utviklingen - ikke uten grunn kalt "den digitale revolusjon" - har sløvet de analytiske redskapene vi siden Gutenberg har pusset og filt ut fra oppfatningen om at en tekst er en sammenhengende og mer eller mindre autonom kjede av ord. Digitaliseringsteknikken gjør at ulike tegnsystemer i dag kan lagres og fremkalles i nye former. Verbaltekst, bilder, videoopptak, musikk, tale, grafikk og animasjon kan kombineres fritt til stadig nye mediale uttrykk, uttrykk som fordrer nye lesemåter og nye analytiske og teoretiske tilnærminger. Første skritt for å forstå det som er nytt, er å stille nye spørsmål. I denne artikkelen vil jeg peke på noen spørsmålstillinger som er aktuelle når vi som norsklærere nærmer oss tekstene som blir formidlet gjennom de nye elektroniske mediene. Siden vil jeg trekke fram noen anvendelsesområder for de nye teksttypene.

 

Begrepet hypertekst står sentralt i samtalen rundt de nye mediene. Oppløsningen av den lineære struktur innebærer store konsekvenser for tekstens koherens, for dens kontekst og dermed for tekstens meningsdannende potensial.

 

Et annet viktig stikkord er multimedia. Komputerteknologien tilbyr nye muligheter for å kombinere statiske medier som tekst og bilde med dynamiske medier som film og lyd til et nytt, integrert medieuttrykk.

 

Fram til i dag er det den teknologiske industrien som har investert den tyngste forskningsinnsatsen innen data-basert kommunikasjon. Gruppe nummer to på banen er de som ønsker å utnytte den nye teknologien til å forbedre eller fornye en prosess eller et produkt. Mulighetene for praktisk anvendelse synes å være utallige, og blant dem som allerede er godt igang med å utforske dem, står bl.a. pedagogene og journalistene i fremste rekke. På flere måter synes hypermediet å være et mer optimalt formidlingsmedium enn de tradisjonelle mediene. Samtidig opplever de skjønnlitterære forfatterne at hyperteksten representerer en mulig konkretisering av sentrale litterære teorier. Dermed åpnes det også for nye former for ideologikritikk.

 

Så kan man spørre om utviklingen av de nye elektroniske mediene skal være en arena for teknologene, eller om også humanistene skal bidra til å forme premissene for den videre forskningsferd.

 

   

Hypertekst

Datateknologien har muliggjort et nytt konsept for tekstorganisering, nemlig hypertekst. Begrepet er ofte beskrevet ved hjelp av produktive metaforer som byer, landskap, reiser osv. Enkelt forklart består en hypertekst av en sluttet eller åpen rekke med tekstbiter, eller "noder", koplet sammen ved hjelp av elektroniske koplinger, gjerne kalt "lenker". Noen hypertekster er slik at man starter opp på ett bestemt punkt, og siden velger man sjøl hvilken tekstbit man ønsker å lese som nummer to, tre osv. Andre hypertekster er mer åpne i strukturen, slik at man også kan komme inn i nettverket fra ulike kanter, som et tunnellsystem med mange inngangsdører. Noen systemer har sogar den egenskapen at brukeren kan føye til nye tekstbiter og opprette nye koplinger, som igjen kan gjøres tilgjengelige for nye brukere av hyperteksten.

 

En definisjon av hypertekst bør være åpen og enkel, slik at den rommer den store fleksibiliteten som ligger i denne informasjonsteknologien. Følgende kan være et forslag:

Hypertekst er et konsept for organisering og tilgjengeliggjøring av informasjon, basert på en teknologi som muliggjør elektronisk kopling (lenker) mellom tekstelementer. Disse elementene kan være selvstendige tekstfiler (noder) eller ulike sekvenser av en og samme tekstfil. Begrepet kan også brukes ikke-generisk (en hypertekst), om en spesifikk gruppe tekstelementer som er sammenkoplet i henhold til beskrivelsen over.

 

 

Hypertekst inviterer til endrede roller for både den som skriver og den som leser. Leseren er ikke lenger en passiv mottaker av en tekst som er ferdig utformet av en forfatter. Leseren bestemmer selv både struktur og rekkefølge i sin egen leseprosess og kan (i varierende grad) delta aktivt i utformingen av tekst-komplekset. Hypertekst er et leserstyrt informasjonskonsept, der skribentens oppgave i stor grad handler om å skaffe tilveie og knytte sammen et råmateriale for lesingen. Det er slik sett ikke å undres over at hyperteksten ofte fremstilles som et landskap, der hyperlenkene utgjør et intrikat veinett, en digital infrastruktur, der leseren er en vandrer, eller bilist, som tar seg fram etter eget forgodtbefinnende, eventuelt ved hjelp av kart og kompass.

 

Hypertekst er mao et prinsipp som endrer premissene for skriving og lesing, for kunnskapsformidling og massemedial kommunikasjon.

 

  

Oppløsning av lineariteten:

brudd eller kontinuitet?

Hypertekstens fremste kjennetegn er dens ikke-lineære struktur: de ulike tekstelementene er ikke knyttet sammen gjennom en fastlagt rekkefølge. Noen systemer gir forfatteren mulighet til å rådgi leseren mht til tekstrekkefølge, men i prinsippet er det alltid leseren selv som bestemmer sekvensen av tekstelementer. Heri ligger den største forskjellen mellom tradisjonell tekst og hypertekst, og heri ligger både mulighetene og begrensningene til hyperteksten som medium.

 

Det betyr imidlertid ikke at mangel på linearitet til nå har vært et ukjent fenomen i vår skriftkultur. Flere skribenter har pekt på historiske skrifter som er konstruert på en måte som setter leseren i posisjon til å velge tekstrekkefølgen, fra den 3000 år gamle kinesiske orakelboken Ching, bestående av 64 korte fragmenter som kan kombineres til 4096 deltekster, til Raymond Queneaus' Cent Mille Milliards de Poèmes (Hundre tusen milliarder dikt) fra 1961, en sonette-maskin der 14 X 10 sonette-linjer kan kombineres på 10 i fjortende måter ved hjelp av et innbrettssystem (Aarseth 1993.) Man kan godt trekke inn strukturen i moderne avisoppslag i samme tankerekke. Nyere avisdesign, med tydelig markert oppdeling av teksten ved hjelp av typevariasjon, hyppige avsnittsmarkeringer, mye luft , mellomtitler, uthevede sitater osv inviterer leseren til hoppe rundt i teksten, alt etter hva han er interessert i og hvor god tid han har.

 

Med andre ord; den leserstyrte tekst er ikke et totalt nytt fenomen. Men det som kjennetegner den tidlige ikke-lineariteten, er at den enten har vært eksperimentell og atypisk, som i sonettemaskinen, eller bare delvis og sekundær, som i avisene, der nyhetshistorien tross alt er skrevet som en sammenhengende artikkel. Det grunnleggende bruddet med lineariteten som hyperteksten representerer, innebærer derfor innføring av et reelt nytt tekstprinsipp, selv om det opp gjennom tekstens historie er foregrepet på ulike måter.

 

Noen finner det likevel misvisende å opprette skarpe skiller mellom papirteknologi og digital teknologi. Ture Schwebs peker på at det aller meste som havner på papir i dag allerede har vært gjennom en datamaskinell bearbeiding, og at sentrale digitale teksttyper har egenskaper som likner bokas, for eksempel CD-ROM-tekstens stabilitet. Han skriver (Schwebs 1994, 13):

 

"Den konvensjonelle tekstens karakter er ikke nødvendigvis lineær, og hyperteksten er ikke nødvendigvis ikke-lineær. Sett fra leserens ståsted blir leseresultatet, den endelige teksten, lineær (sekvensiell) uansett i hvilken rekkefølge den leses."

 

  

Koherens eller museklikk?

Når man diskuterer hypertekstens særpreg i forhold til tradisjonell tekststruktur, er det viktig å peke på at hypertekstens grunnleggende ikke-linearitet kun gjelder den globale strukturen, altså sammensetningen av de ulike tekstbitene. Den påvirker ikke den lokale strukturen i den enkelte tekstbiten. Mens Queneaus' sonettemaskin hadde oppløst linearitetsprinsippet helt ned til setningsnivået, består hyperteksten av tekstbiter, korte eller lange, som er internt lineære og koherente. Man kan si at hyperteksten er lineær på mikroplanet, ikke-lineær på makroplanet.

 

Men selv om den enkelte noden gjerne består av en sammenhengende tekst av en viss lengde, vil det gjerne finnes en rekke stikkord rundt omkring i denne teksten som fungerer som mulige broer over til nye tekster. Det betyr at leseren allerede etter en halv setning ved hjelp av et museklikk kan være over i en ny tekst - og da er lineariteten i den første teksten lite verdt. En annen lesestrategi er selvsagt å lese gjennom hele den første teksten først, for så å bestemme seg for hvilken bro man ønsker å satse på for å komme til en ny tekst.

 

Problemet er imidlertid at man sjelden vet hvor broen - eller museklikket - vil føre en. Både tematisk og geografisk (hvor teksten fysisk ligger lagret) kan man havne både nært og fjernt. (Geografisk avstand er selvfølgelig bare relevant for de "åpne" hypertekstene som distribueres gjennom datanettverk som Internett.)

 

Vi kan slå fast at hypertekster kan være svært forskjellige med hensyn til fordelingen av "makt" mellom leser og skriver og graden av koherens i tradisjonell forstand. Dersom man har tre lange leksikonartikler på data, en om Munch, en om ekspresjonisme og en om norske malere rundt århundreskiftet, og knytter disse sammen vha tre felles stikkord, har man fått en hypertekst bestående av tre noder. Leserekkefølgen vil da rimeligvis variere noe fra leser til leser, men stort sett vil denne hyperteksten skille seg lite fra et trykt hefte der artiklene er presentert i en valgt rekkefølge. Forskjellen vil som jeg straks skal komme tilbake til primært ligge i den kontekstuelle "innpakningen" de ulike tekstbitene gir hverandre når de leses i varierende rekkefølge.

 

Mange av dagens hypertekststrukturer består imidlertid av et meget høyt antall noder, og lengden og sammensetningen (skrift, bilde, lyd) av den enkelte node varierer også kraftig. I ytterste konsekvens kan man si at hele tekstmassen som ligger utlagt på World Wide Web utgjør én hypertekst, siden alle tekstnodene på en eller annen måte kan nås fra andre noder - enten gjennom indekslister (kataloger), søkemotorer eller direkte stikkordslenker.

 

Hyperteksten som medium beveger seg på en skala fra det tradisjonslike til det sterkt innovative. For analytikeren vil det tilsvarende variere i hvor stor grad han kan ta i bruk tradisjonelle begreper for å vurdere og beskrive hypertekstens kvalitet og virkemåte.

 

 

Ny kontekst - ny mening

Når en sjanger beveger seg fra tradisjonell til hypertekstuell struktur, åpner det seg en rekke interessante tekstteoretiske perspektiver. Her vil jeg nevne ett som gir en viss dybde til konsekvensene av den "maktoverdragelse" som finner sted skjer mellom "skriver" og "leser". Det er et perspektiv knyttet til begrepene koherens, kontekstualisering og meningsdannelse, og blir særlig sentralt når vi snakker om tekstsjangre vi forbinder med kunnskapsformidling: læremidler, nyheter osv.

 

Selve tekstbegrepet er tradisjonelt knyttet til krav om tematisk enhet og indre, logisk sammenheng mellom tekstbitene. Kravet til logisk sammenheng hviler delvis på en grunnleggende oppfatning av at tilværelsen er kausal, altså at ulike hendelser er knyttet sammen gjennom et årsak/virkning-forhold (selv om både modernismen og postmodernismen til dels handler om å problematisere slike relasjoner.)

 

I en hypertekst vil den lokale koherensen internt i den enkelte noden, være relativt lik koherensen i en isolert tekstsekvens i en bok eller en avis. Men den globale koherensen vil være "tilfeldig", i og med at de enkelte nodene kontekstualiserer hverandre - og dermed tilfører hverandre mening - på ulike måter i henhold til den rekkefølge man leser dem i. Leser man tre noder i rekkefølge A-B-C, vil man lese C på bakgrunn av informasjonen i B, som igjen bygger på A. Det innebærer at et skifte av sekvens til C-B-A, vil innebære et skifte av meningsdannelse, fordi C ikke vil forstås på samme måte når man ikke først har lest A og B.

 

La oss gå tilbake til de tre kunstfaglige leksikonartiklene. Vi kan tenke oss at vi leser først en artikkel om Edvard Munch, deretter en artikkel om norske malere rundt århundreskiftet, og til sist en generell artikkel om ekspresjonisme. Siden våre forhåndskunnskaper - særlig de som nylig er aktivert - alltid influerer på den mening som oppstår når vi leser en tekst, ville vår lesning av Munch-teksten vært annerledes - trolig "rikere" - om vi hadde lest de to andre tekstene først. Likeledes ville artikkelen om norske malere rundt århundreskifte blitt lest i et annet lys om vi først hadde fått aktivert kunnskaper om ekspresjonismen. På den annen side må vi anta at ekspresjonisme-teksten da ville fått en mer "kontekst-fattig" lesning, siden de to andre artiklene i høy grad gir relevante referanser til temaet "ekspresjonisme". Ulike veier gjennom materialet gir ulike lesninger - og ulike oppfatninger av meningsinnholdet.

 

  

Tekstkulturen i et multimediemiljø

Hva skjer med den skrevne verbalteksten når den må hevde seg mot mer sansestimulerende tegnsystemer som bevegelige bilder, musikk og tale i et multimediemiljø? Klarer den å beholde den dominerende rollen den er vant med fra trykksakenes tekst/bilde-syntese, eller vil den ende opp som stikkordspregede ankerfester for de andre informasjonstypene?

 

Dette er et kjernepunkt i den skepsis de datamedierte tekstene møter i mange humanistiske miljøer. Man er engstelig på tekstens vegne. På tross av alle de fantastiske mulighetene den nye teknologien rommer, ser man at den skrevne verbalteksten blir utfordret på en måte som kan få varige følger for dens status i tegnsystemenes hierarki.

 

Det er imidlertid viktig å peke på to forhold i denne sammenhengen:

For det første er det et foreløpig faktum at levende bilder, lyd og animasjon er til stede i svært varierende grad i de datamedierte dokumentene. Fremdeles er Internett et medium der verbalteksten dominerer totalt, og det som finnes av stillbilder blir stort sett presentert i små formater. Inntil båndkapasiteten er kraftig forbedret, blir levende bilder bare unntaksvis formidlet over nettet. De prinsippielle problemstillingene knyttet til multimedieuttrykkene gjelder primært de produktene der bilder, videosekvenser, animasjoner og lyd utgjør en vesentlig del av uttrykket. I dag begrenser slike produkter seg primært til de "lukkede" formater, dvs CD-ROM-plater. Men utviklingen av den digitale infrastrukturen går svært fort, og interaktiv videoformidling over nettet ligger neppe mer enn et års tid inn i fremtiden.

 

For det andre er det liten grunn til å frykte at de tradisjonelle, tekstbaserte mediene vil dø ut i overskuelige framtid selv om de digitale mediene skulle utvikle seg i en retning som desavuerer verbalteksten. Skriften har gjennom vår kulturhistorie utviklet og dokumentert spesifikke kvaliteter som bare den selv kan opprettholde, og om det skulle vise seg at de nye mediene favoriserer andre informasjonssystemer, burde det bare styrke de tradisjonelle medienes rolle som forvaltere av skriftkulturen.

 

  

Statiske og dynamiske medier

Gunnar Liestøl mener at tekstkulturen idag utøver et "herrespråk som innenfor rasjonalitetens doméne demper innflytelsen fra bildemediene" (Liestøl 1994, 75). Dette skjer blant annet fordi "bildemediene blir forstått og analysert ut fra et litterært paradigme. På den måten sikrer tekstkulturen, i hvert fall tilsynelatende, sin kontroll og innflytelse ved å eksportere terminologi til beslektede, omkringliggende, men konkurrerende uttrykksformer."

I det tradisjonelle mediebildet finnes det imidlertid få eksempler på reell integrasjon av statiske (bilder, tekst) og dynamiske (levende bilder, lyd) uttrykksformer. Det nærmeste man kommer er trolig teksting på film og TV, men man kan spørre seg om ikke dette er å betrakte som en nødløsning mer en virkelig integrasjon. I den nye teknologiske og institusjonelle kontekst som multimedieteksten representer, møtes for første gang den statiske og dynamiske tradisjonen i umiddelbart samkvem. Som Liestøl skriver (Liestøl 1994, 79):

 

"Datamaskin-mediet er både statisk og dynamisk. Det radikalt nye med datamaskinen som multimedium er at her opptrer medietypene samlet uten at de må gi slipp på sine respektive premisser. Med digitale medietyper er det prinsipielt mulig å skape integrerte medieuttrykk uten at en medietype etablerer hegemoni. I de nye mediene kan den tekstdominerte boktradisjonen finne fram til en form for sameksistens med dynamisk bildeinformasjon. Om effekten av en slik integrasjon betyr alvorlig svekkelse av tekstens rolle vet vi foreløpig lite om, men at den innebærer en ny situasjon med andre betingelser, er hevet over tvil."

 

Liestøl spår for øvrig at skriftkulturens sterkeste utforder i dette integrerte uttrykket ikke vil være bildeinformasjonen, slik man gjerne tenker seg, men muntligheten, altså den audible talen.

Man kan ikke lese en tekst samtidig som man ser på et bilde eller en film, men man kan lytte. I film og TV har talen den samme forankrende funksjon som skriften har i den statiske tradisjonen. Når man får et medium som både er statisk og dynamisk, vil talen være en sterk kandidat til å dominere forankringsfunksjonen, kanskje på bekostning av skriften.

 

Liestøl understreker behovet for forskning knyttet til avkoding av slike integrerte uttrykk (s 80):

 

"I multimediedokumenter oppheves de konstitusjonelle rammene: Bevegelige bilder frigjøres fra kinoinstitusjonen, og tilsvarende frigjøres teksten fra bokteknologien og den litterære institusjon.... Vi har ingen erfaring i å forholde oss til dem som kombinerte uttrykk. Vi mangler en kombinatorisk kompetanse i omgangen med multimediale uttrykk."

 

Med referanse til Thomas Sebeoks "håndbok" i semiotikk påpeker Liestøl at det fins store hvite felter i den semiotiske forskningen når det gjelder studiet av kombinasjoner mellom ulike tegnsystemer (s 80):

 

"Den strukturalistiske tradisjon har .. ikke tematisert samvirket mellom medietypene på samme måte som den har undersøkt de enkelte semiotiske systemer hver for seg. Multimediekommunikasjonen og konsekvensen av medietypenes samspill i integrerte uttrykk har hatt lav prioritet innen semiotisk forskning og karakteriseres som et forsømt forskningsfelt."

 

Jay Bolter er i større grad erklært optimist på tekstens vegne. Han mener at hypermediene er "tekstens hevn på TV". I sin bok "Writing Space" skriver han blant annet (Bolter 1991):

 

På TV absorberes teksten av videobildene, men i hyperteksten blir bildene en del av teksten.

 

 

Hypertekst - et mer optimalt formidlingsmedium?

Optimismen knyttet til multimedieteknologien er særlig knyttet til to forhold. For det første er alle som ønsker å formidle et budskap til massene opptatt av å finne et uttrykk som engasjerer og fascinerer, slik at det travle og medieomspunne moderne mennesket lar seg "fange" av nettopp deres tekst. Og som kombinert underholdnings-, informasjons- og instruksjonsmedium er datamaskinen trolig uovertruffen.

 

For det andre er optimismen basert på teorier om at flersensoriske impulser passer godt til hjernens læringsprosesser, og at man således kan oppnå læringseffekt på kort tid. Som "academic consultant" hos IBM, Edwin J. Pinheiro uttrykker det (Pinheiro 1994):

 

..learning is enhanced not only by repetition, but also when multiple senses are involved in the process in a short span of time. Thus if we see and hear something we are more apt to remember it than if we only saw it or heard it. If this something is repeated enough times, physical and chemical changes take place at the synapses in the brain, and the memory becomes permanent.

 

 

Pinheiro mener at multimediale budskap er lettere å huske fordi de multisensoriske impulsene etterlater seg mer sammensatte mønstre i hjernen enn for eksempel en verbal tekst gjør. Når vi skal gjenkalle informasjon vi har lagret i minnet, skjer det ofte ved at vi mottar nye impulser som på en eller annen måte har likhet med de vi skal gjenkalle. Jo bredere assosiasjonsflate den lagrede informasjonen har, jo større sjanse er det for at nye impulser skal være i stand til å "vekke" opp den lagrede informasjonen.

 

Kathleen Burnett ved Rutgers University, USA, går lengre enn Pinheiro, og hevder at den tradisjonelle, lineære teksten undertrykker tankens frie vandring, og at hyperteksten kan tolkes som en oppstand mot denne undertrykkelsen (Burnett 1993, 1):

 

Clearly, human thought processes include nonlinear, nonsequential, and interactive characteristics which, when acknowledged by traditional information structures, are not supported. In fact, one might characterize the history of information transfer as a tyranny against such characteristics, that is, a tyranny against the rhizome. Hypermedia might be characterized as one manifestation of the struggle against this tyranny.

 

Hypertekstens styrke, mener Burnett, er at den framhever spor som vanligvis er skjult av den påtvungne lineariteten som papirteksten representerer. Og hypertekstens "tekstualitet" blir styrket av denne ikke-lineariteten, fordi den er med på å synliggjøre asynkrone og ikke-lineære relasjoner i tilværelsen. Hyperteksten er en slags vev, liksom begrepet "tekst" stammer fra det latinske "texere", og følgelig har samme opphav som ordet "tekstil".

 

   

Hyper-pedagogikk

Den faggruppen som kanskje har kommet lengst i arbeidet med å applisere de digitale teksttypene til dagliglivets utfordringer, er pedagogene. Association for the Advancement of Computing in Education (AACE) er en verdensomspennende organisasjon som blant annet distribuerer seks ulike tidsskrifter. På deres konferanser diskuteres et vidt spekter med spørsmål knyttet til bruken av datamaskiner på alle utdanningsnivåer, der tekniske nyvinninger søkes tillempet teorier for læring og praktisk metodikk.

 

Et fellestrekk for vyene knyttet til komputerbasert læring, er at læreren/foreleseren får en ny rolle i klassesituasjonen. Han er ikke lenger den som rår over kunnskapen og deler den ut i passende porsjoner - for selve kunnskapsmassen kan hver enkelt elev disponere fritt ved hjelp av datamaskinen. Lærerens oppgave blir i større grad å hjelpe eleven/studenten med å bruke maskinen strukturert og initiere samtaler som kan bidra til å internalisere og eventuelt nyansere eller korrigere stoffet som læres; mao bidra til at stoffet gjøres nært - både sosialt og psykologisk.

 

George Landow mener at den pedagogiske hyperteksten redefinerer rollen som instruktør ved å overflytte deler av instruktørens makt og autoritet til studentene, noe som rimeligvis er et skremmende perspektiv for mange lærere (Landow 1992).

 

Implisitt i denne maktoverføringen ligger en modifikasjon av selve begrepet "kunnskap", som fjernes fra det tinglige, det man skal søke, finne og siden vokte over på ulike mystiske vis, og gjennoppstår som et komplekst system av strukturer som griper inn i hverandre og gjennomborer hverandre. Kunnskap blir å forstå som dynamisk knipping av oppfatninger som samhandler med hverandre, og som blir konstruert og omformet av vanlige, levende mennsker, ikke av eksperter og autoriteter.

 

Slik sett forutsettes det at studentene må engasjeres på en ny måte - de som bare holder seg til gamle vaner med å "memorisere" og siden "gjenfortelle" - vil få problemer. Landow skriver at hyperteksten tilbyr "the perfect means of informing, assisting, and inspiring the unconventional student" (Landow 1992, 129) - fordi man kan løse studentene fra det stramme rammeverket rundt timeplaner og forelesningsrekker uten å ødelegge strukturen og sammenhengen i et kurs.

 

Mindre revolusjonerende er det å betrakte datamaskinen som et nyttig supplement til en mer tradisjonell undervisning, et selvinstruerende og engasjerende læremiddel som kan sette studenten inn i et stoffområde ved hjelp av ulike mediale uttrykk og siden gi relevante oppgaver. Maskinen gir selvsagt respons på studentens innsats gjennom interaktiv programvare.

 

  

Nettaviser

I avishusene verden over bruker man i dag store ressurser på å tilpasse sine formidlingsoppgaver til de nye teksttypene - og vice versa. Elektronisk publisering av journalistisk materiale er allerede blitt så vanlig at nær sagt enhver avis av en viss størrelse tilbyr en eller annen form for nett-tjeneste. Og den nye teknologien åpner for store muligheter til fornyelse og vitalisering av de journalistiske sjangrene.

 

For første gang på mange år kan avisene igjen konkurrere med TV når det gjelder aktualitet rundt en nyhetshendelse; teksten på datanettet kan oppdateres kontinuerlig, slik at siste nytt alltid er på lufta.

 

Det tyngende plassproblemet er borte, slik at plasskrevende artikler kan få så mange "spalter" man måtte ønske. Om man vil, kan man lage både korte og mer utfyllende versjoner av de enkelte sakene, alt tilpasset ulike brukerbehov.

 

Om kort tid vil man kunne ta i bruk videoinnslag på lik linje med pressefotografi ("klikk her og få ordførerens innlegg i budsjettdebatten - uredigert!"), og ikke minst kan man opprettholde en kontinuerlig dialog med leserne. Informerte lesere kan bidra med korreksjoner til opplysninger som distribueres, eller de kan si sin hjertens mening om dagens leder - alt på minuttet ved hjelp av elektronisk postgang.

 

Og et avgjørende moment for den videre utviklingen av disse eksperimentene er selvsagt kostnadssiden: Elektronisk distribusjon av nyheter er svært mye rimeligere enn papirdistribusjon. Dessuten forurenser det ikke.

 

Hvordan hypertekstens og multimedietekstens særegne egenskaper kan utnyttes maksimalt innen nyhetsformidling, er et spørsmål som i dag bare er delvis besvart. Til nå er det selve teknologien som er blitt utprøvd. Formgivning, stil og valg av innholdskategorier har i stor grad vært preget av mønstre vi kjenner fra papirpublisering. Viljen og evnen til å tenke helt nytt, til å ta i bruk mediets fortrinn innen interaktivitet, hurtighet og hypertekstuell struktur varierer sterkt, men det vil neppe gå lenge før feltet vil preges av fastere konvensjoner og standardiseringer. Et avgjørende spørsmål i så måte er selvsagt hvem det er som skal bestemme konvensjonene og sette standardene.

 

Visse utviklingstendenser kan man observere allerede i dag. Når det gjelder journalistisk form og innhold er det tydelig at en del av nettavisene i forhold til moder-produktene er preget av mer "ungdommelighet", noe som er forståelig når man vet at aldersgruppen 20-40 år er den klart største brukergruppen. Dessuten ser vi en målrettet vilje til å innlemme flere former for informasjon i det redaksjonelle nettproduktet. Ved å opprette elektroniske lenker til offentlige kilder som informerer om utdanningstilbud, arbeidsmarked, styringsverk, turistmål etc, signaliserer redaksjonene at nettavis skal være noe annet enn papiravis.

På denne måten setter mediehusene nye rammer for sin virksomhet.

 

  

Digital fiksjon

Hva har hyperteksten å tilby den skjønnlitterære fortellingskunsten? Mange vil vel være tilbøyelig til å betrakte den allmektige og styrende forfatterhånden som en forutsetning for den vellykkede fiksjon. Hvilken skjebne får de hevdvunne kompositoriske prinsipper dersom leseren selv skal kunne bestemme kapitlenes, ja kanskje til og med avsnittenes rekkefølge?

 

Bl.a. George Landow peker på at hyperteksten har mye til felles med tidens litterære og semiotiske grunnsetninger, der begreper som intertekstualitet, polyfoni, desentrering og ikke-linearitet er sentrale stikkord. Roland Bartes, Michel Foucault og Jacques Derrida har alle bidratt med teorier som problematiserer forholdet mellom den skrevne versus den leste teksten, teorier som på mange måter synes å foregripe det som hyperteksten gjør i praksis: Forfatteren legger inn et potensial bestående av en mengde lesemuligheter, men det er den enkelte leser som skaper "sin" tekst.

 

Trolig bør man ha et pragmatisk forhold til analogien mellom poststrukturalistisk teori og hypertekst. Generelt kan man fastslå at terminologi som overføres fra ett fagfelt til et annet på grunn av en ytre likhet, ofte får en innholdsmessig "vridning" med på ferden. Det var tross alt en helt annen tekstype de poststrukturalistiske teoretikerne hadde i tankene da de utmyntet sine begreper. Samtidig er det liten tvil om at deres tenkemåter omkring tekstbasert kommunikasjon kan gi produktive innfallsvinkler til forståelsen av hypertekst. Intertekstualitet kan for eksempel karakteriseres som et grunnprinsipp i hyperteksten. Det særegne er at de ulike tekstene her er fysisk tilgjengelige vha hyperlenker, ikke bare gjenstand for allusjon eller assosiasjon.

 

Likeledes har hyperteksten i Derridas ånd gitt avkall ikke bare på illusjonen om den enhetlige virkelighet, men også på illusjonen om den enhetlige framstilling av en virkelighet. Teksten er i utgangspunktet dekonstruert, og leserens individuelle konstruksjoner representerer ikke annet en ulike opsjoner, ulike stier gjennom landskapet.

 

Men hva med den grunnleggende problemstillingen; kan vi se for oss en fortelling helt uten en basal struktur, en narratologi basert på leserens rett til sjøl å danne relasjoner mellom momentene? Landow mener at tapet av "the centering voice of contemplative thought" i stor grad oppveies av fordelene ved det kreative og fruktbare "samarbeidet" som koplingen mellom ulike tekstbiter innebærer.

 

Jay Bolter kommentere spørsmålet slik (Bolter 1991):

 

Once one begins using a word processor to write fiction, it is easy to imagine that the same techne which makes it possible to remove the anguish from a minor character on page 251 of a novel manuscript and implant it within a formative meditation of the heroine on page 67 could likewise make it possible to write a novel which changes every time the reader reads it.

 

  

Ideologikritikk

Enkelte kommentatorer mener at hyperteksten har et spesielt potensial for ideologikritikk, for eksempel feministisk kritikk.

Kathleen Burnett begrunner en slik påstand blant annet med at den tradisjonelle forståelsen av "forfatterskap" blir utfordret fra flere kanter: Brukerens muligheter til å lage nye - iblant også varige - "stier" mellom tekstnodene forstyrrer rollefordelingen mellom forfatter og leser, samtidig som den tradisjonelle tekstkulturens iboende hierarkiske struktur - som skaper en form for kanonisering - blir problematisert av den manglende eller mangfoldige strukturen i hyperteksten (Burnett 1993, 22).

  

Hyperteksten kan beskrives som en antihierarkisk struktur, der gamle mønstre ikke kan opprettholdes. Det er alltid leseren som bestemmer angrepspunkt og sammensetning av tekstmaterialet. Dermed er sjansene store for at nye synsvinkler og perspektiver, nye relasjoner og sammenhenger dukker opp til overflaten.

 

  

Teknologi eller humanisme?

De seneste barn av vår tekstkultur, de digitale, ligger ennå i vuggen, men risikoen for en tidlig krybbedød er trolig svært liten. Mulighetene til å anvende de nye teksttypene er utallige, og fascinasjonskraften til hypermediene er stor.

 

De teoretiske perspektivene de nye mediene aktualiserer, burde også ha både interesse og prioritet innen den humanistiske forskningen. Uansett hvilken innfallsvinkel vi velger når vi dukker inn i datamaskinens tekstunivers, vil vi oppleve at mange av våre mest basale grunnbegreper blir utfordret. Vi trenger som nevnt ikke gå lenger enn til begrepet "tekst". Og utfordringene kan ha en svært konkret overflate. I en skjermtekst fins det for eksempel ikke sider. Man kan rett nok hoppe fra skjermbilde til skjermbilde, men mer vanlig er det å la teksten rulle gradvis over skjermen, og da er paginering basert på et A-4-volum nokså uinteressant. Det som skjer, er gjerne at man istedet marker avsnittsnummer. Det betyr at avsnittet får en ny status og verdi som tekstenhet, og man må revurdere hvordan man avsnittsinndeler teksten sin. Hvor lange og hva slags avsnitt er hensiktsmessige når dette plutselig blir den tekstenheten leseren vil orientere seg etter?

 

Teorianvendelse vil uansett skape store utfordringer for den som ønsker å studere et nytt medium. Ny vin i gamle sekker gir som kjent ikke alltid det ønskede resultat. De begrepene vi er vant til å bruke innenfor de tradisjonelle tekststudiene, strekker bare delvis til, samtidig som nye begreper ennå ikke er utviklet.

 

Man må derfor prøve seg fram, undersøke hvilke av de gamle redskapene som er brukbare, og siden prøve å finne nye tilnærminger til materialet gjennom både teoretisk beskrivelse og praktisk bruk.

 

Etter hvert som flere og flere hjem, skoler og arbeidsplasser har det utstyret som skal til for å nyttiggjøre seg teknologiens muligheter, og flere og flere tekster og teksttyper blir digitalisert, vil en rekke nye spørsmål tvinge seg fram. Og mange av dem har en utvilsom hjemmehørighet i de humanistiske fagmiljøene: Hvordan leser, forstår og minnefester man en tekst der alle de tradisjonelle mediene opptrer samtidig i et integrert uttrykk? Hva slags kår får den tradisjonelle verbalteksten i et miljø dominert av dynamiske tegnsystemer som levende bilder og lyd? Hva skjer med formidlingstanken når leseprosessen består i å hoppe fritt fra tekstbit til tekstbit ved hjelp av et elektronisk nettverk av koplinger? Hvordan kan man evaluere og analysere de nye teksttypene?

 

I den utviklingsfasen som nå ligger foran oss, vil trolig "innhold" og "form" være viktigere stikkord enn "maskiner" og "programvare". Det betyr at den nordist som ønsker å påvirke utviklingen av vår tekstkultur aktivt, snarest bør kaste seg på tastaturet og delta i erobringen av de nye elektroniske mediene.

 

----------

 

 

Kilder

 

 

Bolter, Jay David: Writing Space: The Computer, Hypertext and the History of Writing, Hillsdale 1991

 

Burnett, Kathleen: "Toward a Theory of Hypertextual Design",

I Postmodern Culture jan. 1993.

 

Jennings, Edward M: "The Text Is Dead; Long Live The Techst"

I Postmodern Culture, mai 1992.

 

Joyce, Michael: "Notes Toward An Unwritten Non-Linear Electronic Text, 'The Ends Of Print Culture' "

I Postmodern Culture, sept. 1991.

 

Landow, George: Hypertext, The Convergence of Contemporary Literary Theory and Technology. Baltimore MD, John Hopkins University Press, 1992.

 

Liestøl, Gunnar: "Tekstkulturen og den multimediale utfordring"

I Ture Schwebs (red): Skjermtekster, Universitetsforlaget 1994

 

Pinheiro, Edwin J: "New Tools For Multimedia Development: Scriptx". Paper presentert ved CAUSE-konferansen i Orlando desember 1994, publisert bl.a. over Internett.

 

Schwebs, Ture: "En ny skrift"

I Ture Schwebs (red): Skjermtekster, Universitetsforlaget 1994

 

Sebeok, Thomas A. (red): Encyclopedic Dictionary of Semiotics.

Berlin, Mouton de Gruyter 1986

 

Aarseth, Espen: "Bøker uten ende"

I Vinduet nr 3, 1993