Å bruke lesemetoder som et skumparty

Å bruke lesemetoder som et skumparty.

Som norsklærer vet jeg at norskfaget i skolen har flere dimensjoner. Vi kan snakke om norskfaget som kulturfag, kommunikasjonsfag, danningsfag og identitetsfag. Jeg vil ta for meg den siste og belyse noen sider av viktigheten over dette identitetsfaget når en arbeider med ungdom.

Tenk tilbake på din egen oppvekst. Det vil dukke opp forskjellige assosiasjoner hos oss fordi vi alle er forskjellige individer. Men en ting som kanskje samler oss er den evige letingen etter å finne vår egen identitet. «Hvem er jeg?» eller «hvem vil jeg helst være?». I oppblomstrende pubertet, humørsvingninger og en kropp som vokser centimetere på en natt er det ikke rart at identitetsjakten kan bli slitsom. Man kan tenke at elevene i 1950 årene må ha hatt det greit på skolen hvor «vakker norsken» stod sentral. I Smidts bok «Norskdidaktikk» går han igjennom norskfagets utvikling. I 1950 årene var det fred og ro. Krigen var ferdig, vi ønsket en nasjonal konsolidering. Stiloppgavene (ja, det het stil den gang) kunne være så romantiske som «Den første snøen», «Klasseturen» osv. Elevene trengte ikke vise så mye av seg selv. De skrev slik de visste læreren ville ha det, der han stod i skjorte og slips. Undervisningen var ritualisert og læreren hadde det autoritative mandatet til å skille mellom vakkert og stygt, rett og galt når det gjaldt språk og tekst. De smarte elevene med god mottakerbevissthet kunne lett bli en eksemplarisk norskelev.

Elevene på 50 tallet fikk ikke den samme mulighet som barna på 1980 tallet fikk med «Kreativ norsken». Nå skulle man skape skrivesituasjoner, ikke gi oppgaver. Slipset var borte, skjegget hadde grodd, læreren så mer ut som et individuelt mennesket der han stod og tok utgangspunkt i det barna kunne, slik at lesing ble knyttet til mening. Ulrika Leimar stod bak denne metoden. Barnas erfaringer, tanker, opplevelser og interesser var utgangspunktet for å lage tekster. Nå kunne barns meninger komme ut til andre enn bare læreren, tekster kunne komme på trykk og til og med bli lest opp på radioen. Det sier seg jo selv at elevene som vokste opp nå måtte ta et grundigere dykk i «hvem er jeg, hvem vil jeg være, hva er mine interesser og kan jeg stå for dem?»

Skolen har gått fra tanken om at elever skal dannes gjennom påvirkning utenfra, til at de skal utvikle sitt eget individuelle «jeg» (Smidt 2009 s. 25. Referer til Penne 2001: 55 f.) Det finnes mange måter å se identitet på. Det kan være tilhørighet en ungdom har til vennegjengen eller familien, som norsk, minoritetsspråklig, skater, fotballspiller, danser, YouTuber osv. Men uansett utvikler vi denne identiteten sammen med andre og de fleste ungdommer bruker mesteparten av tiden sin inne i en klasse med jevnaldrende elever.

Jeg hører stadig på foreldrekonferanser om bekymrede foreldre som forteller at «han sitter bare inne på pcen eller mobilen hele kvelden». Jeg prøver å fortelle dem at det er faktisk helt normalt. Mange er slitne etter en krevende dag på skolen. Tenk alle inntrykkene de får konstant, tilgjengelig på et tastetrykk. I norskfaget i dag kan de teste ut utallige, forskjellige roller. De kan være politikere, de kan lede en debatt, journalister, bloggere, meglere, kverulanter, advokater. Gjennom språket, muntlig og skriftlig, får de muligheten til å utvikle sin egen identitet. De får lov å uttrykke følelser i form av patos, de kan være troverdige med forstandighet i form av ethos, overbevise ved hjelp av logos eller blande disse virkemidlene og vise høy måloppnåelse. Vise høy mål oppnåelse ja. For vurdert det blir de. Hele tiden. De blir vurdert av elever, lærere, ja, hele samfunnet. En feil uttalelse på Facebook, så er diskusjonen i gang. Og den blir gjerne personlig, bak skjermen, nedi kjelleren.

En av de viktigste oppgavene jeg har som norsklærer er å skape selvstendige, reflekterende og trygge samfunnsborgere. Jeg har en enorm mulighet til dette gjennom muntlig og skriftlig arbeid i norsk. Elevene leter etter identiteten sin, jeg kan hjelpe dem å prøve ut stemmen sin. Først må de jobbe med å våge å uttrykke tankene sine og jeg må klare å fange interessen deres. Jeg må finne deres faglige og modne nivå. Det nytter ikke å snakke et fagspråk med begrepet de ikke forstår, sammenligninger de ikke kjenner seg igjen i. For hvis du selv tilbringer mesteparten av tiden din i et miljø du ikke kjenner noen identifikasjon med da tenker jeg du ganske fort hadde gitt opp. Jeg må holde meg oppdatert på kebabnorsk, slang, tv-serier og fritidsinteresser elevene har. Jeg må tenke over at eleven fra mottaksskolen ikke har peiling på hvem «Snøhvit» er. Apropo Snøhvit. I forrige norsktime skulle vi snakke om en tekst hvor de skulle bruke lesemetoden skumlesing, og lese en artikkel om Snøhvit og forgiftning av epler. Teksten viste oss at en muggsopp som kan oppstå i epler kan gjøre folk veldig syke, og kanskje det var dette heksa visste da hun forgiftet Snøhvit. Elevene satt i gang med skumlesing, og så skulle vi snakke om hva vi fikk med oss av informasjon.

Eleven min i 8 klasse fra mottaksskolen, etter et godt år i Norge, sier: «Lærer, lærer! Jeg forstå ingenting! Hva er Snøhvit?» Jeg spør om han har hørt et likende eventyr i Syria, hvor han svarer nei. Han har ikke gått på skole på 7 år. Jeg forteller han litt om eventyret, og sier det ikke er så farlig, kanskje han heller kan fortelle hvilken lesemetode han brukte da han leste det, hvor han svarer entusiastisk: «Jeg brukte sånn som vi skal ha på fritidsklubben! Skumparty! Da må jeg jo holde meg over skummet, så ikke jeg forsvinner på gulvet. Jeg leste over!» Jeg anser det som oppdrag utført. Det må være rom for å svare på en selvstendig reflekterende måte. Så kan jeg etter hvert jobbe med å utvide hverdagsspråket hans mens han parallelt blir stimulert til å utvikle ulike typer fagspråk. (Smidt 2009, s. 238-239) LK06 oppsummerer, tross alt, formålet med norskfaget med:

 «Et hovedmål for opplæringen i norsk gjennom det 13- årige løpet er språklig selvtillit og trygghet i egen kultur som grunnlag for utvikling av identitet, respekt for andres kulturer, aktiv samfunnsdeltakelse og livslang læring.»

Vanskelige ord, fremmedord og forkortelser kan hindre enhver læring. Jeg kan selv bli så overgitt over enkelte ord jeg ikke forstår at ingen læring vil sette seg. Det er også litt av det jeg ser på som min identitet som lærer. En som skal finne svar på ting. Da er det noe som skurrer ved min identitet som Malin, nemlig; forkortelser. Noe hele utdanningssystemet har satt sin elsk på. Vi forholder oss til PPT, ABUP, FLIK, FAU, IOP, TOP, UDIR, SKU. Er du lærer skjønner du hva jeg snakker om. Er du en foreldre har du kanskje skammet deg litt over at du ikke helt skjønner hva læreren snakker om når de vil ha en ny person inn i FAU. «Hva står det egentlig for? Jeg tør ikke spørre.» SKU står for eksempel for Skolebasert Kompetanse Utvikling. Denne satsingen har som mål å utvikle skolens praksis på områdene klasseledelse, regning, lesing og skriving på ungdomstrinnet.  (udir.no). Jeg har hørt at i de intellektuelle fagsamlingene diskuterte om dette skulle hete Kompetanse Utvikling i Kristiansand. Man trenger ikke være Freud for å skjønne at den forkortelsen ville satt feil assosiasjoner.

Det blir et fint bilde på at vi må beholde det som vi ser på som vår identitet. Det er ikke alltid høy måloppnåelse å kunne fine forkortelser. Man må kunne skape og utvikle en identitet som lærer og elev ut i fra våre egne forutsetninger. Ta vare på den du er selv om samfunnets normer kanskje ikke går helt som hånd i hanske. Kjenn din aptum!

Da må jeg avslutte for nå startet KUK samlingen.

Kilder:

Kunnskapsløftet 06

Jon Smidt (red.) Norskdidaktikk- ei grunnbok, universitetsforlaget 2009

www.udir.no (31.10.17)

 

 

Legg igjen et svar