Quo Vadis, Mandrake?
Av Tord Augland
(Publisert i Fædrelandsvennen, 8.juni 1996)

Mandrakeserien ble skapt av den nærmest visjonære Lee Falk , kanskje mer kjent for den gåtefulle skikkelsen Fantomet. Godt hjulpet av tegneren Phil Davis publiserte han den første avisstripen i 1934. Dette var noe av en gullalder for eventyrseriene, men Mandrake forsvarer til fulle en plass blant de fire store(sammen med Tarzan, Lyn Gordon og den nylig nevnte Fantomet). Han må vel sies å være den mest urbane av disse figurene, skjønt hvor man skal plassere Lyn Gordon er egentlig vanskelig å vite. Sistnevnte har forresten tapt betydelig terreng i de senere år. Kanskje har denne helten blitt et offer for den teknologiske utvikling serien selv i så sterk grad forutså?

Mandrake bruker naturligvis sine evner som magiker og hypnotisør til å bekjempe kriminalitet. Som i alle skikkelige eventyr er det godes kamp mot det onde den bærende kraft. I tidlige serier bestod forbrytergalleriet gjerne av småsvindlere, bankrøvere, falskmytere o.l. Her er Mandrake gjennomgående en for overlegen motstander til at seriene blir noe særlig spennende. Riktignok har han kommet til kort ved enkelte anledninger; særlig ble mange av oss oppriktig overrasket den gangen han måtte melde pass for en skurk hvis slemmeste trekk var å skape en svært plagsom tannverk hos alle som kom i hans vei. Her trår imidlertid Lothar støttende til. Tannverk-tricket er nemlig utført ved hjelp av et apparat som får elektriske strømmer til å herje nådeløst i ofrenes amalgamfyllinger. Negertjeneren Lothar, som er vokst opp i jungelen har ikke hatt loff med sirup på menyen i sin barndom. Dermed har han slagkraften intakt i det avgjørende øyeblikk...

Lothars utvikling er forøvrig ganske interessant. I tråd med amerikanernes etterhvert mere nyanserte syn på negre, har han utviklet seg fra en primitiv villmann til å være Mandrakes likemann på det intellektuelle området. Det har i den senere tid også kommet for dagen at mannen er prins, og det er ikke lenger grunnlag for mulige spekulasjoner om at han i såfall er tronarving etter kong Bumbo (fra Knoll og Tott). Seriens kvinnesyn er også kraftig justert. Mandrakes forlovede, prinsesse Narda, var i utgangspunktet en klassisk problemskaper (i likhet med Lyn Gordons forlovede Dale), som stadig måtte reddes ut av farlige situasjoner. I senere serier framstår både hun og Lothars forlovede, Karma som sterke og selvstendige kvinner. Ved enkelte anledninger har de sogar vært nødt til å forlate kanten av svømmebassenget (hvor dagene stort sett tilbringes) for å bistå sine menn!

Som nevnt var ikke skurkene i tidlige Mandrakeserier noe særlig match for helteduoen. Strakk ikke Mandrakes magi til, var alltid Lothar på pletten med knyttneven. Magikeren var stadig innom politistasjonens DS-avdeling ("avdeling for dustete saker") på jakt etter passende mysterier å løse. Nå står han imidlertid overfor mer verdige motstandere. Det skulle vel være tilstrekkelig å nevne forbrytersyndikatet "8" og "Kobraen" for å få det til å gå kaldt nedover ryggen på selv den mest fryktløse. Mandrake har også tatt konsekvensen av dette og forskanset seg på Xanadu med sine venner. Hypnotiske gester som før helt bombesikkert overbevise banditten om at skyteren han truer med egentlig var f eks. en banan, holder ikke alltid lenger.

Mange av Mandrakeforskningens sentrale spørsmål har blitt besvart i senere års avisstriper. Det har kommet for dagen at Mandrake er sønn av trollmannen Theron, leder av det magiske kollegium i det fjerne Tibet. Men hva slags arbeidsforhold har dette kollegium under de nåværende politiske forhold i dette landet? På tross av at han sannsynligvis har hatt noen av de mest resurs-sterke foreldre verden har sett, er Mandrake den eneste av fire søsken som har skikket seg noenlunde vel. Tvillingbroren Derek og søsteren, heksen Aleena er begge en slags middels verstinger, mens eldstemann Luciphor (alias Kobraen) vel må sies å representere den inkarnerte ondskap. Noe enkelt svar på hvorfor det har gått slik er vel bortimot umulig å gi, men serien kan vel sikkert på dette punkt være en støtte og trøst for foreldre som føler at de ikke har lyktes helt med sin egen barneoppdragelse. Hvorfor Mandrake ikke - slik Fanomet gjorde i 1975 - gifter seg er også et av de store, men ubesvarte spørsmål. Den danske tegneserieforskeren Jens Agger hevder at de tradisjonelle borgerlige krav til et ekteskap ville bli en hemsko for eventyr-heltenes utfoldelse. Det er jo også et spørsmål om ikke utsikter til ekteskap og barn er altfor skremmende for Mandrake på bakgrunn av de dårlige erfaringene med egne søsken.

Det er som sagt vanskelig å holde seg oppdatert på dette området under de herskende forhold her på Agder. Ved hjelp av folkeminnevitenskapen har jeg brakt på det rene at Fædrelandsvennen ihvertall har distribuert Mandrake siden tidlig femtitall. Man kan virkelig fatte mistanke om at sansen for tradisjoner her nede på Sørlandet er temmelig laber. På den annen side er det jo slettes ikke utenkelig at Mandrakes stadig synkende opplagstall har sammenheng med at Kobraen virkelig er i ferd med å lykkes i sitt snedige og onde renkespill. Skal derfor denne forskningen heretter bare ha Adresseavisen og Semic forlags sporadiske og retrospektive utgivelser å støtte seg til? Vi får i det minste håpe på at de siste skanser holder.