Når jeg skal ha en time i et fag vil jeg alltid prøve å ha den didaktiske relasjonsmodellen i bakhodet. Jeg har alltid et ønske om å møte elevene der de er i et læringsmiljø der de kan prestere på det de kan klare. Eksempel på en slik time kan være følgende i naturfag:

Jeg vil som oftest, om ikke alltid starte timen med et «hallo», som følges av en introduksjon av målet for timen. Hvis timen denne gang skulle handle om et nytt kapittel innen «sansene våre», ville jeg startet med å gjøre elevene kjent med kapittelet først uten å hverken lese eller skrive. Elevene ville fått beskjed om å nevne alt de kan om sanser og følelser, hva som påvirker dem. Før timen hadde jeg hatt en liste om hovedtemaene kapittelet tar for seg, og veiledet dem inn på nettopp disse, om diskusjonen hadde gått utover visse grenser.
Jeg liker å la elevene få gode knagger å henge informasjonen på, så jeg ville deretter latt elevene jobbet utifra en såkalt «BISON» metode. Denne dreier seg om å ta for seg hver bokstavs betydning i riktig rekkefølge. Se på «B»ildene,  lese «I»ngressen fremst i kapittelet, lese «S»ammendraget bakerst i kapittelet, skrive «O»verskriftene i arbeidsboka og det samme gjelder alle «N»økkelorda i kapittelet. Dette gjør at hver elev får en viss og rask oversikt over hva kapittelet handler om.

En slik time handler om aktivitet.Å gi av meg selv er viktig. La elevene forstå at det ikke er farlig å være aktiv, lure, være spørrende. Jeg ville avsluttet timen med å ha en ny spørrerunde, la dette dreie seg om de de nettopp hadde lest. Spørre om det er noe mer de kunne tilføyet per tema. Inkludering er vitkig i denne sammenheng, og jeg hadde hatt som mål og selv få alle aktive, spørre elever jeg ikke hadde før i timen.