Foto: Astrid Helene Ege Pedersen
Svartedalen er en ungdomsbok skrevet av Atle Hansen og utgitt i 2015 av Det norske samlaget. Den er skrevet på nynorsk, utgitt for ungdom med et klart lettlest preg.
Handling Vi følger en ung, navnløs hovedperson som tilbringer sommerferien med mor og far i et gammelt hus ved kysten faren har arvet. Dette huset blir kalt Kapteinshuset på folkemunne, og det sies at det spøker der. Fortellingene om den tidligere eieren, Kapteinen, fører hovedpersonen til den mørke og mystiske delen av skogen kalt Svartedalen. «Eg følgjer ein sti mellom grantrea. Han går nesten rett som ei snor eit langt stykke. Så opnar skogen seg, og stien byrjar svinga seg nedover mot ein trong og skuggefull dal, Svartedalen. Han ber namnet sitt med rette. Sjølv på dagen er det mørkt.» (side 11).
I Svartedalen møter han en svart katt, og følger den til et lite, gammelt hus som noen har pusset opp, og enga rundt er nylig slått. Der står det også et par uthus som har sett bedre dager. Han følger katten inn på løa, men den forsvinner ned i mørket. Han prøver å følge etter, men stanser da han hører stemmer der nede i mørket: » Gå herifrå. Ikkje kom hit!» seier den eine. «Gi meg att det som er mitt!» kviskrar den andre. (side.19)
Faren er heller ikke upåvirket av stedet og det mystiske. Han forteller sin sønn om sin egen erfaring med Svartedalen, og at han, i sin barndom hadde en lignende opplevelse med stedet og den svarte katten. «Det som er mitt» er en skatt, en medaljong, som er skjult i Kapteinshuset. Faren prøver å holde sønnen sin unna Svartedalen, men sønnen viser seg moden og løser situasjonen med å gi tilbake medaljongen.
Hovedpersonen møter flere overnaturlige vesener i historien og aller er interessert i medaljonen. Det blir en utfording å finne ut hvem han skal tro på, og hvilken avgjørelse som til slutt er den rette.
Tematikk og form. Svartedalen kan vi knytte til fantastisk litteratur som sjanger. Vi befinner oss i en hverdagslig verden med fantastiske innslag. Det fantastiske åpenbarer seg gjennom det overnaturlige som besøker vår verden. Det er dette som definerer uttrykket low fantasy. Den er skrevet i en førstepersonfortelling hvor vi får en begrenset innsikt gjennom en ung, navnløs hovedperson. Hovedpersonen er selv med i handlingen. Dette fører til økt spenning. Vi får ikke vite om hovedpersonen er en gutt eller jente, men vi kan ane mens vi leser, at dette er gutt. Dette kan vi for eksempel merke når Julie kaller hovedpersonen for Romeo. En intertekstuell referanse til William Shakespeares Romeo og Julie. Svartedalen er som tidligere nevnt skrevet på nynorsk. Det er viktig for elever med nynorsk som hovedmål, men også for elever med nynorsk som sidemål. Svartedalen har et lite persongalleri, og vi blir heller ikke godt kjent med personene. Dette kan være et bevisst valg forfatteren har tatt for å holde på det mystiske. I tillegg til det fantastiske har Svartedalen spor av utviklingsromanen. Hovedpersonen går fra å være en usikker og ubesluttsom til å bli mer moden, sikker på selv selv og det valget han tar i henhold til medaljongen. Medaljongen må tilbake til Svartedalen. Dette er et valg han tar på egenhånd etter å ha vurdert hva som er best uavhengig av andres påvirkning. Svart og mørke er noe som går igjen i boka. Svartedalen er mørk, katten er svart, kjellerhullet er mørkt, bilen er svart, og sjåføren er svartkledd og har ravnsvart hår. «Så svart som det berre blir når du fargar det». (side 27) I motsetning til det svarte og mørke finner vi det hvite og lyse. Kattens øyne lyser, og solstrålene lyser ned i det mørke. Grønt er en farge som går igjen. Både i katten og Julies øyne, men også i steinen i medaljongen. Fra gammelt av ble dette sett på som fruktbarhets- og kjærlighetsfargen. I følge fargepsykologien er grønn brukt som en beroligende farge. den virker frisk og avslappende, og er symbol på livet selv.
Logoen er lånt fra lesersokerbok.no
Appell til den unge leseren. Svartedalen er en lettlest bok skrevet på nynorsk, beregnet for ungdom. Det er en kort bok på drøyt 100 sider, og har større font enn vanlig. Den er lett å lese fordi det er korte setninger. Venstremargen følges strengt og er rett nedover, mens høyremargen er flytende. Dette gjør det lettere for lesesvake. Den er støttet av foreningen Leser søker bok. De støtter mellom 12-15 bøker i året, og jobber for at alle skal ha tilgang til gode bøker. Dette er noe jeg selv brenner for med dyslektikere i familien.. Alle skal ha tilgang på god litteratur uansett lesestyrke. Uten dette vil elever falle av lasset, gi opp og ikke utvikle leseglede. Det er kun logoen plassert på baksiden av boken som kan avsløre at den er støttet av Leser søker bok.
Når formen er lettlest, må vi se litt på innholdet og teksten. Jeg vil nok mene at mye av det mystiske som forblir ubesvart etter boka er ferdig, vil kanskje utfordre de svake leserne noe. De lesesterke vil klare å tolke mellom linjene, men det kan hende de lesesvake ikke klarer det. Derfor er det viktig å diskutere teksten i plenum i klasserommet, eller jobbe videre med den.
Hovedperson,med ukjent kjønn, kan være et viktig grep for å få en større lesergruppe. Vi vet fra forskning at gutter vil helst lese om gutter, mens jenter kan godt lese bøker med både mannlig og kvinnelig synsvinkel. Boka vil appellere både til gutter og jenter, særlig de som ønsker spenning og grøss. På den annen side vil nok unge som ikke er glad i grøss og kanskje er lettskremte, velge bort denne boken. Jeg vil nok mene at denne boken favner ganske bredt. Hovedpersonen er i en situasjon mange ungdom kan identifisere seg med. Han er på sommerferie, på en ukjent plass, og uten sine kamerater. Tiden går sent, og det er ikke mye å finne på.
Atle Hanssen presenterer og leser fra Svartedalen:
På biblioteket kan det være lurt å plassere Svartedalen i grøsserhylla uten merkelapp for lettlest, og en i hylla for lettleste bøker. Dette vil øke bokas tilgjengelighet for både grøsserlesere, og de som ønsker seg lettleste bøker.
Hvis jeg var i bokas målgruppe, ville jeg definitivt kastet meg over boka. Jeg søkte spenning i litteratur på den tiden og kunne ikke få nok.
Respons frå Ingvild Rullestad, timelærar ved UiA:
Hei Astrid Helene!
Jeg liker den oversiktlige oppbygginga di av teksten, noe som gjør den lett å lese, og enkel å finne fram i. Du beskriver handlinga i boka kort og konsist, samtidig som du underbygger det du skriver med gode utdrag fra teksten.
Du nevner den intertekstuelle referansen til Romeo og Julie, og at hovedpersonen ikke er tydelig definert i forhold til om det er en gutt eller ei jente. Det hadde vært interessant å lese boka i en klasse, både på mellomtrinnet og på ungdomsskolen, for å sjekke ut om de tar Romeo/Julie-referansen, og hva de eventuelt legger i den, samt hvordan de definerer hovedpersonens kjønn. Jeg tenker at boka kan egne seg som høytlesingsbok og med en litterær samtale i etterkant.
Det du sier om forslag til plassering i biblioteket er også interessant, i forhold til at det skal være mulig for flere å få tilgang til boka, både lesesterke og lesesvake. Samt at den appellere både til jente og gutter. Det er svært mye av den litteraturen som gis ut nå som har et tydelig «kjønnsinndeling», det være seg tema eller omslag på bok, mens denne boka har et mer nøytralt utseende, og kanskje dermed appellere til begge kjønn.
Hilsen Ingvild
Bra innlegg! Litt vel langt referat kanskje men fint at du fokuserer på selve Svartedalen, slik den fremstår i bokas første del, siden denne gir romanen navn. Det er vel en uskreven lov blant bokanmeldere ikke å avsløre løsninger i spenningsbøker, noe du avviker fra. Er dette bevisst? Er det fordi du her skriver for voksne lesere som du forventer har lest boka? Uansett er dette noe vi bør være bevisst på når vi skriver om litteratur. Det er ikke alle som vil vite slutten!
Jeg liker at du fokuserer på det lettleste. Du skriver tre ganger at boka er på nynorsk, og mener den passer både for de med nynorsk som førstespråk og de som har det som sidemål. Ville vært fint å få høre deg si litt mer om hvorfor den kan passe i sidemålsundervisning, da det virker som du har meninger om dette. Særlig koblingen nynorsk som sidemål og lettlestbok er interessant, syns jeg. Ville du hatt mer å kommentere omkring dette? Blir litt nysgjerrig på sammenhengen dysleksi og sidemål når jeg leser bloggen din og får lyst å vite mer om utfordringene der, sette fra en «innvidds» ståsted.
Jeg er enig i at de løse trådene mot slutten av boka vil virke forvirrende særlig på «svake» lesere. Her gjør du en veldig bra observasjon som jeg ikke har hørt nevnt andre steder. Du får meg til å tenke videre på dette. Man kan stille spørsmål med om ikke bokas lettleste kvaliteter slik sett – indirekte – motarbeides. Er det bra hvis lesinga gir den unge eleven følelsen av å være dum som ikke skjønner alt? Lesere som allerede utfordres av lesepress og «altfor mange bokstaver» vil da neppe føle økt mestringsfølelse. Snarere vil de vel kjenne en forsterket tapsfølelse i forhold til litteratur, få avsmak og ta avstand. Det er jo ikke slike ting vi ønsker å frembringe hos unge lesere – vi vil jo de skal bli bokelskere! Det å føle seg dum i forbindelse med lesing er en potensielt ødeleggende ting og her berører du noe viktig, syns jeg. Man skal være en svært erfaren leser for å se at «feilen» ligger i boka, som her, og ikke hos leseren.
Innlegget ditt var interessant og tankevekkende å lese, og jeg likte at du innledet med et lite sammendrag av boka, selv om det i denne sammenhengen strengt tatt ikke var nødvendig. Det var en stund siden jeg hadde lest boka, og da var det fint med en liten påminnelse. Det jeg likte best i innlegget ditt, var at du trakk fram bokas appell til «svakere» lesere og lesere med dysleksi eller andre lese- og skrivevansker. Dette er noe jeg selv har lite erfaring med, og det var fint å lese om dine tanker rundt bokas skriftstørrelse og spesielt funksjonen av høyre og venstre marg. Jeg likte også at du trakk fram bokas ubesvarte spørsmål, og at disse vil kunne gi noen lesere utfordringer. Det hadde ikke jeg tenkt på, og det satte i gang en tankeprosess hos meg med tanke på hva såkalte «lettleste» bøker egentlig er. Det holder selvsagt ikke at skriften er stor og lesbar, det er så mye mer som spiller inn. Din lenke til «Leser søker bok» var svært nyttig for meg, og også relevant for innlegget. Du sier at du brenner for at alle lesere skal ha tilgang på litteratur. At du skriver om litt mer personlige ting, syns jeg er svært bra. Vi som lesere av innlegget får da en følelse av hvordan du er som person, og hva du brenner for. Helt til slutt vil jeg si at jeg likte bildet du hadde valgt svært godt. Det gav meg en følelse av gru og spenning, slik «Svartedalen» gir sine lesere.