Jeg har alltid vært glad i bøker, fortellinger og fantasi. Helt siden jeg var liten, har jeg vært glad i og opptatt av bøker. Jeg husker godt kveldstundene når mamma satt på sengekanten og leste for meg. Jeg lengtet etter å lære og lese selv for da kunne jeg lese en bok når jeg hadde lyst. Illustrasjonene var viktige. Jeg studerte detaljer og fikk enda mer ut av teksten. Da jeg selv lærte å lese, ble det viktig for meg å videreformidle denne gleden til andre. Det er dette med leseglede og å kunne oppleve en helt ny verden gjennom å lese bøker jeg har lyst til å formidle til barn og unge.
Foto: Wenke Irene Ege Pedersen
Jeg er veldig glad i å lese, og ikke minst å diskutere bøker. Diskutere bøker gjør jeg gjerne på dette norske forumet: bokelskere.no Her holder jeg orden på hvilke bøker jeg har lest, gir dem terningkast, og kommuniserer med andre bokelskere.
I dette studiet har jeg nok mest utbytte av organisering og det å drifte et bibliotek. Dette har jeg så godt som ingen erfaring med. Jeg har tidligere jobbet flere år i en bokhandelkjede der jeg jobbet mye med bokanbefalinger, utstillinger, og service. Jeg likte å anbefale bøker til kunder, og å finne bøker som passet til kunden og han eller hennes interesser. Det var alltid gøy når kunden kom tilbake for å takke for tipset. Jeg var veldig opptatt av barna som skulle ha lesestoff. De skal jo selv lese, så da må det jo passe for dem. Foreldrene kan ønske at barnet skal lese det de leste som små, men hvis barnet overhodet ikke er interessert i det, ser jeg ingen grunn til å tvinge det på dem. Man må heller finne noe som passer dem bedre. Fokuset som studiet har på barn -og ungdomslitteratur, passer meg veldig bra. Jeg vil jobbe for at barn/unge med ulik lesekompetanse f.eks. dysleksi, skal kunne finne bøker med kvalitetsinnhold.
Grunnen til at jeg heller har lyst til å jobber i bibliotek fremfor å jobbe i bokhandel er mye på grunn av det salgspresset som man føler på fra kjedekontoret. Jeg elsket å selge bøker, men når det aldri blir godt nok, og kjeden vil ha mer og mer, sliter det på. Gleden forsvinner. På biblioteket kan en ta del i flere arbeidsoppgaver. Arrangementdelen er noe som høres spennende ut, enten der for barn, ungdom eller voksne. Jeg er kreativ og har en liten klovn i meg som fort kan finne på å titte frem.
Bibliotekene er et møtested for mennesker av alle samfunnslag, og det må det fortsatt være. Dørstokken skal være veldig lav i et bibliotek, slik at det alltid er åpent for alle. Det jeg ønsker er å formidle leseglede til barn og unge mens de går i skole og barnehage. Jeg ønsker også at de i voksen alder fortsatt husker at det finnes bibliotek som tilbyr tjenester som utlån av bøker og film – og det er helt gratis.
Svartedalen er en ungdomsbok skrevet av Atle Hansen og utgitt i 2015 av Det norske samlaget. Den er skrevet på nynorsk, utgitt for ungdom med et klart lettlest preg.
Handling Vi følger en ung, navnløs hovedperson som tilbringer sommerferien med mor og far i et gammelt hus ved kysten faren har arvet. Dette huset blir kalt Kapteinshuset på folkemunne, og det sies at det spøker der. Fortellingene om den tidligere eieren, Kapteinen, fører hovedpersonen til den mørke og mystiske delen av skogen kalt Svartedalen. «Eg følgjer ein sti mellom grantrea. Han går nesten rett som ei snor eit langt stykke. Så opnar skogen seg, og stien byrjar svinga seg nedover mot ein trong og skuggefull dal, Svartedalen. Han ber namnet sitt med rette. Sjølv på dagen er det mørkt.» (side 11).
I Svartedalen møter han en svart katt, og følger den til et lite, gammelt hus som noen har pusset opp, og enga rundt er nylig slått. Der står det også et par uthus som har sett bedre dager. Han følger katten inn på løa, men den forsvinner ned i mørket. Han prøver å følge etter, men stanser da han hører stemmer der nede i mørket: » Gå herifrå. Ikkje kom hit!» seier den eine. «Gi meg att det som er mitt!» kviskrar den andre. (side.19)
Faren er heller ikke upåvirket av stedet og det mystiske. Han forteller sin sønn om sin egen erfaring med Svartedalen, og at han, i sin barndom hadde en lignende opplevelse med stedet og den svarte katten. «Det som er mitt» er en skatt, en medaljong, som er skjult i Kapteinshuset. Faren prøver å holde sønnen sin unna Svartedalen, men sønnen viser seg moden og løser situasjonen med å gi tilbake medaljongen.
Hovedpersonen møter flere overnaturlige vesener i historien og aller er interessert i medaljonen. Det blir en utfording å finne ut hvem han skal tro på, og hvilken avgjørelse som til slutt er den rette.
Tematikk og form. Svartedalen kan vi knytte til fantastisk litteratur som sjanger. Vi befinner oss i en hverdagslig verden med fantastiske innslag. Det fantastiske åpenbarer seg gjennom det overnaturlige som besøker vår verden. Det er dette som definerer uttrykket low fantasy. Den er skrevet i en førstepersonfortelling hvor vi får en begrenset innsikt gjennom en ung, navnløs hovedperson. Hovedpersonen er selv med i handlingen. Dette fører til økt spenning. Vi får ikke vite om hovedpersonen er en gutt eller jente, men vi kan ane mens vi leser, at dette er gutt. Dette kan vi for eksempel merke når Julie kaller hovedpersonen for Romeo. En intertekstuell referanse til William Shakespeares Romeo og Julie. Svartedalen er som tidligere nevnt skrevet på nynorsk. Det er viktig for elever med nynorsk som hovedmål, men også for elever med nynorsk som sidemål. Svartedalen har et lite persongalleri, og vi blir heller ikke godt kjent med personene. Dette kan være et bevisst valg forfatteren har tatt for å holde på det mystiske. I tillegg til det fantastiske har Svartedalen spor av utviklingsromanen. Hovedpersonen går fra å være en usikker og ubesluttsom til å bli mer moden, sikker på selv selv og det valget han tar i henhold til medaljongen. Medaljongen må tilbake til Svartedalen. Dette er et valg han tar på egenhånd etter å ha vurdert hva som er best uavhengig av andres påvirkning. Svart og mørke er noe som går igjen i boka. Svartedalen er mørk, katten er svart, kjellerhullet er mørkt, bilen er svart, og sjåføren er svartkledd og har ravnsvart hår. «Så svart som det berre blir når du fargar det». (side 27) I motsetning til det svarte og mørke finner vi det hvite og lyse. Kattens øyne lyser, og solstrålene lyser ned i det mørke. Grønt er en farge som går igjen. Både i katten og Julies øyne, men også i steinen i medaljongen. Fra gammelt av ble dette sett på som fruktbarhets- og kjærlighetsfargen. I følge fargepsykologien er grønn brukt som en beroligende farge. den virker frisk og avslappende, og er symbol på livet selv.
Logoen er lånt fra lesersokerbok.no
Appell til den unge leseren. Svartedalen er en lettlest bok skrevet på nynorsk, beregnet for ungdom. Det er en kort bok på drøyt 100 sider, og har større font enn vanlig. Den er lett å lese fordi det er korte setninger. Venstremargen følges strengt og er rett nedover, mens høyremargen er flytende. Dette gjør det lettere for lesesvake. Den er støttet av foreningen Leser søker bok. De støtter mellom 12-15 bøker i året, og jobber for at alle skal ha tilgang til gode bøker. Dette er noe jeg selv brenner for med dyslektikere i familien.. Alle skal ha tilgang på god litteratur uansett lesestyrke. Uten dette vil elever falle av lasset, gi opp og ikke utvikle leseglede. Det er kun logoen plassert på baksiden av boken som kan avsløre at den er støttet av Leser søker bok.
Når formen er lettlest, må vi se litt på innholdet og teksten. Jeg vil nok mene at mye av det mystiske som forblir ubesvart etter boka er ferdig, vil kanskje utfordre de svake leserne noe. De lesesterke vil klare å tolke mellom linjene, men det kan hende de lesesvake ikke klarer det. Derfor er det viktig å diskutere teksten i plenum i klasserommet, eller jobbe videre med den.
Hovedperson,med ukjent kjønn, kan være et viktig grep for å få en større lesergruppe. Vi vet fra forskning at gutter vil helst lese om gutter, mens jenter kan godt lese bøker med både mannlig og kvinnelig synsvinkel. Boka vil appellere både til gutter og jenter, særlig de som ønsker spenning og grøss. På den annen side vil nok unge som ikke er glad i grøss og kanskje er lettskremte, velge bort denne boken. Jeg vil nok mene at denne boken favner ganske bredt. Hovedpersonen er i en situasjon mange ungdom kan identifisere seg med. Han er på sommerferie, på en ukjent plass, og uten sine kamerater. Tiden går sent, og det er ikke mye å finne på.
Atle Hanssen presenterer og leser fra Svartedalen:
På biblioteket kan det være lurt å plassere Svartedalen i grøsserhylla uten merkelapp for lettlest, og en i hylla for lettleste bøker. Dette vil øke bokas tilgjengelighet for både grøsserlesere, og de som ønsker seg lettleste bøker.
Hvis jeg var i bokas målgruppe, ville jeg definitivt kastet meg over boka. Jeg søkte spenning i litteratur på den tiden og kunne ikke få nok.
Vi fikk fire forskjellige bøker å velge mellom til denne oppgaven: Natt på Frognerbadet, Lille Ekorn, Tonje Glimmerdal og Salamandergåten. Etter å ha lest alle fire, var det Tonje Glimmerdal som skilte seg mest ut for min egen del og derfor valgte jeg den.
Foto: Astrid Pedersen
Boken handler om Tonje som er tvers gjennom en herlig unge på 9 år. Hun feier sitt 10 års jubileum i løpet av fortellingen. Hun er det eneste barnet i Glimmerdalen, så hun er stort sett overlatt til seg selv i leken. Hennes beste venn heter Gunnvald, og er en eldre uflidd mann som bor på nabogården. Tonje og Gunnvald har et unikt vennskap. Han spiller fele mens Tonje synger eller danser til. Gunnvald har en hemmelighet som Tonje ikke vet noe om. Han har en datter som heter Heidi i utlandet. Han har ikke hatt kontakt med henne på mange år, men da Gunnvald skader seg og havner på sykehuset, skriver han et brev til Heidi om at hun skal overta gården hans. Hennes ankomst til Glimmerdalen utløser et vell av følelser, konflikter og problemer. Tonje føler seg sviktet av sin bestevenn, og irritasjon og medlidenhet overfor Heidi. De har mye å ordne opp i, men så er det han Klaus Hagen som eier Helsecampingen. Her har barn ingen adgang til Tonjes store fortvilelse fordi da kommer det ingen barn på besøk i feriene som hun kan leke med.
Dette er en realistisk barnefortelling, der jeg kan kjenne igjen tanker, følelser og opplevelser fra min egen barndom. Jeg har selv alltid likt å være sammen med mennesker som er eldre enn meg. De har levd lenger, de har så mange historier og er behagelige å omgås. Jeg var et stille barn som ikke alltid trivdes å være sammen med jevnaldrende. Der er Tonje og jeg veldig forskjellige. Hun er utadvendt og vågal, mens jeg var forsiktig og stille. I likhet med Tonje likte jeg å være ute i naturen, og hadde masse fantasi.
Boken er full av kjærlighet til naturen, og Tonjes frihetsfølelse når hun fyker i vei på ski og kjelke kommer gjennom i teksten. Hun er en «uteunge», der faren slipper henne ut på morgenen og håper hun kommer hjem igjen like hel om kvelden. Tonje er fryktløs, og har et livsmotto: «Fart og sjølvtillit», men selv om det går fort i svingene har Tonje et godt verdigrunnlag. Dette setter jeg stor pris på når jeg leser boka. Vi må være gode mot hverandre, og det er viktig å kunne tilgi hverandre.
Illustrasjon: Åshild Irgens
Historien om Tonje Glimmerdal kan sammenlignes med Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe, Emil iLønneberget, og Ronja Røverdatter. Dette er bøker jeg selv er oppvokst med, og har hatt stor glede av i oppveksten. Fra Emil i Lønneberget kan vi sammenligne forholdet Emil har til Anton med det forholdet Tonje har til Gunnvald, og forholdet Tonje har til Klaus Hagen kan til dels sammenlignes med Emil og farens forhold. Klaus Hagen liker ikke barn, og når Tonje er i nærheten skjer det alltid uhell som et knust vindu. Emils far liker sin sønn, men Emil roter det ofte til og ender i snekkerboden. Når det gjelder PippiLangstrømpe, så har både Tonje og Pippi en fraværende mor. Tonjes mamma er riktignok på jobb på Grønland, men begge opplever et foreldrefravær. I likhet med Ronja Røverdatter, er håret et viktig kjennetegn på Tonje. I tillegg har de begge et nært forhold til naturen og musikk.
Selv om Tonje er veslevoksen og klok, kommer det frem i historien at det er viktig at barn skal være barn. Det er aldri barnas feil, og de voksne får ta ansvar for sine egne problemer.
Tonje Glimmerdal ble satt opp på Det Norske Teateret i 2015. Her er en liten smakebit:
Fra et voksenperspektiv var dette en fornøyelig bok å lese. Jeg humret godt av de veslevoksne utsagnene til Tonje, og jeg ble rørt over hennes godhet og kjærlighet til Gunnvald. Forfatteren gir leseren et innblikk i barnets tankeverden og dets opplevelser av sine omgivelser. Dette er en bok jeg gladelig anbefaler og formidler videre til unge lesere.
