Jeg liker denne boken! Jeg liker den veldig godt og derfor ønsker jeg å dele mine tanker om boken med medstudenter på skolebibliotekkunskap 2, i min blogg.
Jeg liker hvordan boken fra første linje drar meg inn i hovedpersonens hverdag. Hvordan multietnolekten i boken gir karakterene troverdighet, og at boken fortelles i førsteperson. Jeg liker humoren i fortellingen og liker alle de alvorlige nyansene som kommer mer og mer frem gjennom boken.
Boken handler om Mahmoud og hans sommerferie, om familien hans, vennene hans og om plassen han vokser opp. Familien skal få besøk av Onkel ji, farens bror, han skal være der i sommerferien. Faren skal jobbe og moren sørge for å lage mat hjemme og å oppdra Mahmoud og lillebroren hans Ali, mens Mahmoud skal vise Oslo til onkelen. Alt virker greit, men det er noe som plager Ali. Ali føler seg født i feil kropp og det er Mahmoud som får oppdraget med å fortelle moren og faren dette.
Fortellingen har mange forskjellige lag, som gjør at den kan treffe så mange. Når hovedkarakteren Mahmoud beskriver nordmenn og hvordan de vil lese boken hans og føle at de utvider horisonten sin, føler jeg jo at dette treffer meg, men så er det også sant. Jeg føler jo at jeg blir klokere av å lese boken. Jeg ler også med Mahmoud når han rister på hodet av vaner og skikker nordmenn har lagt seg til, og på sett og vis minner det meg om Are Kalvøs Hyttebok fra helvete. Her raljerer Kvalø over nordmenns trang til å være ute i naturen, og det er deilig å le av. Jeg ler av beskrivelsene i Hør her’a og.
Sharif virker å ha funnet en metode for å undre seg over mennesker og skikker. Han karikere dette slik at alle samfunnslag kan finne noe eller noen de kjenner igjen, foreldre, venner, naboer, østkantfolk og vestkantfolk, innvandrere og rosa etniske norske, og ungdommer. Alle får litt tyn, men med et stikk av kjærlighet. Over det hele ligger det et universelt problem, for hvordan takler foreldre å få vite at sønnen deres føler seg født i feil kropp. Er det like lett å akseptere for norske foreldre egentlig…?
Om å lese boken har jeg flere ting jeg vil si. En ting er å lese boken for seg selv, en annen er å lese boken høyt for elever. Språket er annerledes og der jeg i ro og fred kan lese en setning om igjen for meg selv, gir ikke det like god flyt i høytlesningssammenheng. Språket er annerledes, men når du blir vant til det, blir det jo lettere. For moro skyld sjekket jeg lydboken på Fabel, og det var moro. Akkurat som det gir mening, når Tonje Glimmerdal blir lest av forfatteren selv, Maria Parr, gir det mening når Hør her’a! leses av Nahom Feshatzion, med riktig multietnolekt. I en klasse ville jeg kanskje forsøkt meg på å spille av lydboken fordi jeg mener opplesningen gir det riktige meningsbærende trykket. Etter å ha hørt boken, ville jeg kunne hatt emnet: Fra bok til film, med elevene. Hvor vi kan se og snakke om forskjellen mellom uttrykket i boken og i filmen.
NRKs litteraturkritiker Anne Cathrine Straume har i NRK anmeldt boken og jeg synes hun beskriver det godt og har gode poeng. Jeg er derimot usikker på hennes utsagn om å la seg provosere. Med hennes briller på nesen ville jeg kanskje lagt frem boken annerledes for elever, og ville det være til det bedre? Siden boken beveger seg i et landskap som jeg ikke har vært borti før, kan det kanskje være nyttig å hente inn flere anmeldelser, eller synspunkter fra erfarne lesere. Som for eksempel Oda Faremo Lindholm fra VG, som i større grad vender blikket mot lillebror Ali, og hvordan hans problemer utfordrer familien. Språket i boken blir også tatt opp som kaotisk, men aktuelt for unge lesere. Med denne anmeldelsen i hånd, er det bare å starte lesingen for elevene. Den siste anmeldelsen jeg vil dra nytte av er Nora Steenbergs fra Bok365, hun bruker friskt uttrykket kebabnorsk om multietnolekten vi møter og jeg tenker at det er en beskrivelse jeg lettere kan forklare for elevene. Hun setter også spørsmålstegn ved hvem boken er laget for, voksne eller ungdom.
Anmeldelse: «Hør her’a!» av Gulraiz Sharif – NRK Kultur og underholdning
Veldig, veldig fin bok! Bokanmeldelse: Gulraiz Sharif: «Hør her’a» – VG
Høstens tærteste bok – BOK365.no
Midt i boken, midt i hovedpersonen Mahmouds problemer, møter han kameraten sin Arif. Vi har møtt kameraten før, og han filosoferer over snodige ting. I dette møte sier Arif “-Hvorfor synes man ikke … at ens egen bæsj … liksom … lukter så ille?” Dette kan vel beskrives som prompehumor, men hovedpersonen finner denne filosofiske strofen fullstendig på sin plass, og jeg kjøper den jeg og. Vi gjenkjenner liksom ikke vår egen dritt, men vi blir gode til å snakke og mene noe om andres. Vi gjenkjenner ikke “stanken”, her problemet, enda den er rett under nesen på oss. Eller… det er kanskje ikke så ille, dette problemet, når det blir vårt. I all sin enfoldighet er denne litt filosofiske perlen nesten noe av bokens hovedpoeng.
Takk for at du leste, jeg setter pris på tilbakemeldinger og takker for meg.
Interessante refleksjoner. Jeg synes du gir gode karakteristikker av boka og av leseopplevelsen. Referansen til Are Kalvø hadde jeg sans for; jeg ser absolutt poenget. Videre er det et pluss at du får inn ulike perspektiver gjennom å lenke til og omtale forskjellige anmeldelser. Det du skriver om høytlesing versus lydbok i dette tilfellet, gir også god mening. Bra!
Hilsen Svein Slettan
Hei, Ane!
Jeg synes du har gode refleksjoner rundt boka og innholdet i den. Det er interessant å lese hva du liker med boka, og hvorfor. Det gir et innblikk i boka som gjør at man selv blir interessert i å lese den. Du virker genuin og troverdig i beskrivelsene dine, og gir oss lesere små hint og innblikk i fortellingen i boka uten å røpe for mye.
Det som også er fint er at du klarer å sammenligne den med annen litteratur du har lest, slik som Are Kalvøs bok. Jeg synes det var en god sammenligning når det kommer til humoren som er bruk i boka, også fordi jeg selv har lest og skrevet om samme bok som deg – da gir det meg et nytt ansikt på boka, på en måte. Jeg klarer å kjenne meg igjen, og det gjør at jeg også vil sjekke ut Kalvøs bok for å knytte denne tråden selv. Det var en god måte å gjøre litt ekstra bok-anbefaling på!
Spennende at du har sjekket ut lydboka, og funnene dine der. Det er et godt poeng, dette med at det kanskje ville være mer autentisk å la elever lytte til lydboka på grunn av oppleserens språklige opphav og etnolekt. Også interessant hvordan du trekker inn filmen inn i et undervisningsopplegg – sammenligning av flere medier virker som en god idé!
Synes du avslutter fint med trekke inn anmeldelser av boka, slik at man kan lese litt mer om den, og synes du trekker inn sitater på slutten på en morsom måte. Takk for lesingen!
Mvh,
Rita
Hei!
Jeg liker godt hvordan du starter dette blogg-innlegget med å fortelle oss hva du liker med denne boken. Fin måte å dra oss medstudenter inn i innlegget ditt. Da er jeg allerede smittet av entusiasmen din og er virkelig interessert i dine videre begrunnelser på hva som er bra med boka. Du har med noen gode ideer og tanker rundt hvordan boka kan brukes som høytlesning. Jeg hørte selv denne boka på lydbok, og selv ville jeg aldri ha klart å få frem boka, språket eller humoren på samme måte som Nahom Feshatzion. Den som leser denne boka høyt for elevene må mestre måten å snakke på, ellers mister den mye.
Det var også fine refleksjoner rundt å bruke anmeldelser av boka. Jeg brukte også denne boka i mitt blogg-innlegg og leste også den anmeldelsen av Anne Cathrine Straume og kjente også på at jeg ikke helt kjente at jeg ble provosert av noe i boka. Min tanke var bare at dette var Mahmoud sitt syn og tanker på ting, og han eksisterer jo ikke i virkeligheten. Pluss at det er brukt mange ganske tydelige overdrivelser og da blir jeg sjeldent provosert. Uansett hadde du en fin refleksjon over at boka kan brukes annerledes med andre «briller» enn våre.
Avrundingen av blogg-innlegget ditt var kjempebra! Du skriver godt og det var en morsom blogg å kommentere på.
Hilsen Ida Therese