Teatersalen i Grimstad kulturhus er omtrent utsolgt denne kvelden. Stykket som sees er Villanden. Henrik Ibsen ja, selveste Henrik Ibsen. Noe av det aller stolteste dette landet har å by på. Jeg som aldri går på teater vet sannelig ikke hvordan jeg skal angripe dette. For en som er vokst opp med film på kino og TV, så er teater noe som hører til fortiden har nå alltid jeg tenkt. «Det funker vel ikke i 2013?» var et av spørsmålene jeg stilte meg selv idet jeg fant mitt sete ganske langt bak i salen.

Og det skulle ikke ta så alt for lang tid før jeg fikk bekreftet mine fordommer. Monologene var akkurat så intense og overdrevet fremført at kanskje det halve kunne være nok for min del. Det kan gå fra det lunfulle til det ekstemt dramatiske i løpet av få sekunder. Men jeg bestemte meg tidlig i stykket for å legge fordommene mine til side for en stakket stund. Jeg skulle se dette teaterstykket med et helt åpent blikk.

Det ble jaggu ikke lett skal jeg si deg.

Jeg bet meg spesielt merke til karakteren Gregers. Jeg kunne nesten ikke slutte å fnise etter hver setning som kom ut av han. Ikke fordi jeg syntes det var dårlig. Absolutt ikke. Men kanskje en smule overdrevet? Jeg kommer selv fra Østlandet. Og INGEN på Østlandet snakker sånn som han snakket. Det ble omtrent fremfør på et eget språk. Eller man kan kalle det riksmål. det blir kanskje det mest riktige å si.

Dette er nok et teaterstykke for et rutinert teaterpublikum. For etter stykket, så spurte jeg flere folk rundt meg: «Var det ikke litt overspilling? Og en smule for dramatisk?» Jeg fikk lunkne svar tilbake. Det hadde ikke det rutinerte teaterpublikummet enset en gang. Det er sånn det skal være tydeligvis.

Er det kanskje bare jeg som ser, hører og opplever det? Eller er det kanskje faktisk JEG som overdriver ved å skrive dette?

Jeg gikk ut av salen med ganske forskjellige følelser kan jeg huske. en del av meg likte det jeg så. At jeg ble fortalt en engasjerende historie om sannhet. og om man hele tiden skal fortelle den. Moralen og handlingen i selve stykket utsetter jeg ingenting på. Det er problemstillinger som man kommer opp i rett som det er.

Men det er framføringen av det hele som gjør at jeg ikke helt henger med i alle svingene.

Blandede følelser med andre ord.