Jeg fant plassen min bakerst i Multisalen på Kilden, stykket som skulle fremføres het «Løp». Mange tanker surret rundt i mitt hode rett før stykket skulle begynne. Stykket startet med musikk i en svart sal. Jeg følte veggene presset seg sammen. Plutselig kommer lyset på, og formen oss i salen så står det en gjeng gutter i alle forskjellige størrelser. Noen så små at jeg begynte å lure om barneoppdragelsen var helt bak mål. De kunne ikke vært eldre enn den gamle boblejakken min som jeg har hatt lyst til å kaste siden jeg kjøpte den for seks år siden. Guttene i alle de forskjellige fasongene gikk fort frem og tilbake på den ca 25 meter lange scenen. Frem og tilbake med en intens musikk, noen skiftet tempo i løpet av gangen sin.
Noen snudde på helt forskjellige steder enn andre. Jeg tok meg selv i å se bort på sidemannen og tenke: «Hva skjer egentlig nå?» Teaterstykket hadde gjort et eller annet med meg. Jeg hadde en mening om det tidlig. Nettopp det at jeg ikke skjønte noen ting. Musikken stopper. Føltes nesten som hjertet mitt stoppet. Det var faktisk spennende å følge med på. «Hva skjer videre?» tenkte jeg. Plutselig så bryter det ut i en ellevill eplekrig. Dessverre nok så tenkte jeg da mer på den stakkaren som skulle plukke det opp.
Jeg fant på en hjemmesnekret teaterform inni meg i løpet av stykket. Koreografert inprov-teater kom jeg frem til. Og det er teater som er på en måte koreografert, men folk kan gjøre hva de vill innenfor en noen klare rammer.
Guttene står plutselig på en rekke midt i stykket, musikken går av. Og vi hører alle puste og pese veldig. Forstålig nok. De hadde vært i full aktivitet over en lengre periode. Musikken fortsetter og guttene må gå fort frem og tilbake igjen. Alle ser de er slitne. Mange faller om. Men blir reddet av hverandre. Det er som om musikken bestemmer over de. Alle må være i bevegelse når den går ut over høyttaleranlegg. Noen av guttene prøver å gjøre opprør mot musikken.
Stykket avsluttes med at musikken skrues av. Og en gjeng meget svette, og sikkert illeluktende, gutter står foran oss i salen og takker for seg.
Budskapet jeg leste av dette stykket fant jeg ut noen dager etterpå. Da det hadde sunket inn hos meg. Og det var todelt. Vi må stå sammen, alle skal med. Uansett størrelse. Uansett alder. Uansett bakgrunn. Den andre oppfatningen jeg fant frem til var av den mer samfunnskritiske. At alle må føye seg til systemet. Det er systemet som bestemmer hvordan ting skal være.
Uansett, teaterstykket hadde satt et lite inntrykk i meg. Og takk for det.
Flott anmeldelse, Amund. Fin balanse mellom seriøsitet og morsomheter, selv om kanskje ikke alle morsomhetene var like vellykkede (boblejakken). Videre ser jeg at vi deler mye av det samme inntrykket fra forestillingen. Jeg satt også og tenkte «hva i all verden er dette?». Flott at du også har skrevet mye om handlingen og hva det var du så.
Haha, det er bare en overdrivelser fra min side, og EGENTLIG ikke ment som en mening. Ville bare legge det til pga å styrke inntrykket av stykket. Hakke noe bedre svar enn det. Hvordan foreldre mener de skal oppdra sin unger er en privat sak som jeg ikke legger meg opp i.
Jeg syns du har veldig fine beskrivelser av handlingen, og jeg liker veldig godt din tolkning av hva stykket handler om. Men mener du VIRKELIG at barna som er med har fått en dårlig oppdragelse? Mener du at barn ikke skal være skuespillere? Evt hvorfor??? Meget sterkt utsagn må jeg si. (Orker ikke ta opp kommentaren om at teater er gammeldags og ikke funker i 2013) 😉
For en ordkunstner du er, unge mann!