Teatersalen i Grimstad kulturhus er omtrent utsolgt denne kvelden. Stykket som sees er Villanden. Henrik Ibsen ja, selveste Henrik Ibsen. Noe av det aller stolteste dette landet har å by på. Jeg som aldri går på teater vet sannelig ikke hvordan jeg skal angripe dette. For en som er vokst opp med film på kino og TV, så er teater noe som hører til fortiden har nå alltid jeg tenkt. «Det funker vel ikke i 2013?» var et av spørsmålene jeg stilte meg selv idet jeg fant mitt sete ganske langt bak i salen.

Og det skulle ikke ta så alt for lang tid før jeg fikk bekreftet mine fordommer. Monologene var akkurat så intense og overdrevet fremført at kanskje det halve kunne være nok for min del. Det kan gå fra det lunfulle til det ekstemt dramatiske i løpet av få sekunder. Men jeg bestemte meg tidlig i stykket for å legge fordommene mine til side for en stakket stund. Jeg skulle se dette teaterstykket med et helt åpent blikk.

Det ble jaggu ikke lett skal jeg si deg.

Jeg bet meg spesielt merke til karakteren Gregers. Jeg kunne nesten ikke slutte å fnise etter hver setning som kom ut av han. Ikke fordi jeg syntes det var dårlig. Absolutt ikke. Men kanskje en smule overdrevet? Jeg kommer selv fra Østlandet. Og INGEN på Østlandet snakker sånn som han snakket. Det ble omtrent fremfør på et eget språk. Eller man kan kalle det riksmål. det blir kanskje det mest riktige å si.

Dette er nok et teaterstykke for et rutinert teaterpublikum. For etter stykket, så spurte jeg flere folk rundt meg: «Var det ikke litt overspilling? Og en smule for dramatisk?» Jeg fikk lunkne svar tilbake. Det hadde ikke det rutinerte teaterpublikummet enset en gang. Det er sånn det skal være tydeligvis.

Er det kanskje bare jeg som ser, hører og opplever det? Eller er det kanskje faktisk JEG som overdriver ved å skrive dette?

Jeg gikk ut av salen med ganske forskjellige følelser kan jeg huske. en del av meg likte det jeg så. At jeg ble fortalt en engasjerende historie om sannhet. og om man hele tiden skal fortelle den. Moralen og handlingen i selve stykket utsetter jeg ingenting på. Det er problemstillinger som man kommer opp i rett som det er.

Men det er framføringen av det hele som gjør at jeg ikke helt henger med i alle svingene.

Blandede følelser med andre ord.

Jeg fant plassen min bakerst i Multisalen på Kilden, stykket som skulle fremføres het «Løp». Mange tanker surret rundt i mitt hode rett før stykket skulle begynne. Stykket startet med musikk i en svart sal. Jeg følte veggene presset seg sammen. Plutselig kommer lyset på, og formen oss i salen så står det en gjeng gutter i alle forskjellige størrelser. Noen så små at jeg begynte å lure om barneoppdragelsen var helt bak mål. De kunne ikke vært eldre enn den gamle boblejakken min som jeg har hatt lyst til å kaste siden jeg kjøpte den for seks år siden. Guttene i alle de forskjellige fasongene gikk fort frem og tilbake på den ca 25 meter lange scenen. Frem og tilbake med en intens musikk, noen skiftet tempo i løpet av gangen sin.

Noen snudde på helt forskjellige steder enn andre. Jeg tok meg selv i å se bort på sidemannen og tenke: «Hva skjer egentlig nå?» Teaterstykket hadde gjort et eller annet med meg. Jeg hadde en mening om det tidlig. Nettopp det at jeg ikke skjønte noen ting. Musikken stopper. Føltes nesten som hjertet mitt stoppet. Det var faktisk spennende å følge med på. «Hva skjer videre?» tenkte jeg. Plutselig så bryter det ut i en ellevill eplekrig. Dessverre nok så tenkte jeg da mer på den stakkaren som skulle plukke det opp.

Jeg fant på en hjemmesnekret teaterform inni meg i løpet av stykket. Koreografert inprov-teater kom jeg frem til. Og det er teater som er på en måte koreografert, men folk kan gjøre hva de vill innenfor en noen klare rammer.

Guttene står plutselig på en rekke midt i stykket, musikken går av. Og vi hører alle puste og pese veldig. Forstålig nok. De hadde vært i full aktivitet over en lengre periode. Musikken fortsetter og guttene må gå fort frem og tilbake igjen. Alle ser de er slitne. Mange faller om. Men blir reddet av hverandre. Det er som om musikken bestemmer over de. Alle må være i bevegelse når den går ut over høyttaleranlegg. Noen av guttene prøver å gjøre opprør mot musikken.

Stykket avsluttes med at musikken skrues av. Og en gjeng meget svette, og sikkert illeluktende, gutter står foran oss i salen og takker for seg.

Budskapet jeg leste av dette stykket fant jeg ut noen dager etterpå. Da det hadde sunket inn hos meg. Og det var todelt. Vi må stå sammen, alle skal med. Uansett størrelse. Uansett alder. Uansett bakgrunn. Den andre oppfatningen jeg fant frem til var av den mer samfunnskritiske. At alle må føye seg til systemet. Det er systemet som bestemmer hvordan ting skal være.

Uansett, teaterstykket hadde satt et lite inntrykk i meg. Og takk for det.