Norskfagets betydning for folkehelse og livsmestring

En stor undersøkelse gjennomført på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, viser at 33 % av den norske befolkningen har manglende helsekompetanse (Ertzeid, 2021). Hele ⅓ av oss strever med å finne, forstå, kritisk vurdere og bruke helseinformasjon. Det er ikke vanskelig å tenke seg at konsekvensene kan være alvorlige: Feilmedisinering, vaksinemotstand og manglende evne til å følge kunnskapsbaserte helseråd får følger både på individ- og samfunnsnivå. Særlig tydelig er dette blitt under pandemien, hvor informasjonsmengden har vært stor og råd og retningslinjer skiftende. I kommentarfeltene har polemikken gått med utestemme og høye kneløft.

Det faller lett å ville argumentere for at folkehelse og livsmestring griper inn i norskfaget på flere måter. Norskfagets tyngde og relevans henger jo nettopp sammen med at det er så bredt og gjennomgripende: Det er både et kulturfag, et danningsfag og et nyttefag. Det gir kunnskap om fortid og samtid gjennom språk og tekster i en historisk og kulturell sammenheng, og det er et danningsfag for individet – som inngår i en større sammenheng i det demokratiske samfunnet. Likevel skapte det debatt da temaet skulle inn i læreplanen.

Da livsmestring skulle “på timeplanen”, ble det møtt med både begeistring og skepsis. En av de kritiske stemmene, psykolog, filosof og forfatter av Generasjon prestasjon (2018) og Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? (2020), Ole Jacob Madsen, løftet fram et problematiserende perspektiv i debatten: Spørsmålet er om det individualiserte fokuset på ungdoms helseplager knyttet til stress og psyke heller må ses på som et strukturelt problem, snarere enn noe elever må få mer trening i å håndtere eller løse selv. For hva om dette bare ble enda noe ungdommen skulle måtte “mestre”, enda en arena å prestere på – og kanskje feile? “Livsmestring”. Et noe ambisiøst kompetansemål – eller snakker vi egentlig semantikk? For i den tidlige debatten var det kanskje noe uklart hvordan dette skulle forstås og anvendes? Og er folkehelse og livsmestring i det hele tatt et nytt tema i skolen, eller er dette i virkeligheten noe norskfaget gjennom sin egenart egentlig alltid har befattet seg med? 

Litteraturen kan brukes som kilde til utvikling, innsikt og selvforståelse. Den gir oss den andres perspektiv og utvider slik vårt eget. Litteraturen kan være identitetsskapende. Også skrivingen kan anvendes som noe mer enn et praktisk redskap i hverdagen. Den kan brukes som utprøvende metode: Å bruke språket til å erobre innsikt, en måte å omsette tanker og følelser i et språk, formulert og sortert. Dette gir muligheter for samhandling med andre, med en bevissthet om at flere opplever, føler, tenker det man selv gjør. At man ikke er alene (Sørås Valand, Øveland Nyhus & Brendehaug, 2019: 147). Slik kan skriving tangere det terapeutiske.

Det er dessuten kanskje særlig i norskfaget at elever trener spesifikt på muntlige ferdigheter, og kunnskap om retorikk, argumentasjon og saklig og konstruktiv debatt kan knyttes direkte til det å delta og bidra i et samfunn. Kritisk lesing, kildekritikk og evne til å forstå og sette sammen biter av kompleks informasjon – sann og usann; alt dette henger sammen med livsmestring. Dette er blitt stadig viktigere kompetanse i et digitalisert samfunn der alle slipper til i det offentlige (og tidvis polariserte) ordskiftet, uten redaktører eller moderatorer som kvalitetssikrer form og innhold. I refleksjon og kunnskapsdeling med kollegaer finner jeg støtte for synet på at dette er en svært viktig oppgave for dagens norskfag.

 

Litteratur:

Ertzeid, H. (2021, 25. januar). – Mange synes det er vanskelig å forstå helseinformasjon. Forskning.no. Hentet fra https://forskning.no/informasjon-oslomet-partner/mange-synes-det-er-vanskelig-a-forsta-helseinformasjon/1803677

Madsen, O .J. (2020). Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Oslo: Spartacus Forlag. 

Sørås Valand, S., Øveland Nyhus, J., og Brendehaug, I. (2019). Tverrfaglige muligheter, del 1. I Blikstad-Balas, M. & Rognes Solbu, K. (Red.), Det (nye) nye norskfaget (side 147). Bergen: Fagbokforlaget.