Studiebloggen te ho Anki

Har du lest «Det litterære apotek» av Nina George?

En nydelig historie om bokhandleren Jean Perdu. Bokhandelen til Jean Perdu er en bokbåt, og han vet nøyaktig hvilken bok som passer til kunder med sjelekvaler.

Hovedpersonen omtaler bøker som både lege og medisin på en gang, slik er det han selger bøker.

Boken leste jeg i 2015 og tenker fortsatt på den som noe av det koseligste jeg har lest noen gang (så hvis du har denne på leselisten er det ingenting å vente på, spør du meg!)

Oppgaveteksten som satte i gang dette blogginnlegget -«fortell dine medstudenter hvorfor du ønsker å bli skolebibliotekar» satte jo i gang noen tankeprosesser. Tanketoget gikk denne gangen altså innom den lille bokhandelen i Paris. og den intuitive bokhandleren som driver den.

Noen Perdu blir jeg nok aldri, det er heldigvis ikke målet heller. Å lære å bli en god litteraturformidler til ulike elevgrupper, derimot? Det kan passe meg bra!

Jeg har, som de fleste som velger dette studiet, alltid vært glad i å lese. Omtrent altetende, tror jeg. Bokhyllene mine er både hummer, kanari og ulvehund, for å si det sånn. Siden lesekroken i klasserommet på barneskolen, har både skolebiblioteket, folkebiblioteket og senere; høgskolebiblioteket alle i sin tur vært favorittsteder for meg.

Slett ikke alle har denne erfaringen. Ungdommen ser ofte på lesing som en plikt – noe de må lide seg gjennom for skolearbeidet. Bortsett fra (kanskje) #booktok er nok kulhetsfaktoren ganske lav i tillegg. I alle fall i følge min egen tenåring.

De første årene som lærer på videregående, ble jeg kjent med et bibliotek som fungerte som både et pusterom og arbeidsrom for elevene på skolen. Biblioteket var heller ikke en øy for seg selv, men deltok i skolehverdagen på ulike måter.

Jeg tror det var i løpet av den perioden jeg først begynte å tenke på skolebibliotek som en mulig vei videre for min egen del.

Sammen med bibliotekarene deltok enkelte lærere i lesesirkel for elevene. Det var stort sett språklærer som involverte seg i dette. Jeg var nok den eneste programfaglæreren der. Man skulle kanskje tro det ikke hadde faglig nytteverdi all den tid jeg ikke var språklærer? Tvert i mot. Gjennom litteratur fikk jeg en gratisbillett til flere aha-opplevelser for elevene mine – gjennom å diskutere, reflektere over innholdet og dra paralleller til emnet vi var i gang med.

Ikke minst ble bibliotek-aktivitene en super arena til å bli kjent med elevene på en annen måte enn i klasserommet. Jeg syntes skolebibliotekaren var skikkelig heldig!

En faglig kompetent og engasjert bibliotekar tror jeg er nøkkelen til et godt drevet skolebibliotek. Selv om jeg selv var en bokspiser fra ung alder, vil jeg lære mer om hvordan jeg kan bli god på å formidle litteratur – ikke bare lese den selv. Å kunne vekke interesse for lesing hos elever, og bidra til leseutviklingen fra et annet sted enn bare klasserommet.

Jeg ser spesielt fram til å få praksis i faget, og lære mer om bibliotekfaget, bibliotekenes systemer og katalogisering. Å studere sjangre og ungdomslitteratur er interessant, men jeg er også en som liker oversikt og systemer svært godt;)

Selv om jeg egentlig anså meg selv som ferdig med alt som heter studier etter lærerstudiet, ble skolebibliotekunnskap-studiet noe jeg bare måtte søke på likevel. Det har jeg absolutt ikke angret på.

Nå ser jeg fram til å lese mine medstudenters refleksjoner over hvorfor de studerer skolebibliotek. Kanskje finnes det en spirende Perdu i blandt oss?

I høstferien har jeg lest en skikkelig sommerferie-bok! Her er mine tanker og refleksjoner om boken «Blyanthjerte» av Elin Hansson.

Vi møter Liv i sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen. Hun har nettopp mistet sin farmor, og bestevenninnen Ida har flyttet. Liv skulle ønske hun var en gammel dame. Ikke bare er hun litt gammeldags i klesstilen, men hun koser seg med yatzy og fyrstekake når vi entrer hovedpersonen sin hverdag.

Fra et voksenperspektiv kunne jeg lett fått vondt av Liv. Vennene hennes er egentlig farmorens venner – «de gamle venninnene».  I tillegg er moren mye fraværende, og tolvåringen bærer på mye savn. Farmor er død. Bestevenninnen har flyttet, og det lite som tyder på at de holder kontakten. Jeg ville tenkt at alt dette kunne blitt for mye for en jente som befinner seg akkurat i skillet mellom barne- og ungdomsskole . I denne perioden er det allerede så mye som skjer.

Men Liv har tæl, hun. Hun har en flott sans for humor, og er i stand til å trives i sitt eget selskap. Hun snakker med den guddommelige rosetten i leiligheten deres og spiller yatzy med seg selv. De gamle venninnene er en fargerik og støttende gjeng.

Enter «Sk8ter Boi»:

Den første forelskelsen til Liv er skategutten Frans. Han er flyttet til Oslo fra LA, og har «de grønneste øynene i universet».

Livs interesse i Frans introduserer henne for en ny mulig hobby: skating. Eller rullebrett, da.

At Liv skulle interessere seg for skating er det vel få som kunne gjettet på forhånd. Aller minst Liv selv. Hun er så nervøs at hun er glad til når rullebrettet må repareres og hun ikke får deltatt til å begynne med. Som Deichman bibliotek skriver i sin omtale av boka:  Det man gjør for kjærligheten!

Historien er i førstepersons presens, og Liv betror oss sine usikkerheter såvel som planer for å kapre Frans. Livs indre dialog har et fargerikt språk, som når hjertet hennes «dunker som en flodhest på en trampoline». Vi er med Liv i hennes indre konflikter og hennes utvikling i løpet av sommerferien.

Det finnes pinlige og gjenkjennelige øyeblikk, som når Liv bruker alle sparepengene på å få seg en mindre vellykket makeover – inspirert av den kule jenta i skatebutikken. Det ble ikke helt som hun hadde tenkt. Heldigvis finner Liv ut at hun kan være seg selv OG drive med skating!

Virkelighetseffekten forsterkes av at ekte plasser i Oslo nevnes i boka. Deichman bibiotek, Tøyenbadet og Gamlebyen Sport og Fritid er alle viktige steder i boka som mange vil kjenne igjen. Vi får noen innblikk i familielivet til både Liv og Frans, samt skatemiljøet ved Gamlebyen Sport og Fritid.

Ved siden av de gamle venninnene møter vi den joviale skatelæreren Asbjørn, og den Gygrid-lignende kompisen til farmor som jobber på biblioteket. Alle bidrar som positive voksen-figurer for Liv. De gamle venninnene er både en morsom venninnegruppe, og et sted å betro seg for Liv. De bidrar med råd i vanskelige temaer som å utfordre seg selv og forelskelse.

Mens jeg leser tenker jeg på ofte på ordtaket «it takes a village to raise a child» – for jeg synes det virker som Liv egentlig har en veldig fin landsby rundt seg.