Vegen til skolebiblioteket

Da jeg gikk på barneskolen, gleda jeg meg alltid til fredager. Ikke bare fordi det snart var helg, men også fordi fredag var biblioteksdag. Det kombinerte skole- og folkebiblioteket var åpent for utlån bare denne dagen, og det måtte utnyttes til det fulle. I løpet av uka hadde jeg sett meg ut mange bøker jeg hadde lyst til å låne. Og på fredagen ble bøkene samla sammen og lagt på pulten til bibliotekaren. Hun henta nok en gang fram papirlommen min fra det manuelle lånekartoteket. Det var aldri vanskelig å finne min lomme, for den var den eneste som hadde blitt teipa et utall ganger. Sprengt på grunn av alt for mange utlånte bøker samtidig!

Denne lesegleden førte til at jeg etter hvert ble norsklektor og fikk jobb i videregående. Full av pågangsmot starta jeg det jeg anså for å være verdens viktigste jobb. Men gleden ble kortvarig. Vurderingene hopa seg opp, elevene var ikke så glad i verken Gunnlaug Ormstunge eller Henrik Ibsen og jeg endte opp med å nesten ikke lese bøker sjøl. Det hadde jeg ikke tid til! Lesing ble noe en bare (så vidt) har tida til i ferier. Jeg visste det ikke da, men jeg var visst i godt selskap, noe Kristin Hamran Storrustens masteroppgave fra 2010 viser.

Til slutt fikk jeg nok. En januarkveld 2021 satte jeg med ned og søkte for n’te gang på andre jobber og studier jeg kanskje kunne passe til – i stedet for å rette den skyhøge bunken med heldagsprøver. Og der dukka bachelor i skolebibliotekkunnskap opp. En åpenbar løsning. Fortsatt få jobbe med litteratur av ulik art, men slippe å vurdere! Vegen var kort til samordna opptak. Frustrasjonen var dermed stor når det ikke gikk an å søke. Jeg hadde jo glømt at samordna opptak ikke åpner før i februar…

Men nå er jeg her på andre året. Jeg ser fram til å kunne lære enda mer om systematisering og skolebibliotekets funksjon. Som lærer har jeg blitt spesielt oppmerksom på hvor viktig dette er. På vår skole har vi et flott bibliotek med sentral plassering og ei relativt god samling. Likevel har vi nok noe å gå på når det gjelder brukervennlighet. For å finne ut hvilke klassesett vi har av romaner, må vi fysisk gå inn på kontoret til bibliotekaren og lese på ei liste som henger på sida av pulten hennes. Det eneste som skjer av formidling til elevene i løpet av året er et oppstartkurs på en skoletime og kanskje ei og anna utstilling i løpet av året – som får lite oppmerksomhet. Her tenker jeg at vi har mye mer potensiale å jobbe ut fra, og at kanskje en SKOLE-bibliotekar er nettopp det vi trenger. Jeg brenner i alle fall for å få det til å skje mer på biblioteket, samtidig som det skal være et fint sted å trekke seg tilbake når skolehverdagen blir krevende. I så måte kan kanskje Superbibliotekarene  på Hamar Katedralskole også være til inspirasjon.