I løpet av vår praksisperiode la vi mest vekt på fokusfaget norsk. Vi underviste ikke i religion, dermed valgte vi å fortelle eventyr. I tillegg underviste vi i en klasse på andre trinn, og disse barna var godt kjent med denne sjangeren. Jeg tenker at det å fortelle eventyr for barn i nevnte aldersgruppe kan oppøve deres egen skrivekompetanse. De blir eksponert for fortellingens oppbygning gang på gang, og for mange kan de magiske ordene «det var en gang..» fungere som en igangsetter når de senere skal skrive på egen hånd. I tillegg er eventyr ofte bygd opp kronologisk, noe som bevisst og ubevisst kan stimulere barna til å ordne egne skrivearbeider på tilsvarende måte.
Jeg valgte å fortelle brødrene Grimms eventyr om Hans og Grete. Som liten ble jeg fascinert av denne historien. Den åpnet opp for flere spørsmål og tankeprosesser hos meg, og inspirerte meg til å skrive selv. En god historie bør gjøre noe med leseren eller lytteren. Den bør åpne for nye tanker og refleksjoner. Jeg mener at Hans og Gretes ferd langt inne i de dype skoger gjør nettopp dette. Fridunn Tørå Karsrud sier i boka «Muntlig fortelling i norskfaget» at muntlige fortellinger kan utfordre nysgjerrighet og vitebegjær gjennom å stimulere elevenes fantasi. Dette er noe fortellingen om Hans og Grete vil kunne bidra med. Eventyret vil også åpne for ulike sinnsstemninger og følelser hos elevene, noe som kan utvikle empati og en videre tolkningskompetanse.
I forberedelsesfasen leste jeg først gjennom historien to ganger. Deretter skrev jeg opp de viktigste punktene, før jeg fortalte eventyret til en annen. Da dette var gjort, forflyttet fokuset seg til mimikk, kroppsspråk og stemmebruk. I sluttfasen ble ulike rekvisitter valgt ut, der iblant ulike hodeplagg, steiner, brødsmuler og falske edelstener. Nevnte framgangsmåte baserer seg på Kårsruds kurs om fortellerteknikk. I hennes bok, som er nevnt tidligere, sier hun at man skal konsentrere seg om de viktigste hendelsene, altså det som driver handlingen videre. Hun sier også at ulike rekvisitter kan gjøre eventyret mer levende og spennende, samt øke konsentrasjonen hos tilhørerne.
I klasserommet til elevene på andre trinn var det plassert en lyttekrok foran tavla. Jeg valgte å fortelle eventyret mens elevene satt der. Introduksjonen ble: » Det var en gang for lenge siden, ikke langt fra Kristiansand …». Det å knytte noe til hjemstedet deres, tenkte jeg ville skape ekstra oppmerksomhet og konsentrasjon om det som skulle bli fortalt. Elevene lyttet intenst. Jeg byttet på fem ulike hodeplagg, der jeg spilte fem forskjellige personer. I forbindelse med disse byttene, ble stemmebruken, mimikken og kroppsspråket variert. Selv om elevene var lokalisert i et hjørne av klasserommet, utnyttet jeg hele rommets areal. Dermed kunne jeg blant annet legge brødsmuler i hele klasserommet, og det skapte en dynamikk i fortellingen.
Som etterarbeid ville jeg fokusere på gjenfortelling, eventyrets kronologi, ulike følelser det frembrakte og på samme tid oppøve elevenes muntlige ferdigheter. Kårsrud sier at gjenfortelling kan utløse skrivelyst og tekstproduksjon. Dette viste seg å stemme. Vi gjenfortalte i fellesskap, og det viste seg at samtlige elever hadde noe å bidra med. Barna klarte også å holde seg til den kronologiske framstillingen. Eventyret og gjenfortellingen «satte fantasien i sving», og vi etterfulgte seansen med muntlig tekstskaping der vi også fokuserte på både karakterenes og elevenes følelser i møtet med det som ble fortalt. Dette gav grobunn for flere interessante tolkninger.
Jeg vil til slutt bekrefte at det å arbeide med muntlige fortellinger i klasserommet kan ha en verdi i læringsarbeidet. Som nevnt tidligere fikk jeg inntrykk av økt motivasjon,, konsentrasjon og entusiasme blant elevene. Selv om vi var fire studenter som underviste den samme gruppa, og elevene dermed fikk høre og jobbet med fire fortellinger, opplevde vi at interessen for aktivitetene var like stor hver gang.