I dette blogginnlegget skal presentere et undervisningsopplegg basert på boka «Veien til verdens ende» av Sigurd Hoel. Fokuset ville være på ett kapittel, nærmere bestemt «Skrivebordet». Jeg ville brukt følgende opplegg på småskoletrinnet, kanskje først og fremst på fjerde trinn. En vanlig skoletime, det vil si cirka 45 minutter, ser jeg for meg at opplegget ville vare. Jeg ville imidlertid vært forberedt på at tidsforløpet måtte utvides, og at man da måtte ha opp mot en hel klokketime om nødvendig. Opplegget ville blitt gjennomført med en gruppe på omtrent 15 elever. Grunnen til dette er for å få flere elever til å delta i samtalen, da det kan føles tryggere å prate i en liten gruppe.
«Veien til verdens ende» kom ut i 1933 og preges av datidens retning innenfor litteraturen, nemlig et psykologisk og realistisk fokus. Boka er en barneskildring, der forfatteren la vekt på at den skulle være ekte og ta barnet på alvor. Vi møter dermed verden gjennom barnets øyne og får innblikk i hovedpersonen Anders` tanker og følelser. Gjennom hans opplevelser blir vi vitne til hvordan enkelte episoder kan ha stor innvirkning på et barnesinn. Boka rører ved noe hos mennesker, noe allmenngyldig, nemlig vårt behov for å møte anerkjennelse og forståelse. I tillegg tar den opp tanker rundt skjellsettende opplevelser i oppveksten. Dermed kan den være en viktig tekst å jobbe med i skolen også i våre dager.
For å ha et godt utgangspunkt i møtet med teksten, ville jeg kjørt opplegget parallelt med undervisning i samfunnsfag, der Norge rundt 1900 og framover ville vært tema. Her ville fokuset blant annet vært på hvordan det var å være barn på denne tida. Dermed kunne elevene få en større forståelse for teksten. Når man så skulle starte norsktimen, ville jeg lest «Skrivebordet» høyt for klassen. Deretter skulle elevene skrive tre setninger for å uttrykke sin personlige reaksjon. Jeg ville på forhånd ha skrevet opp tre igangsettere på tavla. De ville være: Jeg ble irritert over…, hvis jeg var… og jeg ble overrasket over… Deretter ville elevene bli delt inn i toergrupper, der det de hadde skrevet skulle diskuteres. Etter noen minutter skulle toergruppene gått sammen i firergrupper og snakket om det de hadde skrevet. Til slutt ville vi utvekslet tanker og meninger i fellesskap. Jeg ville gjort det på denne måten for å få flest mulig med i samtalen. I toergruppene ville det være vanskelig å unngå og delta, og etter å ha diskutert teksten der ville det være lettere å ha noe å bidra med i firergruppene.
På slutten av timen hadde vi altså diskutert teksten i fellesskap. Da hadde forhåpentligvis et mål allerede vært nådd, nemlig at elevene skulle kunne gjøre seg sine selvstendige refleksjoner omkring teksten. Dermed ville vi hatt et godt grunnlag for en videre litterær samtale. Her ville jeg forsøkt å stille autentiske spørsmål, der iblant både identifikasjons-, refleksjons- og overføringsspørsmål. Forhåpentligvis kunne dette opplegget bidra til at elevene fikk et personlig forhold til litteratur, noe som kunne øke både deres tekstkompetanse og en indre motivasjon som kunne bidra til en videre personlig utvikling.

Litteraturliste:
Bjørkeng, Peer Harry: Klassesamtalen om litteratur- lærerens rolle. I: Moslet, Inge (red): Norskdidaktikk- ei grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget, 2002
Hoel, Sigurd 1998: Veien til verdens ende, 9. utgave. Trondheim: Gyldendal norsk forlag
Lillevangstu, M., Tønnessen, E.S., Dahl-Larssøn, H. 2007: Inn i teksten- ut i livet. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS
Skardhamar, Anne-Kari 2011: Litteraturhistoriens barn. Oslo: Unipub

I denne bloggoppgaven skal jeg foreta ei kort pedagogisk vurdering av barneboka «Tonje Glimmerdal» skrevet av Maria Parr. Jeg skal konsentrere meg om bokas komposisjon.
Allerede på første oppslag møter vi en illustrasjon, nærmere bestemt et kart. Dette er et redundant trekk som støtter leseren både i starten av lesingen og også underveis. Her blir vi kjent med miljø og karakterer.
Boka er bygd opp som ei episodisk hverdagsskildring, der vi har ett hovedforløp. Handlingen er bygd opp kronologisk. Vi møter Tonje, som er eneste bofaste barn i Glimmerdalen, og ulike utfordringer hun møter i hverdagen. Hun bor sammen med faren, har en bestevenn på 74 år og får et konfliktfylt forhold til dalens campingplasseier og bestevennens datter. Disse konfliktene er med på å dra handlingen videre, og Tonje utvikler sin mellommenneskelige innsikt gjennom møtene med disse personene.
Det er relativt mange bipersoner i fortellingen. De fleste framstår som typer og virker lite dynamiske. Unntaket er blant annet bestevennens datter Heidi, som endrer seg etter hvert som handlingen skrider frem. Heidi er på mange måter bokas mysterium, og leseren merker at noe spesielt ligger bak hennes væremåte.
«Tonje Glimmerdal» er delt inn i tre deler med ulike symboler. Disse symbolene er et brev, ei bok og en note og er kalt brevet, Heidi og musikken. Denne tredelingen av fortellingen kan støtte den unge leseren i å få en oversikt over handlingsforløpet. Dermed er dette et av flere redundante trekk vi finner i boka.
I løpet av de få månedene handlingen strekker seg over, opplever Tonje at hennes forestillinger om folk rundt henne endrer seg. Som nevnt tidligere utvikler hun seg gjennom fortellingen, og en eventuell barnlig leser vil kunne oppnå det samme i møtet med teksten.