I denne bloggoppgaven skal jeg foreta ei kort pedagogisk vurdering av barneboka «Tonje Glimmerdal» skrevet av Maria Parr. Jeg skal konsentrere meg om bokas komposisjon.
Allerede på første oppslag møter vi en illustrasjon, nærmere bestemt et kart. Dette er et redundant trekk som støtter leseren både i starten av lesingen og også underveis. Her blir vi kjent med miljø og karakterer.
Boka er bygd opp som ei episodisk hverdagsskildring, der vi har ett hovedforløp. Handlingen er bygd opp kronologisk. Vi møter Tonje, som er eneste bofaste barn i Glimmerdalen, og ulike utfordringer hun møter i hverdagen. Hun bor sammen med faren, har en bestevenn på 74 år og får et konfliktfylt forhold til dalens campingplasseier og bestevennens datter. Disse konfliktene er med på å dra handlingen videre, og Tonje utvikler sin mellommenneskelige innsikt gjennom møtene med disse personene.
Det er relativt mange bipersoner i fortellingen. De fleste framstår som typer og virker lite dynamiske. Unntaket er blant annet bestevennens datter Heidi, som endrer seg etter hvert som handlingen skrider frem. Heidi er på mange måter bokas mysterium, og leseren merker at noe spesielt ligger bak hennes væremåte.
«Tonje Glimmerdal» er delt inn i tre deler med ulike symboler. Disse symbolene er et brev, ei bok og en note og er kalt brevet, Heidi og musikken. Denne tredelingen av fortellingen kan støtte den unge leseren i å få en oversikt over handlingsforløpet. Dermed er dette et av flere redundante trekk vi finner i boka.
I løpet av de få månedene handlingen strekker seg over, opplever Tonje at hennes forestillinger om folk rundt henne endrer seg. Som nevnt tidligere utvikler hun seg gjennom fortellingen, og en eventuell barnlig leser vil kunne oppnå det samme i møtet med teksten.