Bærekraftig utvikling er ett av de tre tverrfaglige temaene i den nye læreplanen. Det var en stund svært usikkert om dette overordnede temaet skulle inn i norskfaget. I juni i fjor, like før siste frist for innspill til den nye læreplanen, ble temaet tatt bort. Protestene var store fra fagmiljøet i norsk. – Kunnskapsløst, sukker Nina Goga. Hun er professor ved Høgskulen på Vestlandet, og har økokritikk og bærekraftig litteratur­undervisning som sitt fagfelt.

– Å ta det med, handler om å forstå at i prinsippet kan alt i norskfaget også belyses i et bærekraftperspektiv. Ut fra en grunninnsikt om at språket ­bærer i seg verdier, forståelser, figurer og metaforer. Den nye lære­planen skal være framtidsrettet. Da må den også reflektere hvordan språket og litteraturen betyr noe for hva vi evner å forestille oss, og for hvordan vi handler, sier hun. (VL 15.06.2019)

Nå er norskfaget tatt inn i varmen, og vi har dermed fått del i bærekraftig utvikling som et av hovedtemaene. Mange var på banen for å overbevise om viktigheten av dette.

Men hva er det som gjør norskfaget er så viktig her? Er det sammenheng mellom bærekraftig utvikling og kompetansemålene i norsk? Vil norskfaget ha betydning for en mer bærekraftig utvikling? Hvordan finne gode opplegg når tiden er knapp og lærebøker mangler? Dette er spørsmål jeg vil belyse litt nærmere videre i teksten.

Med fagfornyelsen står kulturell forståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling sentralt i norskfaget. Gjennom et mangfoldig arbeid med språk og tekst skal norskfaget «… styrke elevenes evne til kritisk tenkning og skal ruste dem til å delta i samfunnet gjennom en utforskende og kritisk tilnærming til språk og tekst. Norskfaget skal gi elevene litterære opplevelser og mulighet til å uttrykke seg kreativt og skapende. Lesing av skjønnlitteratur og sakprosa skal gi elevene mulighet til å reflektere over sentrale verdier og moralske spørsmål og bidra til at de får respekt for menneskeverdet og for naturen.» (NOR01-06)

Gjennom skjønnlitterære tekster og fagtekster møter elevene mange ulike menneskers verden, og formidling av verden. Elevene blir trent i å møte tekster på en kritisk måte. Det er krevende å forholde seg til det store mangfoldet av inntrykk og informasjon som omgir oss. I norskfaget er tilnærmingen til ulike tekstuttrykk helt sentral. Norskfagets intensjon er å presentere livsnære og relevante tekster. Temaet bærekraftig utvikling er lett å plassere inn her. Ved å bli presentert for en virkelighet som berører oss, med ulike intensjoner og verdisyn, bidrar dette til refleksjon, kritisk tenking, produksjon av argumenterende tekster, diskusjon, vurdering, tolking og presentasjon.

Det å lære om hvordan språket og litteraturen betyr noe for hva og hvordan vi klarer å forestille oss verden, er en viktig del av norskfaget, -og en vesentlig del av elevens identitetsutvikling og dannelse. Klimastreikene i fjor engasjerte stort, og fikk tusener av barn og ungdom ut på gatene. Engasjement skaper energi og kreativitet. Dette er en gavepakke med tanke på å jobbe med muntlighet og skriftlighet i norsk.

Med innføringen av læreplanverket for Kunnskapsløftet i 2006 (LK06) begynte retorikken å få en sentral plass i norsk skole. Den er bare blitt mer og mer fremtredende i de nyere læreplanene. Retorikken kommer tydeligst frem i norskfaget. «Elevene skal lære seg retorikkfagets teorier og begreper og ta denne kunnskapen i bruk i teoretiske analyser og i egne muntlige presentasjoner» (Jonas Bakken, «Retorikk i skolen»). Arbeidet med retorikk skjer hovedsakelig i ungdomsskolen og videregående skole, hvor man bruker retorikk til å analysere, tolke og reflektere over ulike typer tekster, men også til å overbevise andre gjennom språket. Det å holde tale, skrive leserinnlegg, diskutere og argumentere blir lettere og mer meningsfullt når man har temaer som er aktuelle. Bærekraftig utvikling er aktuelt, det engasjerer. Ved å jobbe med retorikk, blir elevene mer bevisst egen og andres kvalitet i formidlingen av et budskap. De får mulighet til å bruke språket mer gjennomtenkt, og blir dermed rustet til å påvirke gjennom språket.

Kanskje norskfaget da, ved å jobbe med disse kvalitetene, bidrar til en mer bærekraftig utvikling? At kvaliteten på elevenes forståelse, -og videreformidling, av temaet, økes? Ja, for klimatiltak og bærekraftig utvikling må funderes i refleksjon! Ulike tekster hjelper oss, som sagt, til å sette oss inn i andre menneskers forhold til miljø og naturen rundt mennesket. Tenk om man i større grad kunne åpne opp for kunstnerisk formidling her, som for eksempel film, dans, skuespill osv.; da vil man sannsynligvis oppnå en enda dypere forståelse av dette viktige temaet.

Når jeg snakker med lærere, er mitt inntrykk at mange av dem ikke har nok tid og kapasitet til å finne gode opplegg som korresponderer med fagfornyelsen. Mange fag har ikke lærebøker ennå, og følelsen av å famle i arbeidet med planleggingen er reell. Mye av dette bunner også i at man i vår fikk for lite tid til å jobbe med fagfornyelsen; koronaperioden satte det meste på vent. Kan man finne gode opplegg med bærekraft som tema uten å finne opp kruttet?

I artikkelen «Verdens viktigste tema, men hvordan lære det bort?» presenterer Julie Messel Fagbokforlagets “Bærekraftdidaktikk”, redigert av Ole Andreas Kvamme og Elin Sæther. Denne boka har som ambisjon å vise skolen hvordan de kan støtte opp om barn og ungdoms klimaengasjement. Redaktørene undersøker sammenhengene og mulighetene som ligger skolens ulike fag.

Boka “Bærekraftig utvikling i skolen”, anbefales av samme artikkelforfatter. Denne boken er skrevet av Judith Klein, og er mer en håndbok enn et verk som åpner for diskusjon, slik “Bærekraftdidaktikk” gjør. Her finner læreren konkrete tips og anbefalinger.

FN-sambandet tilbyr kurs til lærere og lærerstudenter om hvordan man underviser i bærekraftig utvikling. De har i tillegg utviklet ulike undervisningsopplegg med gode og engasjerende temaer, rettet mot alle trinn og i alle fag, og de bruker ulike uttrykksformer i arbeidet med temaet.

Det viser seg rett og slett å være et meget tydelig samsvar mellom norskfaget og verdens viktigste tema. Norskfaget har en sentral stemme her. Det gjelder fremtiden vår; og her kommer vi norsklærere inn!

Kilder:

Vårt Land 15.06.2019 https://www.vl.no/kultur/berekraftig-utvikling-gjelder-ikke-norskfaget-1.1539325

Jonas Bakken. «Retorikk i skolen» https://www.universitetsforlaget.no/en/retorikk-i-skolen-2

Kunnskapsdepartementet 2019. Læreplan i norsk: https://www.udir.no/lk20/nor01-06/om-faget/fagets-relevans-og-verdier (NOR01-06)

Verdens viktigste tema, men hvordan lære det bort? https://www.naturpress.no/2020/08/25/verdens-viktigste-tema-men-hvordan-laere-det-bort? 

FN-sambandet:  https://www.fn.no/Undervisning/VGS/ressursbank-baerekraft

Norskfaget er stort. Det rommer mye, og gir mange muligheter for variasjon og utforsking. Det er kanskje derfor jeg synes det er så spennende. Men også litt skremmende. Smak litt på fagets formål: kultur-, kommunikasjons-, dannings- og identitetsutvikling. «Ansvar» er det ordet som umiddelbart dukker opp i hodet mitt.

Som kultur- og kommunikasjonsfag står faget midt i de kulturelle endringene som skjer i samfunnet. Klarer norsklæreren å ivareta det beste fra hver epoke, og samtidig relatere med vår moderne tid?  Som danningsfag er det å bli et «gangs menneske» vesentlig, -å finne seg selv og sin plass i en kultur med så mange ulike kulturer. Spesielt viktig, -og utfordrende, er dette kanskje for elever med en flerkulturell bakgrunn, som skal få sin dannelse i en ny kultur. Hvordan kan man se norsk som et identitetsfag? Vil fokuset her ligge i å fylle opp ryggsekken med kunnskaper, eller skal hovedtyngden ligge på selvutvikling?

Igjen, ansvar.

Alle disse formålene er sentrale i forhold til de tverrfaglige temaene i den nye læreplanen. Jeg vil se litt mer på norskfagets betydning for det ene av disse temaene, folkehelse og livsmestring.

Kanskje vi ved å innlemme folkehelse om livsmestring i alle fag nå inspireres, motiveres og oppmuntres? -Endelig, tenker noen, med målet fundert i læreplanen får vi ryggdekning for å dykke ned i temaer som man tidligere ikke syntes man hadde belegg for. Men vil likevel så mange se den store forskjellen mellom før og nå?

Kanskje temaet bidrar til at en del vil kjenne på avmaktsfølelse; -både i forhold til hvordan vi kan klare å innlemme dette i faget, uten å miste fagets egenart. Men kanskje enda mer, har vi lærere den kunnskapen som trengs for å jobbe med barn og unges psykiske helse? For det legges det jo opp til at vi i enda større grad skal gjøre nå.

Er norskfaget betydningsfullt for barn og unges helse, og mestring av eget liv? Hvis man dveler litt ved spørsmålet, tror jeg de fleste vi svare ja til dette.

Å bruke tid på menneskets liv, med det spekteret det innebærer, er en opplagt del av opplæringen i norsk. Det å arbeide med språk og litteratur, og det å beherske den muntlige og skriftlige delen av språket vårt, er en del av norskfagets egenart. Man skal inkludere mangfoldet av tekster, både de som inngår i det digitale hverdagslivet til ungdommer, og det som innbefatter den klassiske og moderne litteraturen. Dette gir jo unike muligheter til å innlemme folkehelse og livsmestring!  Det å sette seg inn i ulike tekster, litterære og digitale, gir elevene mulighet til å lære om andres historier. Dette kan bidra til økt selvforståelse, og større forståelse for ulike mennesker og kulturer. Litteratur gir unike muligheter for samtaler og refleksjoner rundt forskjellige temaer både i nåtiden og fortiden. I Læreplanen nevnes nettopp lesing av skjønnlitteratur som bidrag til identitetsutvikling og livsmestring.

Norskfaget har en viktig rolle i det å få elever til å lykkes i skole og utdanning, -og i livet generelt. Vi har altså med et fag som er sentralt i kultur-, kommunikasjons-, danning og identitetsutvikling.

Allerede i barnehagen jobbes det med å kunne beskrive og vise følelser, være oppmerksom, snakke om vanskelige temaer, bli bevisst hva som gir glede og mening; altså tema som går rett inn i flere av kompetansemålene etter 2. trinn.

«Hverdagslykke» er et prosjekt utviklet av Rådet for psykisk helse. Dette brukes i barnehager, og skal ruste barna til å håndtere motgang når de begynner på skolen, og senere i livet.

I den prisbelønnede japanske dokumentaren «Children full of life», ser vi hvordan Mr. Kanamori lærer sine elever ikke bare hvordan være elever, men å være i livet, med alt livet rommer av gleder og sorger. Gjennom å skrive «notebook letters», om egne opplevelser på skolen og hjemme, og i etterkant snakke sammen om det de hadde skrevet, lærte barna å reflektere, begrunne, beskrive, argumentere og bruke språket, både muntlig og skriftlig. Dette gav andre i klassen mot til å snakke, hjelp til å dele erfaringer og til å sette ord på følelser. Å være sammen slik i glede og sorg bidro til at barna lærte å stå opp for hverandre, og det ble skapt et helt spesielt samhold i klassen.

Mr. Kanamoris undervisning og fagfornyelsens vektlegging, passer som hånd i hanske. Dette er folkehelse og livsmestring i et nøtteskall! Se bare hva som står i læreplanen under Tverrfaglige temaer: «I norsk handler det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring om å utvikle elevenes evne til å uttrykke seg skriftlig og muntlig. Dette gir elevene grunnlag for å kunne gi uttrykk for egne følelser, tanker og erfaringer, noe som er viktig for å håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap.» (NOR01-06)

En god venn av meg har jobbet med norskfaget på barnetrinnet i en årrekke. Jeg spurte henne hva hun tenker rundt folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i norsken. -Endrer dette mye av måten de vil måtte jobbe med faget fremover? Hennes første kommentar var: «Er det ikke dette vi har gjort hele tiden?» Hun mente at mye av tiden man bruker i norskfaget er å sette seg inn i andres liv og historie, tolke, reflektere, beskrive, skildre, skrive, sette ord på, forstå, undre seg over. Dette har de hele tiden gjort, og det vil de fortsette å gjøre, ny læreplan eller ei. Nå er hovedforskjellen at folkehelse og livsmestring er fundert i læreplanen, noe hun så på som svært positivt.

Læreplanen følger helt klart vår tids ånd; psykisk helse hos barn og unge. Jeg kommer dermed tilbake til spørsmålet om det ikke kreves mer kunnskap hos oss lærere når dette området får så stor plass i læreplanen. Dette området krever mer enn sunn fornuft. Det er et helt fagfelt, og fortjener vel at vi viser det den respekten?

I «Tidsskrift for norsk psykologiforening», nr 8, 2017 uttrykker Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Guro Øiestad at lærerne nettopp trenger mer kunnskap om hvordan de møter gruppen med elever, og hver elev spesielt. De mener lærerne trenger kunnskap og hjelp til systematisk tenking og arbeid rundt relasjonsbygging. Videre uttaler de at lærerens holdning overfor en elev blant annet er vesentlig i forhold til hvor godt denne eleven blir likt av sine medelever. De presiserer at lærerens kunnskap om etablering av gode relasjoner har betydning for elevens mulighet for livsmestring.

Lærere bør kanskje skoleres mer i barne og ungdomsspsykologi, for det er ikke for amatører å ha ansvar for å ta tydelig tak i dette grunnleggende viktige; -selve livet.

Heldigvis er norskfaget en betydningsfull arena for samtale, refleksjon og undring. Sammen. Man får tid og mulighet til å bruke og utvikle språket, -til å utvikle og finne seg selv, til å dannes i vår kultur. Det er ikke alltid man trenger eller har de riktige svarene. Men i vårt møte med elevene, hver dag, og med en læreplan med stort fokus på livsmestring, må man trå varsomt. Man har et stort ansvar, og dermed kanskje behov for mer kunnskap om oss mennesker.

Ansvarsfølelsen får ikke mindre plass hos meg nå.

Kilder:

Kunnskapsdepartementet 2019. Læreplan i norsk: https://data.udir.no/kl06/v201906/laereplaner-lk20/NOR01-06.pdf

Dokumentar: «Children full of life” https://www.youtube.com/watch?v=M9u1wFlU0Ms

Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 55, nummer 8, 2017, side 766-767