Norskfaget er stort. Det rommer mye, og gir mange muligheter for variasjon og utforsking. Det er kanskje derfor jeg synes det er så spennende. Men også litt skremmende. Smak litt på fagets formål: kultur-, kommunikasjons-, dannings- og identitetsutvikling. «Ansvar» er det ordet som umiddelbart dukker opp i hodet mitt.

Som kultur- og kommunikasjonsfag står faget midt i de kulturelle endringene som skjer i samfunnet. Klarer norsklæreren å ivareta det beste fra hver epoke, og samtidig relatere med vår moderne tid?  Som danningsfag er det å bli et «gangs menneske» vesentlig, -å finne seg selv og sin plass i en kultur med så mange ulike kulturer. Spesielt viktig, -og utfordrende, er dette kanskje for elever med en flerkulturell bakgrunn, som skal få sin dannelse i en ny kultur. Hvordan kan man se norsk som et identitetsfag? Vil fokuset her ligge i å fylle opp ryggsekken med kunnskaper, eller skal hovedtyngden ligge på selvutvikling?

Igjen, ansvar.

Alle disse formålene er sentrale i forhold til de tverrfaglige temaene i den nye læreplanen. Jeg vil se litt mer på norskfagets betydning for det ene av disse temaene, folkehelse og livsmestring.

Kanskje vi ved å innlemme folkehelse om livsmestring i alle fag nå inspireres, motiveres og oppmuntres? -Endelig, tenker noen, med målet fundert i læreplanen får vi ryggdekning for å dykke ned i temaer som man tidligere ikke syntes man hadde belegg for. Men vil likevel så mange se den store forskjellen mellom før og nå?

Kanskje temaet bidrar til at en del vil kjenne på avmaktsfølelse; -både i forhold til hvordan vi kan klare å innlemme dette i faget, uten å miste fagets egenart. Men kanskje enda mer, har vi lærere den kunnskapen som trengs for å jobbe med barn og unges psykiske helse? For det legges det jo opp til at vi i enda større grad skal gjøre nå.

Er norskfaget betydningsfullt for barn og unges helse, og mestring av eget liv? Hvis man dveler litt ved spørsmålet, tror jeg de fleste vi svare ja til dette.

Å bruke tid på menneskets liv, med det spekteret det innebærer, er en opplagt del av opplæringen i norsk. Det å arbeide med språk og litteratur, og det å beherske den muntlige og skriftlige delen av språket vårt, er en del av norskfagets egenart. Man skal inkludere mangfoldet av tekster, både de som inngår i det digitale hverdagslivet til ungdommer, og det som innbefatter den klassiske og moderne litteraturen. Dette gir jo unike muligheter til å innlemme folkehelse og livsmestring!  Det å sette seg inn i ulike tekster, litterære og digitale, gir elevene mulighet til å lære om andres historier. Dette kan bidra til økt selvforståelse, og større forståelse for ulike mennesker og kulturer. Litteratur gir unike muligheter for samtaler og refleksjoner rundt forskjellige temaer både i nåtiden og fortiden. I Læreplanen nevnes nettopp lesing av skjønnlitteratur som bidrag til identitetsutvikling og livsmestring.

Norskfaget har en viktig rolle i det å få elever til å lykkes i skole og utdanning, -og i livet generelt. Vi har altså med et fag som er sentralt i kultur-, kommunikasjons-, danning og identitetsutvikling.

Allerede i barnehagen jobbes det med å kunne beskrive og vise følelser, være oppmerksom, snakke om vanskelige temaer, bli bevisst hva som gir glede og mening; altså tema som går rett inn i flere av kompetansemålene etter 2. trinn.

«Hverdagslykke» er et prosjekt utviklet av Rådet for psykisk helse. Dette brukes i barnehager, og skal ruste barna til å håndtere motgang når de begynner på skolen, og senere i livet.

I den prisbelønnede japanske dokumentaren «Children full of life», ser vi hvordan Mr. Kanamori lærer sine elever ikke bare hvordan være elever, men å være i livet, med alt livet rommer av gleder og sorger. Gjennom å skrive «notebook letters», om egne opplevelser på skolen og hjemme, og i etterkant snakke sammen om det de hadde skrevet, lærte barna å reflektere, begrunne, beskrive, argumentere og bruke språket, både muntlig og skriftlig. Dette gav andre i klassen mot til å snakke, hjelp til å dele erfaringer og til å sette ord på følelser. Å være sammen slik i glede og sorg bidro til at barna lærte å stå opp for hverandre, og det ble skapt et helt spesielt samhold i klassen.

Mr. Kanamoris undervisning og fagfornyelsens vektlegging, passer som hånd i hanske. Dette er folkehelse og livsmestring i et nøtteskall! Se bare hva som står i læreplanen under Tverrfaglige temaer: «I norsk handler det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring om å utvikle elevenes evne til å uttrykke seg skriftlig og muntlig. Dette gir elevene grunnlag for å kunne gi uttrykk for egne følelser, tanker og erfaringer, noe som er viktig for å håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap.» (NOR01-06)

En god venn av meg har jobbet med norskfaget på barnetrinnet i en årrekke. Jeg spurte henne hva hun tenker rundt folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i norsken. -Endrer dette mye av måten de vil måtte jobbe med faget fremover? Hennes første kommentar var: «Er det ikke dette vi har gjort hele tiden?» Hun mente at mye av tiden man bruker i norskfaget er å sette seg inn i andres liv og historie, tolke, reflektere, beskrive, skildre, skrive, sette ord på, forstå, undre seg over. Dette har de hele tiden gjort, og det vil de fortsette å gjøre, ny læreplan eller ei. Nå er hovedforskjellen at folkehelse og livsmestring er fundert i læreplanen, noe hun så på som svært positivt.

Læreplanen følger helt klart vår tids ånd; psykisk helse hos barn og unge. Jeg kommer dermed tilbake til spørsmålet om det ikke kreves mer kunnskap hos oss lærere når dette området får så stor plass i læreplanen. Dette området krever mer enn sunn fornuft. Det er et helt fagfelt, og fortjener vel at vi viser det den respekten?

I «Tidsskrift for norsk psykologiforening», nr 8, 2017 uttrykker Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson og Guro Øiestad at lærerne nettopp trenger mer kunnskap om hvordan de møter gruppen med elever, og hver elev spesielt. De mener lærerne trenger kunnskap og hjelp til systematisk tenking og arbeid rundt relasjonsbygging. Videre uttaler de at lærerens holdning overfor en elev blant annet er vesentlig i forhold til hvor godt denne eleven blir likt av sine medelever. De presiserer at lærerens kunnskap om etablering av gode relasjoner har betydning for elevens mulighet for livsmestring.

Lærere bør kanskje skoleres mer i barne og ungdomsspsykologi, for det er ikke for amatører å ha ansvar for å ta tydelig tak i dette grunnleggende viktige; -selve livet.

Heldigvis er norskfaget en betydningsfull arena for samtale, refleksjon og undring. Sammen. Man får tid og mulighet til å bruke og utvikle språket, -til å utvikle og finne seg selv, til å dannes i vår kultur. Det er ikke alltid man trenger eller har de riktige svarene. Men i vårt møte med elevene, hver dag, og med en læreplan med stort fokus på livsmestring, må man trå varsomt. Man har et stort ansvar, og dermed kanskje behov for mer kunnskap om oss mennesker.

Ansvarsfølelsen får ikke mindre plass hos meg nå.

Kilder:

Kunnskapsdepartementet 2019. Læreplan i norsk: https://data.udir.no/kl06/v201906/laereplaner-lk20/NOR01-06.pdf

Dokumentar: «Children full of life” https://www.youtube.com/watch?v=M9u1wFlU0Ms

Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 55, nummer 8, 2017, side 766-767