I dette blogginnlegget skal eg skriv om eit undervisningsopplegg med munnleg forteljing, som eg nettopp gjennomførte med elevar på 6.trinn. Undervisningsopplegget eg gjennomførte var med 14 elever frå 6.trinn. Vi hadde det i ein time som var på ca. 40 minuttar. Det var altså ei lita gruppe, og ein kort time.

Før eg skulle gjennomføre dette opplegget, brukte eg litt tid på å finne ut kva for ein forteljing eg skulle fortel for elevane. Eg falt til slutt på forteljinga «Kongen med eselørene». Ein av grunna til at eg valte den forteljinga, var for at eg sjølv likte den veldig godt. På denne måten ville eg sjølv klare å fortelje den for elevane med meir engasjement, og lettare leve meg inn i den. Det ville da også vere lettare for meg å gjere elevane motivert til å høyre etter. Eg var også opptatt av at det skulle vere ein forteljing som elevane kunne like, noko eg trudde dei fleste kunne ved å velje denne.

Noko som er avgjørande for å fortelje godt er at man husker kva man skal fortelje, og at man har forteljinga under huda. Etter at eg hadde valt forteljinga, begynte eg å øve på den. Først leste eg igjennom den ein del gangar. Så tok eg i bruk Fridunn Tørå Karsrud sin metode ifrå boka «muntlig fortelling i norskfaget». Denne metoden består av tre etappar: memoreringsteknikk i punkter, visualiseringsteknikk og øving. I den første etappen starter man med å konsentrere seg om dei viktigaste hendingane i eventyret, det vil sei det som driver handlinga vidare. Man finner altså hovudpunktane i forteljinga. Deretter skal man plukke ut fem substantiv, fem verb, og til slutt sjå på kvifor nokon følelsar vi kan kjenne på i forteljinga. Neste etappe er å visualisere forteljinga ved å lage ein teikneserie. Helt til slutt øver man, og kan gjerne fortel forteljinga høgt for seg sjølv nokon gangar til flyten er der. Når eg hadde gjort dette, følte eg at forteljinga satt nokså godt. Eg syntes spesielt det med å lage teikneserie var veldig bra for å huske, sidan eg på denne måten kunne huske bildane i hovudet.

Når timen med elevane starta, begynte eg rett på å fortel forteljinga. Eg sa ikkje nokon ting til elevane, men starta altså rett på «Det var en gang…». Eg var veldig spent på om elevane ville høyre etter, eller korleis dei ville reagere. Eg blei heilt overraska over kor liten tid det tok før alle elevane blei heilt stille. Det tok ikkje lang tid før alle øyene var retta mot meg, og eg kunne sjå på elevane at dei høyrte godt etter. Når eg var ferdig med å fortel, spurte eg elevane om kva dei tenkte på når dei høyrte denne forteljinga. Elevane hadde litt ulike svar, og vi snakka litt saman om det.

Så gjekk eg over til noko anna. Eg hadde med meg ein pose med ulike ting, blant anna klovnemaske, saks, kjevle, hanska, leikepengar, skjelett, nøkkel og meir. Eg tok opp 4 ting å la det på eit bord som stod framfor der elevane satt. Elevane blei tidlig ivrige og lurte på kva vi skulle gjere. 4 elever skulle komme frem til bordet, og stå framfor resten av gruppa. Ein av desse elevane skulle starte med å velje ein ting, og så starte på ein forteljing. I forteljinga skulle den tingen eleven valte være nemnt. Så skulle den neste ta opp ein ny ting, og fortsette på den førre sin forteljing, der denne nye tingen skulle være nemnt. Slik fortsetta det. Eg var veldig spent på korleis dette skulle gå. Dette fordi eg ikkje visste heilt om det å stå framfor ei gruppe å fortel ein forteljing der og da, ville vere noko elevane syntes var flaut eller gøy. Eg gav tydelig beskjed før elevane fekk begynna, at dette var noko som skulle vere gøy. Også at det ikkje var noko som var rett eller galt, og at det som gjaldt her var å bruke fantasien. Det var også opp til kvar enkelt kor mykje ein ønska å fortelje. Det viste seg fort at dette var et opplegg som elevene likte. Det kom mange hender opp i været fra elever som ønska å komme fram å fortelje. Sjølv dei elevane eg visste var litt meir sjenerte, og gjerne strevde litt meir med det faglige, var ivrige. Fleire grupper var fremme å fortalte, nokon fortalte meir enn andre. Dette er nettopp noko som eg syntes er veldig bra med denne metoden. At det er opp til kvar enkelt om dei vil sei ein setning eller mykje meir. Det eina er ikkje meir rett enn det andre. Nettopp derfor trur eg at det er ein metode som fleire elevar tør å delta i. 

Før eg skulle gjennomføre dette opplegget, var eg veldig usikker på korleis det skulle gå. Eg var usikker på om elevane i 6.klasse var for store til å høyre etter på eventyr. Eg var også som nemnt veldig usikker på om dei turte å stå framfor gruppa og komme på ein forteljing der og da. Etter denne timen sit eg igjen med mange erfaringar. Eg fikk blant anna erfart at elevane syntes det var spennande å få fortalt ein forteljing. At dei slett ikkje er for store for det. Eg fikk også erfart at elevane tok det å stå framfor gruppa å fortel, veldig greitt. Det verka som at dei storkoste seg. Men eg vil seie at sjølv om eg var usikker på korleis dette skulle gå, syntes eg sjølv at det var et veldig gøy opplegg. Eg koste meg veldig då eg fortalte forteljinga, og eg gleda meg veldig til at elevane skulle fortelje. Dette trur eg nok gjerne også smitta over på elevane.

Alt i alt gav altså det å arbeide med munnleg forteljing meirsmak, og er absolutt noko eg kjem til å ta i bruk som ferdig utdanna lærar!

Kjelder:
– Karsrud, F. (2010). Muntlig fortelling i norskfaget: En vei til tekst tolkningskompetanse. Oslo: Cappelen Akademisk.

– https://no148.wordpress.com/2014/11/11/munnleg-forteljing/

– http://www.bjoroyskule.no/forskuledag-fredag-07-juni/

– http://earthoceanskyredux.com/2015/01/28/raise-your-hand-if-you-have-no-idea-what-day-it-is-today/

I Noreg finnes det to målformer, nemlig skriftspråknormalane bokmål og nynorsk, medan vi har mange ulike dialektar. I dagens Noreg er det ein del dialektforskjeller som er i ferd med å viskas ut. Ein av grunnene til det er at menneskar med ulikt talemål bor i same område, kor dei påverkar kvarandre både språklig og sosialt. Blant kompetansemåla etter 4.årstrinn i skulen står dette: «Eleven skal kunne beskrive eget talemål og sammenligne med andres». Dette betyr at læraren i skulen skal vere med på å bevisstgjere elevane på korleis dei snakkar, og sjå på likskapar og ulikheiter i ulike talemål. Kvifor skal elevane kunne dette, og korleis kan ein arbeide med dette i skulen?

Mange føler at dei må tilpassa eller endra språket sitt så andre kan forstå dei, eller fordi at dei vil snakka likt andre. Eg tenkjer at det er viktig at elevane tar vare på sin eigen dialekt, og kan vere stolt av den. Dette med dialekt har noko å gjere med identiteten til elevane. Det er ein del av den dei er. Læraren kan være modell for elevane ved sjølv å vere opptatt av å ta vare på si eiga dialekt, og ved å fokusera på dei ulike talemåla som noko ein må vere stolt over. Men korleis kan ein arbeide med dette kompetansemålet i skulen?

Det å samtale om ulike dialektar i klassen er fint å gjere, fordi det er noko alle elevane kan vere med på. Alle elevane har ei dialekt, men det vil gjerne vere forskjellig kor mange ulike dialektar det er i ein klasse. Viss ein har fleire dialektar representert i ein klasse, kan ein blant anna ta opp ulike ord å sjå korleis dei uttalas på dei ulike dialektane. Er det få dialektar representert i ein klasse, kan ein for eksempel høyre på lydprøvar på internett, og samanlikne det med kva elevane seier. For at elevane skal kunne beskrive eiget talemål, må læraren blant anna ta opp kva som kjenneteiknar dei ulike stadane elevane kommer frå. Dialektar vil gjerne vere noko elevane synest er gøy å arbeide med, og har lyst til å lære meir om, nettopp fordi dialekt er noko alle har.

Kjelder:

http://p3.no/poppeloppe-kokkelur-pledd-og-floke/

http://analytikerne.blogspot.no/2011/04/etnografi-og-de-fem-lektene.html

I dette blogginnlegget vil eg skriv om ei didaktisk iscenesetjing som eg har tru på. Eg vil da skriv om forlag som metode på 3.trinn. Dette er ein metode som eg trur alle elevane kan føle at dei mestrer, og som dei aller fleste også synast er gøy. I ein slik undervisningsmetode er gjerne læraren forlagssjef og elevane forfattarar. Når elevane er forfattarar, lagar dei bøker som er bretta saman av A4-teikneark og som dei skriv og teiknar i. Det at læraren omtalar seg sjølv som forlagssjef er noko av det leikeprega ved metoden, men det vil også gi han ein viss autoritet. Forlagssjefen skal ikkje vera ein person som skjenna på elevane, men ein person som inspirerer til å skrive, og som set nokre krav i høve til skrivinga og ikkje åtferda. Elevane kan enten skrive bok åleine eller dei kan skrive saman med andre. Eg tenkjer at viss elevane kan bestemme tema sjølv, vil det vere med på å gi fleire elevar motivasjon til å skrive. Det at dei får lov å skrive om noko som dei interesserar seg i. Men nokon gonger kan også forlagssjefen bestemme skriveprosjektet. Eg tenkjer at dette er ein veldig bra metode i forhold til tilpassa opplæring. Forlaget gir rom for elevane sine ulike skriveprosessar. Elevane er på ulike nivå i skriveutviklinga, og i forlaget har ein høve til å la elevane utvikla seg vidare i si eiga takt. Og ikkje minst, har læraren også høve til å vera støttande stillas og støtta opp om eleven si utvikling.

Det å ha tilgang til datamaskiner med enkle skriveprogram i klasserommet under forlagsøktene er noko som kan vera til stor hjelp for mange elevar.  Det å skrive på data har fleire fordeler, men blant anna at ei dataskriven tekst gir eit autentisk preg og liknar i større grad på andre tekstar som elevane omgir seg med. Dette kan gjerne gjere noko med den gode sjølvkjensla som ligg i det å få eit fint skriveprodukt. Elevane kan få hjelp av forlagssjefen i skriveprosessen, men dei kan også hjelpe kvarandre. Når dei skriv slike forfattarbøker, vil elevane ofte engasjere seg i kvarandre sine skriveprosjekt. Dei vil da gjerne også vere interessert og ivrige til å gi respons, og vere til hjelp for kvarandre. Når tekstane til slutt er godkjende av forlagssjefen, er det gjerne tid for framføring. Det er vanleg at forlagssjefen da les opp eleven si bok, men eleven kan også få tilbod om å lesa sjølv dersom han ønskjer det. Men det er viktig å huske på at Forlag som metode i utgangspunktet ikkje er ei leseopplæring, men skriveopplæring. Derfor er det ikkje så viktig om sjølv ikkje flinke lesarar les tekstane sine sjølv. Elevane skal også gi kvarandre respons, som i hovudsak skal vera positiv, sidan boka er ferdig. Denne positive tilbakemeldinga på tekst, kan også smitta over på det sosiale miljøet i klassen. Det sosiale rundt Forlaget vert veldig viktig for fagleg utvikling, og dei positive tekstspesifikke kommentarane vil stimulere også tilbakemeldingar på meir personlege områder.

Kjelder:
– Håland, Anne og Rutt Trøite Lorentzen. 2007. Dialogar om tekst. Praktisk arbeid med elevtekstar i norskfaget. Oslo: Universitetsforlaget.

– Bilete: http://www.cliparthut.com/clipart-om-skole-b&oslashrn-og-l&aeligrere-i-skolerne-at-have-frikvarter-clipart-ejWlWb.html

I dette innlegget vil eg peike på nokon narratologiske skilnader og likskapar mellom Gaute Heivolls biletbok Himmelen bak huset og filmadaptasjonen av boka. Samandrag ifrå boka finner du her, og filmen finner du her.

Det er nokon kjernefunksjoner frå den litterære teksta som bør vere med i filmen. Disse kjernefunksjonane meiner eg er karakterane, den raude tråden, huset og eit område bak huset. Det som også bør være med i filmen er at guten følgjer den raude tråden ut i skogen, viss ikkje vil det bli ei heilt anna forteljing. Alle desse kjernefusjonane synast eg at filmen har ivareteke på ein bra måte.

I både filmen og boka har vi å gjere med ein fystepersonsforteljar,  der forteljaren deltar som hovudperson i den historia som blir fortalt. Vi har også å gjere med ein intern synsvinkel, som er forankra i guten Jon. Diskursen i filmen og boka er noko annleis. I byrjinga av filmen får vi eit frampeik, ein prolepse. Det starter med at den lille guten, Jon, er ute i skogen ved trehytta. Der får vi høyre at mora hans pleier å komme til han om natta, men at ho ikkje kom denne natta som nettopp har vært. Det går så tilbake i tid, der vi får sjå kva som hendte den kvelden ho ikkje kom. I boka er det derimot her byrjinga starter, og vi får ei lang innleiing før Jon fortel at mora ikkje kom denne natta. Eg tenkjer at det er bra at filmen ikkje bruker så mykje tid på innleiinga som det er i boka. Det ville da ha teke litt for lang tid før handlinga kjem i gang, med tanke på filmpublikum. Det å bruke ein prolepse i starten skaper dynamikk og spenning, og etablerer nokon forventningar om kva som vil komme.

I boka får vi innsyn i mange tankar Jon har, noko det er lite av i filmen. Men filmen har fått med nokon få innslag av Jon sine tankar ved å bruke voiceover. Det er ikkje brukt så mykje av dette i filmen, men dette er kanskje ikkje så rart, sidan det er eit meir litterært grep. I boka får vi også høyre om bevegelege klede, noko som ikkje kjem frem i filmen. Dette kan vere ein utfordring å få til å skape i filmen, og blir løyst ved å visa nokon skikkelsar i staden for. Desse skikkelsane i filmen er også med på å gjere filmen mykje skumlar enn boka. I filmen får dei også med tydelig at det var ein drøym Jon hadde, mens i boka blir det derimot ståande litt meir opent om det er ein drøym eller verkelegheit, noko eg tenkjer kanskje kan vere ein trøyst for barn.

Kvifor les vi skjønlitteratur i skulen?

Det kan finnes mange gode grunnar til at elevane bør lese skjønlitteratur i skulen. Eg vil her nemne nokon av dei. Det seiast blant anna at lesing og skriving henger saman. Viss elevane leser mykje, vil ordforrådet deira bli betre, og dei vil bli betre til å skrive. Å lese skjønlitteratur kan også vere med på å gjere at elevane får ein betre fantasi. Ved å lese kva andre skriv, kan dei få innspel når dei sjølv skal skrive fortellingar eller legnande.

Skjønlitteratur appellera ofte til kjenslene våre. Ved å lese ei bok kan vi bli glade, triste, nysgjerrige, sinte, skremt og meir. Elevane kan gjerne kjenne seg igjen i noko dei les, og identifisera seg i det som skjer. For nokon eleva tenker eg at nokon skjønlitterære tekster kan være med på å bearbeide vanskelege hendingar i live deira. Dei kan også gjerne få innsyn i andre kulturar, og andre måtar å vere på. Noko som eg igjen tenkar kan medføre til at elevane får ein større forståing for andre menneskars måtar å vere på, ulike dei sjølv.

Det er viktig at læraren i skulen prøv å hjelpe elevane til å finn skjønnlitteratur som kan passa for kvar enkelt. Viss elevane finn skjønlitterære tekstar som dei synes er spennande, og som appellera til dei, vil det gjerne gi motivasjon til å lese meir. For at elevane nettopp skal utvikle leseferdighetane, er det også viktig at dei les mykje. Dessutan er også lesing ein av dei grunnleggande ferdigheitene i skulen. Skjønnlitterære tekster kan også vere ein form for underhaldning. Det kan vere ein måte å drøyme seg inn i ein annan verden på.  

Lenke til bilete: http://www.brainpickings.org/2013/08/07/alice-in-wonderland-cookbook/

Velkommen til home.uia.no.