
Bildet er tatt av Free-Photos fra Pixabay
«Skolebibliotekar? Skal du slutte som lærer?» Det er spørsmål jeg har fått etter at jeg har sagt at jeg skal studere Skolebibliotekkunnskap på UiA. Nei, jeg skal sjølsagt ikke slutte som lærer. Til det er læreryrket altfor spennende, utfordrende og morsomt. Det daglige møtet med barn og ungdom er så verdifullt at det vil jeg ikke gi slipp på. Og det er nettopp derfor jeg ønsker å studere Skolebibliotekkunnskap. For å ha enda flere verktøy i møte med elevene. For å kunne bli enda bedre på å formidle litteratur, gi gode leseopplevelser og dyrke litteraturen i skolen.
For et par år siden fullførte jeg en master i Lesing og skriving i skolen på Universitetet i Oslo og (daværende) Høgskolen i Oslo og Akershus. Ett av emnene handla om formidling av litteratur, ett anna om lesemotivasjon, men i det store og hele var masterstudiet fokusert på den tekniske delen av lesing. Arbeidet med masteroppgaven dreide seg derimot om lesemotivasjon, og jeg gjorde et kvalitativt forskningsarbeid rundt hva som motiverer elever til lesing. Et av de tydeligste funna jeg gjorde, var at skolebiblioteket spiller en stor rolle i å motivere ungdom til lesing. Det var ikke venner eller familie som eventuelt var de som gjorde ungdommene til lesere. Det var lærerens engasjement og ikke minst tilgangen på et godt og innholdsrikt skolebibliotek som var motoren.

Bildet er tatt av Mystic Art Design fra Pixabay
Vi vet at lesing er viktig. Vi vet at lesing er nøkkelen for å «lykkes» på skolen. Vi vet at mange barn og unge ikke leser bøker, og spesielt gjelder dette guttene, selv om det er en sannhet med mange modifikasjoner. Da er det for meg et stort, hårreisende paradoks at man vurderer, med et pennestrøk, å fjerne ordet «skolebibliotek» fra opplæringsloven. Noen vil sikkert hevde at det ikke vil utgjøre noen praktisk forskjell at man endrer ordlyden fra «skolebibliotek» til bare «bibliotek», men en bortimot samlet bibliotekarstand frykter at dette vil svekke skolebibliotekets (allerede svært varierende) rolle og øke de sosiale forskjellene blant barn og unge.
Jeg skal derfor kjempe innenfra. Jeg skal bidra til å styrke skolebiblioteket på egen skole og forhåpentligvis i skolen generelt. Det er dette jeg svarer når jeg blir spurt om hvorfor jeg skal studere igjen. Ikke for å bli rå på arkivering og klassifisering, men for å øke min formidlingskompetanse. Bibliotekarer og skolebibliotekarer står i en særstilling hva evne til å vekke leselyst angår, og slike evner ønsker jeg å tilegne meg. Det skal lyse i øya til ungene når jeg er ferdig med dem, for å si det sånn.
Hei!
For eit inspirerande innlegg! Ein må verkeleg ta det på alvor når slike motseiande signal blir sendt ut. Satse på lesing, men redusere skulebiblioteka. Hol i hatten.
Eg blei litt nysgjerrig på kva for eit trinn du arbeidde på – om det er barneskule, ungdomsskule eller vidaregåande. Er du tilsett som skulebibliotekar no, i tilfelle kor stor prosent?
Du skriv om det å vere lærar og koplar det til livet som skulebibliotekar. Eg er SÅ einig i det du skriv, om at me lærarar må vise oss som lesande vesen og la leselysta vår lyse så sterkt at ho smittar over på dei unge og lovande. Ideelt sett skulle alle lærarar framsnakka biblioteket. Dessverre trur eg kampen om pengane gjer at somme reknar skulebiblioteket som noko ein kan nedprioritere. Nettopp derfor bør det vere festa i opplæringslova – eit SKULEbibliotek.
Håper på det same som deg, å lære meir om formidling og korleis auke leselyst. Sjølv jobbar eg på vgs og ser tydeleg at dei elevane som skriv best og generelt gjer det best er dei som har lese mykje. Alltid. Dei får eit anna språk å bruke i både det akademiske og personlege livet.
Får me det ikkje til ved å vere crazy skulebibliotekarar, så får me skrive steinbra bøker 😉
Ha ei fin helg!
Mvh Aslaug Kongshavn.