Nettsted for Camilla Mitchell Holland

De siste dagene har nyhetsbildet vært sterkt preget av  Johaugs «sjokkerende» pressekonferanse om hennes påståtte dopingbruk. Hun gråt, hun slo i bordet og hun hylte ut : «Jeg er uskylding»! Hennes identitet ble utfordret. Dette vidunderet av en langrennsløper, som oser av gode, urnorske idealer, og som i tillegg er vakrere enn de fleste, har gjort noe unorsk. Eller blitt beskyldt for.

Og folket responderte……de trøstet og støttet og viste sin sympati gjennom alle mulige medier og kanaler. De viste støtteerklæringer på plakater, intervjuer fra konkurrenter som forstår hennes vanskelige situasjon og gjennom utallige nyhetsartikler om emnet.

Hun har opparbeidet seg et bilde på hvem hun er, en identitet, som begynner og slå sprekker. Og vi vil ikke tro det.

Helt til et facebookinnlegg dukket opp på min side med dette budskapet:

«Det er bare langrenn».

«http://bloggfiler.no/goaldigger.blogg.no/images/img_1579-1865227-12-1476438880691.jpg

Dette innlegget snudde opp ned på alt. Eller satte ting i perspektiv. Gjorde verden normal igjen. Dette blogginnlegget fikk meg til å tenke. Ikke på Johaug og hennes knuste verden. Men på språkets makt. Hvordan man kan bli påvirket av de skrevne ord. Hvordan en tekst kan røre ens sjel. Ens identitet.

Jeg blir berørt av tekster, og bilder. Ikke veldig ofte, men i blant. Noen ganger dukker det opp noe som berører meg. Det kan være en god bok, det kan være en film, men det kan også være et facebookinnlegg eller et bilde. Disse, ofte svært personlige tekstene, har i likhet med stor litteratur, en evne til å vekke følelser hos leseren. Om dette gjøres på 356 sider eller med 467 ord og noen bilder, er uvesentlig. Litteratur skal vekke følelser. Litteratur skal si noe om hva det vil si å være menneske. Litteratur skal lære oss noe om hvem vi er.

Ofte, har romanen fått denne rollen, å være den identitesgivende brikken i skolen. Men er det ikke snart på tide å gi andre sjangre plass i dette dannelsesarbeidet? Kan ikke et facebookinnlegg lære en ungdom noe om seg selv, i like stor grad som en roman?

«I dag dominerer skjermmedium når det gjelder formidling av tekst til unge» (Slettan: 24.) Dette er ikke noe nytt. Skjermer, i alle varianter, inntar de fleste områder i samfunnet. Og de er her for å bli. Noen lærere har vært flinke til å «kaste seg på trenden» mens andre har vært litt tregere til å akseptere at fremtiden er her. Gjennom denne nye teknologien, har vi også sett at begrepet tekst har utviklet seg. Vi ser endringer i måten tekster blir skrevet på og vi ser nye og spennende måter bilder og tekst kombineres, takker være denne teknologien. Men er dette ensbetydende med at tekster som blir skrevet for et slikt format, har dårligere kvalitet enn i et trykt format? Vil disse tekstene ha mindre påvirkning på leseren sin fordi de gjerne ikke er like lange og ofte bearbeidet?

Vi ser det til stadighet at ulike blogginnlegg, videoer eller oppdateringer går viralt – altså går verden rundt.  Det må jo være noe med disse tekstene som går utover underholdningsverdien, som gjør at så mange leser disse tekstene. Tekster som oppfyller sin hensikt, kommuniserer sitt tydelige budskap og engasjerer sin leser, er ikke lengre forbeholdt de tradisjonelle sjangrene. I kunnskapsløftet har ordet «sjanger», blitt erstattet med ordet «tekster». (Udir) Her tror jeg mange av oss norsklærere svikter. Vi er ikke flinke nok til å gi elevene en sjanse til å uttrykke seg på sin måte, gjennom sine kanaler.

Vi norsklærere må være med på og utnytte dette ordbytte fra udir. Ikke bare for å engasjere våre elever, men for å være med på utviklingen av faget og åpne opp for nye muligheter. Det er forståelig at ungdom ikke finner de gode gamle klassikerne veldig engasjerende og det er heller ikke alltid like relevant og åpenlyst nyttig å kunne analysere disse tekstene, som ofte er populære oppgaver i ungdomsskole og videregående skoler. Hva med å heller gjøre slike tekster om til sammensatte tekster, eller at elevene skaper facebook sider eller blogger basert på karakterer og forfatterene? Dette krever minst like mye innsikt og forståelse som en god gammeldags analyse, men den er bare skrevet i en mer  relevant og engasjerende sjanger, som ungdommen er interessert i.

Så, spørsmålet er vel egentlig dette. Kan diskusjonen mellom Dovregubben og Peer Gynt få et annet format? Kan den bli et facebookinnlegg, en tweet eller en blogg? Og min påstand er at slike tekster kan også være med på å forme disse elevene, og utvikle dem til de menneskene de skal en gang bli.

Uansett om Johaug har dopet seg eller ikke, har hennes virkelige identitet kommet tydeligere frem. Og, det kan vi alle lære av.

LITTERATURLISTE:

• http://goaldigger.blogg.no/1476438598_bare_et_menneske.html
• Slettan, Svein. «Ungdomslitteratur – er innføring».Cappelen, 2015
• Udir.no, http://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Hele/Kompetansemaal/kompetansemal-etter-10.-arstrinn

 «Peer! Du…….»

Hvor mange av norske 10 klassinger kan fullføre denne setningen? Hvor mange nordmenn forøvrig, kan en av tidenes sterkeste åpningsreplikker? So, what tenker du nok….jeg klarer meg veldig fint uten Hamsun…..

Vil samfunnet bli fattigere uten Peer?

Jeg jobber som norsklærer på en Internasjonal skole. Jobben er utfordrende, givende og spennende, og jeg er heldig som får være sammen med så mange fantastiske elever og kollegaer fra mange ulike kulturer. Men min rolle som norsklærer i dette internasjonale miljøet, gir meg også spennende utfordringer. For mange av mine elever, er mine tre timer i uken, dere eneste vindu inn i den norske kulturen og litteraturen. Dette gir meg et enormt ansvar. Ikke bare skal jeg gjøre disse elevene til utmerkede kommunikatorer, men jeg skal også være en ambassadør for norsken i et samfunn hvor vårt språk er på viken de front i forhold til engelsk. Dette tvinger frem relevante spørsmål om innholdet og hensikten med faget mitt: Hvordan skal våre internasjonale  elever kunne føre videre den norske kultur og litteraturarven? Hva vil det si å være norsk i 2016? Hva kan disse multinasjonale elevene tilføre det norske? Hva skal jeg som døråpner til den norske litterære kanoen vektlegge? Skal jeg hamre inn de store klassikerne eller skal jeg åpne opp for mer relevante samtidstekster?

For meg, er det viktig at jeg kan gi mine elever en feller kulturell og litterær referanse. Det er mitt ansvar at elevene vet hvem Ibsen var og hvor viktig hans litteratur var for å skape debatt og formidle den norske kulturen. For meg er ikke det viktigste at de kan alt om hans liv og kan ramse opp innholdet i verk etter verk, men jeg er opptatt av at de skal vite om betydningen av denne litterære arven. Vite at disse tekstene handler om mye av det de selv er opptatt av i dag, at denne klassiske litteraturen fortsatt er aktuell. Vite at litteratur har en hensikt. Vite at litteratur er med på å binde sammen en kultur.

For å kunne formidle denne betydningen av den norske litterære kanoen, må man kunne engasjere elevene sine. Ingen engasjement, ingen læring. Og dette er jo en daglig utfordring  for de fleste lærere. Hvor mange lærere har ikke utfordringer med å engasjere elevene sine? Hvor mange lærere der ute opplever ikke utfordringer i forhold til å velge litteratur til undervisningen?

Kan svaret på alle disse utfordringen være muntlig fortelling?

Som lærer opplever jeg til stadighet at elevene ikke henger med på mine kulturelle referanser, spesielt når det kommer til den muntlige fortellertradisjonen og litterære kanon. Når jeg stiller spørsmålet hvert år i 7 klasse: «Nevn noen eventyr dere kjenner godt«, kommer gjerne hele lista til Disney og den animerte rekka til Pixar… Istedenfor å ha blitt fortalt eventyr for på senga, har disse elevene vokst opp med å se på animasjonsfilmer på iPaden. Dette skaper utfordringer for elevene når de kommer til skolen da de ikke har fått disse norske fortellingen inn under huden.  Å ha fått høre folkeeventyr, i tillegg til Egner, Vestly og Andersen, har styrket min opplevelse av den norske kulturen og min tilhørighet i den.

Vil det ikke være trist å ha elever som ikke har noen assosiasjoner til dette bildet?

I sin bok «Muntlig fortelling i faget, skriver Fridunn Karsrud: «Å få tilgang til kulturens fortellinger uavhengig av sosial bakgrunn vil kunne gi elevene et felles grunnlag og felles referanser og på den måten bidra til å bygge opp deres kulturelle kapital«. (2010:11-12.) Dette opplever jeg som særs viktig, da jeg selv jobber på en Internasjonal Skole. Elevmassen vår består av mange kulturer og elver som har bodd litt her og litt der – dette gjør at de ikke har samme utgangspunkt som andre elever som har tilbrakt mesteparten av sin tid i en kultur. Disse elevene har selvfølgelig utfordringer i forhold til å forstå hva den norske litterære kanon er og viktigheten av denne. En måte for å kunne gi disse nyttige kulturelle referanser, kan være gjennom en aktiv bruk av muntlige fortellinger. Dette trenger ikke være veldig tidskrevende og elevene selv trenger ikke ha så store lesekunnskaper selv. Det som skiller muntlig fortelling fra f.eks. høytlesing er bl.a. at det kreves mer av mottakeren. Muntlig fortelling krevet 100% konsentrasjon – mottakeren får ikke mulighet til å tenke seg bort fordi formidleren kan bevege seg rundt i rommet, få elevene til å gjenta kjente fraser og få blikkontakt med elevene. Dette skaper en nærhet mellom læreren og elevene – de skaper en opplevelse av teksten sammen, og den avstanden som en fysisk bok kan skape er borte. Mulighetene også for å skape en dialog gjennom at elevene gjentar repetisjoner, svarer på spørsmål og annen type respons , altså en gjensidig kommunikasjonssituasjon. Høytlesing er en monolog og dette gjør lytteren passiv. Gjenom muntlig fortelling opplever elevene at de skaper noe sammen. ( 2010: 20)

Motivasjonen for læring i skolen er dessverre synkende med alderen. I Elevundersøkelsen måles ulike sider ved elevenes motivasjon. Fra elevene deltar for første gang i elevundersøkelsen ved 5. trinn til de er ferdige med 10. klasse, synker motivasjonen for læring (Topland og Skaalvik 2010, i Meld.St.22-2010-2011). Dette er en stor utfordring for norske lærere, og noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Arbeidskravene er mange og omfattende og innholdet kan vel kanskje oppleves som lite relevant og nyttig for elevene.

Å motivere eleven er en daglig kamp og et av læreryrkets største utfordringer. I følge Svarstad i sin artikkel i Aftenposten, føler norske lærere at » …de ikke klarer å motivere elevene«. (Aftenposten) Motiverte elever er gode elever – det vet vi alle. Men kan nøkkelen til å motivere elevene for den norske litterære kanoen være så enkel som muntlig fortelling? Ved å bruke teknikker som Fridunn skriver om i boken sin, kan man memorisere lange fortellinger, til og med romaner og andre verk, og formidle dette gjennom muntlig fortelling. Hvem vil ikke sitte og høre på en engasjert fortelle om Peer Gynt fremfor å prøve å stave seg gjennom denne vanskelige teksten på egenhånd. Hvorfor ikke puste liv i novellen «Karens Jul» gjennom en dramatisk fortelling i klasserommet?

Selvfølgelig er dette problemet mer komplisert og sammensatt enn fremstilt ovenfor, skolen har ofte ingen enkle løsninger. Men kan det hende at man engasjerer elevene i vår felles litterære arv mer gjennom muntlige fortellinger. Det tror ihvertfall jeg, og skal prøve dette ut i alle klassene mine denne høsten. Om ikke annet, skaper jeg ihvertfall engasjement hos elevene og kanskje vekker jeg noens interesse for litteratur..og da er jo halve målet oppnådd.

LITTERATURLISTE

Aftenposten.no. Hentet 18.9.16, hentet fra: http://www.aftenposten.no/norge/Norske-larere-foler-de-ikke-klarer-a-motivere-elevene-74167b.html

Karsrud, Fridunn, (2010) Muntlig fortelling i norskfaget, Latvia,Cappellen Damm

Laringsmiljøsenteret.no, hentet 16.09; hentet fra; http://laringsmiljosenteret.uis.no/klasseledelse/aktuelt/klasseledelse-og-elevers-motivasjon-for-laring-article94351-13159.html

Ser frem til å erfare hvordan jeg kan bruke blogg i min faglige utvikling og hvordan dette kan brukes hensiktsmessig i klasserommet.