De siste dagene har nyhetsbildet vært sterkt preget av Johaugs «sjokkerende» pressekonferanse om hennes påståtte dopingbruk. Hun gråt, hun slo i bordet og hun hylte ut : «Jeg er uskylding»! Hennes identitet ble utfordret. Dette vidunderet av en langrennsløper, som oser av gode, urnorske idealer, og som i tillegg er vakrere enn de fleste, har gjort noe unorsk. Eller blitt beskyldt for.
Og folket responderte……de trøstet og støttet og viste sin sympati gjennom alle mulige medier og kanaler. De viste støtteerklæringer på plakater, intervjuer fra konkurrenter som forstår hennes vanskelige situasjon og gjennom utallige nyhetsartikler om emnet.
Hun har opparbeidet seg et bilde på hvem hun er, en identitet, som begynner og slå sprekker. Og vi vil ikke tro det.
Helt til et facebookinnlegg dukket opp på min side med dette budskapet:
«Det er bare langrenn».
«http://bloggfiler.no/goaldigger.blogg.no/images/img_1579-1865227-12-1476438880691.jpg
Dette innlegget snudde opp ned på alt. Eller satte ting i perspektiv. Gjorde verden normal igjen. Dette blogginnlegget fikk meg til å tenke. Ikke på Johaug og hennes knuste verden. Men på språkets makt. Hvordan man kan bli påvirket av de skrevne ord. Hvordan en tekst kan røre ens sjel. Ens identitet.
Jeg blir berørt av tekster, og bilder. Ikke veldig ofte, men i blant. Noen ganger dukker det opp noe som berører meg. Det kan være en god bok, det kan være en film, men det kan også være et facebookinnlegg eller et bilde. Disse, ofte svært personlige tekstene, har i likhet med stor litteratur, en evne til å vekke følelser hos leseren. Om dette gjøres på 356 sider eller med 467 ord og noen bilder, er uvesentlig. Litteratur skal vekke følelser. Litteratur skal si noe om hva det vil si å være menneske. Litteratur skal lære oss noe om hvem vi er.
Ofte, har romanen fått denne rollen, å være den identitesgivende brikken i skolen. Men er det ikke snart på tide å gi andre sjangre plass i dette dannelsesarbeidet? Kan ikke et facebookinnlegg lære en ungdom noe om seg selv, i like stor grad som en roman?
«I dag dominerer skjermmedium når det gjelder formidling av tekst til unge» (Slettan: 24.) Dette er ikke noe nytt. Skjermer, i alle varianter, inntar de fleste områder i samfunnet. Og de er her for å bli. Noen lærere har vært flinke til å «kaste seg på trenden» mens andre har vært litt tregere til å akseptere at fremtiden er her. Gjennom denne nye teknologien, har vi også sett at begrepet tekst har utviklet seg. Vi ser endringer i måten tekster blir skrevet på og vi ser nye og spennende måter bilder og tekst kombineres, takker være denne teknologien. Men er dette ensbetydende med at tekster som blir skrevet for et slikt format, har dårligere kvalitet enn i et trykt format? Vil disse tekstene ha mindre påvirkning på leseren sin fordi de gjerne ikke er like lange og ofte bearbeidet?
Vi ser det til stadighet at ulike blogginnlegg, videoer eller oppdateringer går viralt – altså går verden rundt. Det må jo være noe med disse tekstene som går utover underholdningsverdien, som gjør at så mange leser disse tekstene. Tekster som oppfyller sin hensikt, kommuniserer sitt tydelige budskap og engasjerer sin leser, er ikke lengre forbeholdt de tradisjonelle sjangrene. I kunnskapsløftet har ordet «sjanger», blitt erstattet med ordet «tekster». (Udir) Her tror jeg mange av oss norsklærere svikter. Vi er ikke flinke nok til å gi elevene en sjanse til å uttrykke seg på sin måte, gjennom sine kanaler.
Vi norsklærere må være med på og utnytte dette ordbytte fra udir. Ikke bare for å engasjere våre elever, men for å være med på utviklingen av faget og åpne opp for nye muligheter. Det er forståelig at ungdom ikke finner de gode gamle klassikerne veldig engasjerende og det er heller ikke alltid like relevant og åpenlyst nyttig å kunne analysere disse tekstene, som ofte er populære oppgaver i ungdomsskole og videregående skoler. Hva med å heller gjøre slike tekster om til sammensatte tekster, eller at elevene skaper facebook sider eller blogger basert på karakterer og forfatterene? Dette krever minst like mye innsikt og forståelse som en god gammeldags analyse, men den er bare skrevet i en mer relevant og engasjerende sjanger, som ungdommen er interessert i.
Så, spørsmålet er vel egentlig dette. Kan diskusjonen mellom Dovregubben og Peer Gynt få et annet format? Kan den bli et facebookinnlegg, en tweet eller en blogg? Og min påstand er at slike tekster kan også være med på å forme disse elevene, og utvikle dem til de menneskene de skal en gang bli.
Uansett om Johaug har dopet seg eller ikke, har hennes virkelige identitet kommet tydeligere frem. Og, det kan vi alle lære av.
LITTERATURLISTE:
- http://goaldigger.blogg.no/1476438598_bare_et_menneske.html
- Slettan, Svein. «Ungdomslitteratur – er innføring».Cappelen, 2015
- Udir.no, http://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Hele/Kompetansemaal/kompetansemal-etter-10.-arstrinn
