Som norsklærer på en internasjonal skole er dagene fylt med ulike språk fra hele verden. Alle elevene er flerspråklige, det formelle språket er engelsk, men det undervises også i norsk og fransk.

Naturlig nok varierer norskkunnskapene mye og resultatet er at det undervises i norsk på hele 3 ulike nivåer. Inndelingen i disse gruppene er et stadig tilbakevendende tema oss kollegaer i mellom. Hvilke elever skal i hvilke grupper og hvordan skal denne inndelingen foregå? Når er en elev klar for å flyttes opp eller ned, og hvordan virker dette inn på den enkelt elevs motivasjon for videre læring i norskfaget?

Vi har prøvd mange ulike varianter, men den overordnede lenge har vært hvorvidt norsk er ansett som elevens førstespråk? Svarer man ja på dette, blir man automatisk satt i den høyeste fasen.

Men er det implisitt at om morsmålet ditt er annet enn norsk, så har du små eller dårlige språkferdigheter i norsk?

Det var derfor med stor interesse jeg leste artikkelen publisert på fvn.no onsdag 21. september 2022 (Sjøberg, 2022).

Artikkelen tar for seg viktigheten av å se den samlede språkkunnskapen hos flerspråklige barn under ett. Det gis klare oppfordringer til flerspråklige familier om å holde på språkene sine og videreformidle disse til sine barn. Blant språkforskerne som uttaler seg i artikkelen over er det ubestridt at denne kunnskapen vil gagne barna i sin tilegnelsen av nye språk i fremtiden, og ikke minst som et deltakende sosialt menneske i relasjon til sine omgivelser.

 I mange tilfeller er det usynlige, men like fullt klare skiller i hvordan vi vurderer den enkelte elevs språkkunnskaper. Resultatet for mange flerspråklige blir derfor at de scorer relativt lavt i det enkelte språket, til tross for at deres totale språkkunnskap er nokså imponerende.

I et fremtidsperspektiv er det garantert denne totale språkkapasiteten som vil bidra sterkest, når disse elevene blir voksne og skal ut å ytre seg, tilegne seg ny kunnskap eller rett og slett danne nye relasjoner.

Siden språk er en så sentral del av hvem vi er og hvordan vi danner relasjoner må det komme bedre frem viktigheten av å anerkjenne denne kompetansen også i norskundervisningen. Jeg har ved flere anledninger stusset over hvor mange elver det er som prøver å skjule, eller viser tydelige tegn til sjenanse og til tider skam når de må tolke for sine foreldre i en eller annen sammenheng. Det forteller meg at noe er sterkt underkommunisert i forhold til hvilken ressurs disse barna besitter.

Vi er opptatt av barn og unges mentale helse og viktigheten av å anerkjenne hele mennesker for hvem og hva de er. Dette synet skal vi også ta med oss inn i norskundervisningen og det er derfor jeg vil påstå at flerspråklighet har med livsmestring å gjøre. Som læreplanen sier handler livsmestring om å kunne uttrykke seg, sine følelser, tanker og erfaringer skriftlig og muntlig for å kunne håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap (Utdanningsdirektoratet, 2017).

 I dette ligger også muligheten i å påvirke barnets selvbilde og bidra positivt til deres identitetsutvikling som flerspråklig.

Vi vet at språk er en av de viktigst identitetsmarkørene i et menneskes liv, så nå er det kanskje på tide å bytte ut rødblyanten ved avsløring av skrivefeil i norskboka med en bredere forståelse av hva språkkunnskap faktisk er, og hvilken betydelig ressurs dette er i et menneskets livsløp.

Kilder:

Sjøberg, J. (2022, 22.september) Anna Lillith (3) lærer norsk fra mor og portugisisk fra far. Dette er språkforskernes råd til tospråklige familier. Fvn.no

Kunnskapsdepartementet. (2017).Overordnet del-verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.

 Nabospråk og nabospråkundervisning i norsk skole.

Mye tyder på at mange norsklærere vegrer seg for å undervise i nabospråk grunnet usikkerhet om egen kompetanse på området. Det viser seg at yngre lærere mer enn eldre utelater dette emnet til fordel for andre. Og kanskje ligger mye av årsaken til dette nettopp i det faktum at man vurderer nabospråkundervisning som et eget emne, en egen del som skal behandles for seg innen norskfaget. Hårstad peker i sin bok Nabospråk og nabospråkundervisning fra 2021, på viktigheten av å benytte de allerede etablerte arbeidsmetodene og strategiene for læring som er implementert i klasserommet, også ved nabospråkundervisningen. Det kan være så enkelt som å benytte svenske og danske tekster som en del av leseopplæringen. Arbeidet med nabospråkene våre vil da ikke skille seg ut i nevneverdig grad, fra en ellers tilpasset morsmålsdidaktikk. Dette er mulig mener Hårstad da språkene i utgangspunktet har så mange felles lingvistiske trekk at elevene vil forstå disse tekstene ganske umiddelbart. Nabospråkundervisningen i Norge har fokus på reseptive ferdigheter gjennom lesing og lytting og ingen krav til tale eller skriveferdigheter. Det er viktig å ta utgangspunkt i det som forener og som elevene allerede kan forstå, mer enn det som skiller og kan oppleves vanskelig. Det er viktig å formidle en positiv og trygg holdningen overfor elevene slik at de ser både nytteverdien og ikke minst forstår at dette er et felles skandinavisk fokusområde. Alle elever i de nordiske landene skal ha undervisning i sine nabospråk, for å øve opp og øke sine nordiske språferdigheter.

I Kunnskapsløftet 2020, og herunder læreplanen i norsk for barne- og ungdomstrinnet, legges det vekt på at elevene etter 7. trinn skal ha blitt presentert for og arbeidet med ulike tekster på bokmål, nynorsk, svensk og dansk. Videre er ett av kompetansemålene at elevene skal kunne sammenligne talespråk i nærmiljøet med andre talespråkvarianter, og våre nabospråk. Etter 10. trinn er ett mål at elevene skal kunne lytte og lese både svenske og danske tekster og gjøre rede for hva de handler om og hvilke språklige trekk som er representert https://www.udir.no/lk20/nor01-06/kompetansemaal-og-vurdering/kv110. Begrepet nabospråk blir eksplisitt brukt og forstås ikke bare som et språk man i geografisk forstand har en nærhet til, men språk der brukerne av de to språkene kan kommunisere seg imellom og forstå hverandre uten å inneha språklig opplæring eller trening på forhånd. Språkene er lingvistisk sett relativt like, men politiske og sosiohistoriske årsaker gjør at de defineres som ulike språk (Hårstad, 2020 s.18). I arbeidet med nabospråk er det dansk og svensk som utgjør kjernen for den undervisningen norske elever har krav på. Målet for nabospråkundervisning er språklig forståelse, forstått som å bruke eget språk i kommunikasjon med våre naboland og derav forstå hverandre. Dette kalles ettspråkprinsippet. Fordelene ved ettspråkprinsippet er at man i motsetning til ved bruk av et lingua franca, et felles fremmedspråk som engelsk, unngår et hemmende mellomledd der ingen har dette som sitt førstespråk og dermed vil gi rom for misforståelser eller direkte feil i kommunikasjonen partene imellom.

De nordiske landene har en lang felles historisk arv. Språk er en av de viktigste identitetsmarkørene og er med på å danne tilhørighet til en gruppe. Dette har alltid stått sterkt blant de nordiske landene og noe man politisk sett har hatt ønske om å bevare. Fokus på nabospråksopplæring er nevnt i alle de tre landenes opplæringsplaner og forpliktende samarbeid har vært på den politiske dagsorden uavhengig av rådende politisk styre i lang tid. Det er et bredt ønske om samhandling og det å skape adgang til det nordiske kulturfelleskapet. Det å bygge ned språklige barrierer vil fremme dette målet. Likevel er vi ikke fornøyd med ferdighetene til elevene våre. Nå skal det nevnes at norske elever innehar en noe bedre nabospråklig kompetanse sammenliknet med våre naboland. Dette kan forklares utfra flere forhold. Vi har tidligere vært underlagt både Danmark og Sverige og med det innehatt en underlegen rolle også språklig sett der vi har vært nødt til å tilpasse oss. Mer spesielt er nok likevel den rollen språk og språknormering har hatt i Norge etter at vi oppnådde vår selvstendighet. Kampen for to sidestilte skriftspråk har bidratt til at nordmenn har det vi kaller betydelig språklig elastisitet. Med det menes evnen til å jenke seg etter det talemålet man møter og presenteres for i sin daglige omgang med andre. Samtidig forventer vi å kunne bruke vårt eget talemål i enhver sammenheng. I motsetning til Sverige og Danmark, har ikke vi et standardisert talemål som er forventet i det offentlige rom. Dette bidrar til vilje om å forstå selv om man ikke kan et talemål fullt ut. Ved mangel på denne evnen til tilpasning viser det seg at mange heller tyr til et språk som for eksempel engelsk da det fremstår mer prestisjefylt. Man vil ikke skape inntrykk av at man snakker svensk eller dansk i Norge fordi man behersker engelsk dårligere enn forståelsen av sine nabospråk. I mange tilfeller viser det seg at viljen overgår den faktiske kunnskapen. Til tross for nasjonale læreplaner, gjensidige politiske avtaler og tett kulturutveksling er de nordiske språkferdighetene blant elevene fortsatt for dårlige. Hva kan gjøres for å rette opp dette?

Det er bred enighet i fagmiljøene om viktigheten av språklig eksponering for å bedre språkkompetansen blant norske elever. Mye av undervisningen har vært preget av tradisjonelle tekstrelaterte aktiviteter til tross for at vi ser at den språklige utfordringen ikke ligger her, men på det muntlige planet. Det er altså fraværet av muntlig øvelse, det å føre en samtale med en som snakker dansk som er utfordrende for norske elever. Flere nettressurser er blitt presentert de senere årene og jeg vil trekke frem www.nordeniskolen.org/nn  som en velegnet plattform som favner bredt med tanke på tverrfaglig tilnærming og et stort utvalg ulike typer aktiviteter for nabospråkopplæring.

Norden i skolen er en gratis og enkel plattform for lærere å få tilgang til. Den er brukervennlig både for lærere og elever på grunnskole og videregående nivå. Ved bevisst bruk kan den bidra til å trygge lærere i bruken av nordiske elementer i sin norskundervisning. Her er tilrettelagte tekster og oppdaterte trygge ressurser satt i et oversiktlig og ryddig system. Man sparer tid og mye av det som presenteres gir elevene selv mulighet til å dykke ned i de emnene og tekstene de måtte finne interessante. Oppleggene er lett å differensiere med tanke på ulike ferdighetsnivåer blant elevene, uten at dette blir for tydelig. Fordelene er altså mange, men nettopp muligheten for å opprette vennskapsklasser i de øvrige skandinaviske landene er en av mine favoritter. Dette innbyr til utallige didaktiske muligheter og kan brukes ikke bare i norskfaget, men i prosjekter som musikk, naturfag og samfunnsfag for å nevne noen.

Vi må se viktigheten av å trekke våre naboskapsspråk inn som naturlige elementer på lik linje med andre norsk ressurser. Ved denne typen aktiviteter kan elevene utvikle gode sosiale relasjoner og etablere kontakt utover det rent skolemessige. Mulighetene dette gir ved å få øvd opp sine muntlige ferdigheter samt bygge ned den sosiale sjenansen en del elever kan kjenne på, vil utvilsomt bidra til en bevisstgjøringen på eget språk og egne ferdigheter innen våre nabospråk. Sidene til Norden i skolen imøtekommer målene innen nabospråkundervisning for alle de nordiske landene og gir en menge muligheter innen norskfaget og mer tverrfaglige emner.