Som norsklærer på en internasjonal skole er dagene fylt med ulike språk fra hele verden. Alle elevene er flerspråklige, det formelle språket er engelsk, men det undervises også i norsk og fransk.
Naturlig nok varierer norskkunnskapene mye og resultatet er at det undervises i norsk på hele 3 ulike nivåer. Inndelingen i disse gruppene er et stadig tilbakevendende tema oss kollegaer i mellom. Hvilke elever skal i hvilke grupper og hvordan skal denne inndelingen foregå? Når er en elev klar for å flyttes opp eller ned, og hvordan virker dette inn på den enkelt elevs motivasjon for videre læring i norskfaget?
Vi har prøvd mange ulike varianter, men den overordnede lenge har vært hvorvidt norsk er ansett som elevens førstespråk? Svarer man ja på dette, blir man automatisk satt i den høyeste fasen.
Men er det implisitt at om morsmålet ditt er annet enn norsk, så har du små eller dårlige språkferdigheter i norsk?
Det var derfor med stor interesse jeg leste artikkelen publisert på fvn.no onsdag 21. september 2022 (Sjøberg, 2022).
Artikkelen tar for seg viktigheten av å se den samlede språkkunnskapen hos flerspråklige barn under ett. Det gis klare oppfordringer til flerspråklige familier om å holde på språkene sine og videreformidle disse til sine barn. Blant språkforskerne som uttaler seg i artikkelen over er det ubestridt at denne kunnskapen vil gagne barna i sin tilegnelsen av nye språk i fremtiden, og ikke minst som et deltakende sosialt menneske i relasjon til sine omgivelser.
I mange tilfeller er det usynlige, men like fullt klare skiller i hvordan vi vurderer den enkelte elevs språkkunnskaper. Resultatet for mange flerspråklige blir derfor at de scorer relativt lavt i det enkelte språket, til tross for at deres totale språkkunnskap er nokså imponerende.
I et fremtidsperspektiv er det garantert denne totale språkkapasiteten som vil bidra sterkest, når disse elevene blir voksne og skal ut å ytre seg, tilegne seg ny kunnskap eller rett og slett danne nye relasjoner.
Siden språk er en så sentral del av hvem vi er og hvordan vi danner relasjoner må det komme bedre frem viktigheten av å anerkjenne denne kompetansen også i norskundervisningen. Jeg har ved flere anledninger stusset over hvor mange elver det er som prøver å skjule, eller viser tydelige tegn til sjenanse og til tider skam når de må tolke for sine foreldre i en eller annen sammenheng. Det forteller meg at noe er sterkt underkommunisert i forhold til hvilken ressurs disse barna besitter.
Vi er opptatt av barn og unges mentale helse og viktigheten av å anerkjenne hele mennesker for hvem og hva de er. Dette synet skal vi også ta med oss inn i norskundervisningen og det er derfor jeg vil påstå at flerspråklighet har med livsmestring å gjøre. Som læreplanen sier handler livsmestring om å kunne uttrykke seg, sine følelser, tanker og erfaringer skriftlig og muntlig for å kunne håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap (Utdanningsdirektoratet, 2017).
I dette ligger også muligheten i å påvirke barnets selvbilde og bidra positivt til deres identitetsutvikling som flerspråklig.
Vi vet at språk er en av de viktigst identitetsmarkørene i et menneskes liv, så nå er det kanskje på tide å bytte ut rødblyanten ved avsløring av skrivefeil i norskboka med en bredere forståelse av hva språkkunnskap faktisk er, og hvilken betydelig ressurs dette er i et menneskets livsløp.
Kilder:
Sjøberg, J. (2022, 22.september) Anna Lillith (3) lærer norsk fra mor og portugisisk fra far. Dette er språkforskernes råd til tospråklige familier. Fvn.no
Kunnskapsdepartementet. (2017).Overordnet del-verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.