Teater, en tidstyv i norskfaget?

Jeg må innrømme at jeg mange ganger har irritert meg over ”tidstyvene” i skolen. Med tidstyver mener jeg alle aktiviteter som tar fokus vekk fra  den ”ordentlige” undervisningen. Eksempler på tidstyver har vært kino, idrettsdager, turer i skog og mark og sist, men ikke minst, besøk fra den kulturelle skolesekken. Etter hvert ble jeg nødt til å gå i meg selv og revurdere holdningene mine.

Guro Knutsen Olsen har skrevet et flott blogginnlegg om norskfagets betydning for estetikk og opplevelse som hun har kalt ”Teater for alle?”, der hun ut fra LK06 argumenterer for å ta elevene med på teaterbesøk.  Hun trekker spesielt inn elevenes utvikling av sosial kompetanse som en begrunnelse.  Jeg vil i tillegg fremheve kompetansemålet som sier at elevene skal kunne ” delta i utforskende samtaler om litteratur, teater og film”. I tillegg skal elevene kunne “gjennomføre enkle foredrag, presentasjoner, tolkende opplesing, rollespill og dramatisering, tilpasset ulike mottakere.”

Konfrontert med disse målene fra LK06 måtte innstillingen min til hva som var “ordentlig norskundervisning” revurderes. Her kommer det tydelig fram at elevene skal kunne ha utforskende samtaler om teater, og at de selv skal produsere rollespill og dramatiseringer. Flere av læringsmålene som omhandler sammensatte tekster krever også at elevene skal utvikle kompetanse i å uttrykke mening på mange forskjellige måter.

Når elevene skal lære om forskjellige sjangre i norskundervisningen, er det god pedagogikk å forelegge dem fyldig materiale i den sjangeren de skal lære om. Det mener jeg ikke kan være noe annerledes når vi nærmer oss sjangrene rollespill, dramatisering og teater. For at elevene skal kunne delta i utforskende samtale om teater, må de opparbeide seg et metaspråk om emnet. Metaspråket hjelper elevene til å ta et distansert og utforskende blikk på teateropplevelsen. Dette høres ganske tørt ut. Det viktigste med å gå på et teaterstykke er selvsagt opplevelsen, også for elevene. Likevel kan samtalen i etterkant sette søkelyset på det som var spesielt for sjangeren. Spørsmål som om hvilke semiotiske ressurser og virkemidler teateret tar i bruk for å skape stemning eller for å påvirke følelsene våre som publikum, er en fin måte å starte refleksjonene rund det en har opplevd.

Kristiansand har fått et flott, nytt kulturbygg som heter Kilden teater- og konserthus. Her settes det opp mange teaterstykker som også egner seg for ungdomsskoleelever.  Dessverre er det uaktuelt for mine elever å delta på disse i den grad vi ønsker. Grunnen til dette er selvfølgelig skrantende økonomi på skolen. Derfor får elevene i liten grad oppleve levende teater sammen med andre betalende tilskuere, slik som Bodil får til for sin elevgruppe.

Heldigvis har vi den kulturelle skolesekken som tilbyr seg å komme ut til skolen med forestillingene sine. Jeg husker spesielt en forestilling som skapte furore blant elevene. De hadde benket seg i skolens amfi og ventet spent på hva som skulle skje. Frem kom en inder som spilte på et tradisjonelt instrument fra hjemlandet sitt. I en halv time sang han sanger som ingen forstod teksten på, og selv læreren opplevde det noe monotont. Etter hvert kom det flere på scene og danset og fortalte litt om bakgrunnen for historiene mannen formidlet. Jeg drar ikke frem denne opplevelsen for å snakke nedsettende om den kulturelle skolesekken. Tvert imot, det er en helt nødvendig institusjon dersom elevene skal oppnå kompetansemålene i læreplanen. Grunnen til at jeg dro den frem , var diskusjonene som oppstod blant elevene etterpå. Her fikk en en gylden anledning til å bringe inn temaer som mottakerbevissthet og hva språkbarrierer gjør for forståelsen. Elevene vurderte ikke opplevelsen de hadde hatt for god, men at den fremprovoserte reaksjoner og refleksjon var det liten tvil om. Mottakers umiddelbare respons viste at tekstens mening ikke var åpenbar for elevene, spesielt ikke i begynnelsen av forestillingen.

Jeg heier på deg Guro. Ta elevene med på teater, og vær ikke redd for hvordan de oppfører seg. En opplevelse får de uansett. Teateret er ikke en tidstyv, det er et sted for opplevelse og refleksjon.

Kilder:

Læreplanen K06

Tønnesen, E.S. 2007. Generasjon.com. Mediekultur blant barn og unge. Oslo. Universitetsforlaget.