Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng har begge vunnet konkurranser og mottatt priser for sine arbeider hver for seg. Når disse to gikk sammen om et bokprosjekt, var det høye forventninger til resultatet. Man må vel kunne si at Apefjes har innfridd når ungdommen selv stemte den opp på 12. plass over tidenes beste ungdomsbøker. Det er mye som kan trekkes fram av interessante trekk med denne boka. Jeg vil konsentrere meg om fantastikk, språk og tagging.
Fantastikk?
Når forstår leseren at dette er ei fantasybok? Jeg er ikke en erfaren fantasyleser og kjente ikke boka fra før, så det tok litt tid før jeg skjønte hvilken type bok dette var. I overgangen mellom kapittel 5 og 6 viser noen av bildene at Martin klatrer ut av vinduet. Vi har tidligere i boka fått vite at de bor i en leilighet i 7. etasje. I kapittel 6 kan vi lese:
«Jeg var hundre prosent våken, men det var likevel et mareritt. Jeg sto og svaia på toppen av et hustak, midt i byen. Jeg har ikke peiling på åssen jeg havna der, og ante ikke åssen jeg skulle komme meg ned.»
Her råder det usikkerhet om grensene mellom Martins indre og ytre virkelighet. Det har skjedd noe som ikke går an i virkeligheten, men likevel kan man bli ledet til å tro at det fortsatt dreier seg om en livaktig drøm. Det er først i kapittel 11 når Martin igjen er utendørs om natta, og vakten på t-banen ser ham på skjermen, at jeg skjønner at han ikke drømmer. Da faller noen biter på plass i forhold til at han klatrer lett på bygninger og lignende. Det kan virke som om han har noen slags superkrefter.
Mot slutten av boka kommer det fram at dette dreier seg om eksperimentell genforskning, Martin har apegener, men heller ikke denne informasjonen blir uttalt helt direkte:
«Genforskningen til faren din. Det var derfor du ble… sånn.»
Språk
Jeg har lest flere anmeldelser av denne boka skrevet av ungdommer, og felles for mange av dem, er at de liker det ungdommelige språket. I tegneseriedelen av boka er det mye replikkveksling mellom ungdommer. I de vanlige tekstdelene ligger synsvinkelen hos Martin. Det kan virke som at banneord og frustrasjon er med på å framheve det ungdommelige i språket:
«Skal jeg stå her tretten år gammel og sippe som en unge foran mora mi? Den jævla minidiskspilleren er fattern sin, og du kan bare drite i å rappe den fra rommet mitt, roper jeg.»
«Da hun var gått, strena jeg inn i stua og slo på tv-en igjen. Men der var faen meg den stive kjerringa med de stygge brillene enda en gang. Jeg slo av og kylte kontrollen i sofaen.»
Tagging
Et av motivene i teksten er tagging. Tagging er del av en ungdomskultur som finnes de fleste steder. Tagging på andres eiendom er kriminelt, og det knyttes ofte til hærverk og pøbler. I denne boka blir vi kjent med Martin og skjønner at han tagger for å bli sett og lagt merke til. Kanskje har han også et ønske om å sette spor der han er, siden han flytter så mye. Han opplever gang på gang å bli revet opp fra et sted etter ganske kort tid. Kanskje håper han at taggene kan være med på at han blir husket, selv om han i boka sier noe annet:
«Jeg har taggen min og bare den. Den forteller om steder jeg har vært, vegger jeg har sett. Noe mer er den vel egentlig ikke noe bevis på.»
Egner boka seg for bruk i skolen?
Ja, det mener jeg! Først og fremst fordi den er spennende. Man blir nysgjerrig på hva som har hendt med Martin. Mange ungdommer sier at de ikke klarte å legge fra seg boka. Noen irriterer seg litt over slutten, at de må lese enda ei bok for å finne ut hvordan det går. Som lærer er det jo det vi ønsker, at elevene skal ville lese mer.
Apefjes er lettlest uten at det går ut over kvaliteten i innholdet. Ingolv Austad ved Senter for leseforskning i Stavanger legger vekt på tre aspekter når man skal vurdere en bok – leselighet, lesbarhet og lesverdighet. Det siste er viktig for å skape leselyst hos ungdom. Hvis boka ikke treffer leseren med tematikk, språk og innhold, så er den ikke lesverdig. De andre aspektene vet vi er ivaretatt når boka er støttet av Leser søker bok, en sammenslutning av organisasjoner som arbeider for at alle skal ha tilgang til passende litteratur. Dette er ei bok som de fleste elever vil ha mulighet til å lese. Slik vil lesesterke og lesesvake kunne dele en felles leseopplevelse.
En tegneserieroman er et godt utgangspunkt for å snakke om virkemidler i bilder og tekst. Hvilke deler blir fortalt med bilder og hvilke med tekst? Hva kan bildene fortelle som teksten ikke kan, og motsatt?
Tematikken i boka gjør også at mange ungdommer kan identifisere seg med Martin. Man trenger ikke være tagger eller på kant med loven på andre måter for å kjenne seg utenfor. Mange ungdommer kan dele ønsket om å bli lagt merke til i hverdagen. Martin vokser opp uten faren sin. Han er død, og Martin vet ikke helt hva som har skjedd. Martin er også i puberteten og krangler mye med mora si. De kjefter på hverandre og smeller med dører. I disse delene av boka kan man vel si at realismen står sterkt.
Kunst i skolen har hatt en utstilling med bilder fra Apefjes. Til den utstillingen er det utviklet en lærerveiledning som gir mye bakgrunnskunnskap og forslag til oppgaver. Disse kan brukes i arbeid med boka selv om man ikke er med på utstillingen. Du finner informasjon om utstillingen her. Lærerveiledningen ligger nederst på sida.
Jeg avslutter med å sitere en omtale av boka som jeg fant på nettet:
«Det er en perfekt balanse mellom tegneseriedelene og romandelene i boka. De blander seg inn i hverandre og utfyller hverandre på en utmerket måte. Jeg digget det.»
Hei Grete 🙂
Jeg forstår godt at du hadde lyst til å skrive et innlegg om denne boka. Selv likte jeg den så godt at jeg har lest alle tre bøkene som har kommet ut i serien. I tillegg har jeg bestilt de inn til skolebiblioteket der jeg jobber.
Jeg er enig med deg i at realismen er sterk i denne boka. Derfor mener jeg den kan passe til ungdom som i utgangspunktet er skeptiske til å lese bøker med fantastiske element. Jeg er enig i at den er lettlest, men absolutt leseverdig. Mitt håp er at bøkene kan fenge ungdom som ikke er sterke lesere. Kanskje jeg kan «lure» de til å lese litt mer enn de hadde tenkt siden det en en tegneserie. 😉
Du har gode tips til hvordan boka kan benyttes i skolen. Takk for tipset om lærerveiledningen til Kunst i skolen-utstillingen. Jeg skal gi det videre til noen lærere på min skole.
Hei Grete,
Først om fremst synes jeg innlegget, og da på en god måte, formidler din begeistring for Apefjes. Det er en begeistring vi deler! Fascinasjonen kommer særlig fram i den siste delen av innlegget, det vil si refleksjonene rundt bruk av verket i skolesammenheng. Ellers er det jo noe med formen, slik Elise så godt påpeker, som er spennende. Fint avsluttende sitat, men som kunne vært kommentert?
Gjennomgående skriver du i en ledig og fin stil som passer bloggformatet godt. Jeg lurer imidlertid på om du ser at du svarer litt på sida av oppgaven? Vi må lese mellom linjene for å finne det som innlegget skulle handle om (tematikk og ikke minst form), mens det her i større grad handler om sjanger, språk og motiver. Noe å tenke på til en annen gang, dvs. finne en balanse hvor en ledig stil ikke går på bekostning av innleggets tema?
Vennlig hilsen Solbjørg
Du har valgt å skrive om en svært fascinerende bok, som også til læreres store fornøyelse har en bok nr.2. Selv om det, som du nevner, også kan være frustrerende for noen å ikke få svar på alle spørsmål før i bok nr.2.
Flott at du trekker frem ungdommers egne erfaringer og anmeldelser av boka. Det er jo de som er målgruppen, og da passer det godt at det er det du har lagt mest vekt på i innlegget ditt.
Fordi jeg selv er lærer, synes jeg nok at den siste delen av innlegget ditt, nemlig om bruken av boka i skolen, er den mest interessante. Her trekker du frem mange aktuelle aspekter ved boka det går an å ta for seg i samtale med elever og i elevers arbeid med boka. Her er det mange aspekter ved boka som vil appellere til ungdom med ulik bakgrunn og interesser. Spesielt dette med tematikken i boka og det du trekker frem i den forbindelse er interessant å lese.
Jeg er særdeles enig i det siste sitatet du trekker frem i innlegget ditt, nemlig at tegneseriedelene og romandelene i boka blander seg inn i hverandre og utfyller hverandre på en utmerket måte! Dette er kanskje det som fascinerte meg mest med boka, og som gjør at den egner seg godt til ungdom. Tegneseriedelene og romandelene forteller ulike deler av historien, og man får ikke noe dobbelt opp.