Farah Mendelsohn har i boken «Møter med barnelitteratur, 2008», utarbeidet fire overordnede kategorier innenfor fantasysjangeren som hun kaller uklare kategorier. Kategoriene er fine å bruke som utgangspunkt for å forstå hvordan en fantasyfortelling er komponert. Med bakgrunn i Mendelsohns teori vil «Luridiumstyven» klassifiseres i kategorien portal- og oppdragsfantasy. Historier som dreier seg om et oppdrag som må løses (quest), eller fortellinger med en sekundær verden som nås via en portal.

Bobbie Peers følger den klassiske fantasyoppskriften i Luridiumstyven, men fortellingen handler både om vitenskap og fantasi, og kan derfor også defineres som en science-fantasybok.

Fortellingen veksler mellom det eldgamle og det framtidsrettede, og har innslag av gotiske motiver. Eksempel på dette er skolebygget som er bygd på ruinene av en borg, hvor de driver sin framtidsforskning, og metallet luridium som er eldgammelt og livsforlengende, i tillegg til å være i stand til å overta organismer i fremtiden. Dette er i følge Guanio-Uluru den “Temporale kompleksiteten” i boken, og står i en gotisk litterær tradisjon. Guanio-Uluru viser til Nick Bostroms definisjon av hva det vil si å være posthuman i egenskaper som overlegen kognisjon, bedre helse og mer utviklet følelsesevne. Det er særlig den første egenskapen som karakteriserer Williams posthumane egenskaper. William kan ligne på en slags «spillavatar»:

«Alt han ser løser seg opp i matematiske koder og mønstre. Og det skjer helt ufrivillig. Hjernen hans bare «tar over» og viser virkeligheten som et «kodet sted». Hele Williams verden er i denne forstand et «kodet rom» – noe som også assosierer ham med digital teknologi og virtuelt genererte verdener. Som dem man finner i dataspill».

Boka handler om William Wenton, som finner ut at han har magiske evner, er kodeknekker, og må gjennom en rekke prøvelser for å lære og beherske disse evnene og verktøyet “orben”.  Historien utspiller seg for det meste i en “middelalderaktig hypermoderne verden”, men åpner med at William befinner seg i vår verden, før han raskt forflytter seg til Institutt for posthuman forskning. Der drives undervisning av kandidater som han. William må oppholde seg ved instituttet så lenge Abraham er på jakt etter han, fordi han ønsker å få tak i luridiumsstoffet som er en del av William. Stoffet trenger Abraham for å overleve, noe William finner ut i løpet av historien. Denne oppdagelsen blir bokas vendepunkt, ettersom William forstår at han består av 49 % luridium. Teksten kan sees på som en dannelsestekst, hvor evnen til, og opplæringen i magi/kodeknekking er knyttet til det å oppøve sine moralske evner. Det vil si evnen til å gjøre det gode i verden.

Peers fortelling er skrevet i tredjeperson presens, hvor leseren følger hovedpersonen gjennom hva forfatteren velger å formidle. Som leser må en da være mer åpen rundt hva som skjer med hovedpersonen. Vi følger William tett, og leseren kan identifisere seg med hovedpersonen og hans interesser for teknologi og kodeknekking. Han pendler mellom en mer normal, realistisk setting og en parallell magisk verden som bare kan oppleves av de som har magiske evner. Teksten har det Nikolajeva kaller en åpen konstruksjon, uten at de ulike verdenene forbindes av noen tydelig portal. Idet William kommer til instituttet begynner ting å skje, bortsett fra da han røpet identiteten sin ved å løse umuligheten, verdens vanskeligste kode. Han skal lære seg å bruke verktøyet «orben», for å vise hvor flink han er til å knekke koder samt for å overvinne den onde Abraham. Det går over all forventning, og William har straks passert de andre kandidatene på instituttet og beveger seg raskt opp i nivå.

Teksten opererer med ulike motiver når Williams kodeknekkerverden settes opp mot den virkelige verden, og William må kjempe det godes kamp mot den onde. William er et «utvalgt barn» på grunn av sine kodeknekkerevner, og må legge ut på reise for å finne og redde bestefaren. Her må William mestre sine evner. Han er i utgangspunktet et normalt barn som blir merket av magi, og må gjennom en periode som lærling i kodeknekking for å kunne bekjempe en ond person.

Et annet aspekt ved Bobbie Peers Luridiumstyven er at forfatteren skaper sine egne, nyskapende og kreative ord og formuleringer for å beskrive og omtale den magiske verdenen. Bokas tittel er et godt eksempel som vekker nysgjerrighet allerede fra starten av. Videre preges teksten/språket av forfatterens bruk av nye og ukjente ord som luridiumstyv, kryptalportal, partikkelfragmenteringsregulator, kvanteseparasjon, stråleressistent, panserbly, dør-obot. Ordene gjør at teksten oppleves som stor og mystisk, og forfatterens fortellerverden som større enn det virkeligheten kan tilby.

Luridiumstyven følger den klassiske fantasyoppskriften som Atterby presenterer. Handlingen foregår for det meste i den “middelalderaktige/hypermoderne verden”, og verden trues av en ond karakter (Abraham). Hovedpersonen, William, må kjempe mot denne onde karakteren, men får hjelp av blant annet venner (Iscia) og lærere på instituttet, Goffman. Likevel er teksten det vi kaller verdimessig sammensatt, to ulike etiske grunnholdninger. William setter sitt liv i fare for å redde verden og vennene sine fra hvilke planer Abraham har for bruk av luridiumsmetallet. Konsekvensene blir vurdert som gode eller onde, det vil si at en vurderer handlingene som gode eller onde ut fra hvilke konsekvenser de har for helten. Å analysere bare strukturen og enkelte innholdsmomenter i teksten gir oss en ganske overflatisk forståelse av hva teksten faktisk handler om, og forståelsen av at fantasysjangeren tas i bruk for å formidle mange ulike verdibudskap.

Her blir hovedpersonen William sendt til oppdiktede eller såkalt sekundære verdener av forfatteren, og hvor han blir returnert tilbake til hjemmets trygghet og foreldrenes/instituttets beskyttelse på slutten av boken. Hovedpersonen William har en biologisk alder på 12 år, men en ubestemmelig mental alder. Han oppfører eller interesserer seg ikke for det samme som sine jevnaldere.  Denne ubestemmelige mentale alderen er et karakteristisk trekk ved slik barne- og ungdomslitteratur. Mange barnebøker har ingen lykkelig slutt, og nærværet av det onde i det hverdagslige er et tidstypisk tema. Noe vi også gjenkjenner i «Luridiumstyven», hvor William i slutten av historien får møte bestefaren sin, som har vært nedfrosset i de siste åra, og kan nå bruke sitt opprinnelige navn William Wenton fremfor dekknavnet, William Olsen.

Luridiumstyven er en barnebok som appellerer til både barn og ungdom når den lar leseren bli dratt inn i en fantasiverden hvor hovedpersonen interesserer seg for teknikk, mekanikk og kodeknekking, og befinner seg i en mystisk verden hvor han må bruke evnene sine. En verden som er magisk nok for en barneleser. De dynamiske personene er enkle og tilrettelagt for aldersgruppen og på barnets premisser. En bok som er vel verdt å lese og presentere for barn og unge.

Litteraturliste

• Peers, Bobbie. 2015. Luridiumstyven. Oslo: Aschehoug

• Stokke, Ruth Seierstad, Seip Tønnessen Elise. 2018: Møter med barnelitteraturen. Introduksjon for lærere. Oslo: Universitetsforlaget