UiA bør satse på utdanningskvalitet!

Utdanningskvalitet handler om hvordan studiene blir organisert og lagt til rette, om hvordan undervisningen foregår, om kvaliteten på studentene når de begynner, og mye mer. Utdanningskvaliteten er i økende grad kommet i fokus for oppmerksomheten i høyere utdanning, og her kan UiA hevde seg i konkurransen.

Internett har skapt den største forandringen i undervisningen siden boktrykkerkunsten. Mens læreren tidligere var den som serverte kunnskapen til studentene finnes nå det meste av denne kunnskapen allerede tilgjengelig på nettet, det er bare for studentene å finne den. Lærerens rolle er i ferd med å forandres, på samme måten som legene merker at pasientene allerede har stilt diagnose via Lommelegen før de kommer til legebesøk, krever studentene noe annet enn ensidig kunnskapsoverlevering. Læreren blir veileder, tilrettelegger og den som skal stå for kvalitetssikringen.

Vi er på full fart over i en ny epoke, der undervisningen er i ferd med å få større oppmerksomhet. Høyere utdanning over hele verden er inne i en revolusjonerende omveltning. Nettbaserte ressurser og undervisningsformer endrer universitetenes rolle. EU kommisjonens ekspertgruppe har nylig levert en rapport som konkluderer med at undervisningen må oppgraderes og moderniseres, at undervisning må oppvurderes og belønnes på samme måte som forskning og at nye syn på læring og bruk av nye undervisningsformer må få fokus i høyere utdanning. For første gang er undervisningen nevnt som et viktig element i den nasjonale forskningsmeldingen som ble lagt fram i år, og det er større vilje til å se undervisning og forskning i sammenheng.

Studentene ønsker fleksibilitet og mulighet til å studere når det passer dem. De ønsker større grad av nettbaserte undervisningsløsninger som blogg og Facebook og å følge forelesningene på nettet. Det er mer og mer tydelig at læringen ikke først og fremst foregår som kunnskapsoverføring i forelesningssalen, men at det fordrer aktivt arbeid og utprøving å lære seg noe nytt.

Universitetene over hele verden konkurrerer i et globalisert utdanningsmarked. Studentene er mer mobile enn tidligere. MOOC – Massive Open Online Course er det heteste begrepet i høyere utdanning for tida, og er betegnelse for gratis studier på nettet, gjerne med stjerneforelesere fra toppuniversiteter. Det kan være mange titusen deltakere, med diskusjonsgrupper, og med digitalt rettede prøver. De første norske MOOC starter opp til høsten ved NTNU, og UiO starter opp med ”Flex phil” – en gratis nettbasert versjon av eksamen philosophicum. Kristin Halvorsen har satt ned et MOOC-utvalg for å henge med i dansen. Noen spår universitetenes død innen 50 år, mens andre ser MOOC som en moteboble, men internettet er nok kommet for å bli.

Like fullt ønsker nok de fleste studentene å ha tilhørighet til et universitetsmiljø. De ønsker å treffe andre studenter og lærere, de ønsker å kunne gå i kantina og å lære i et fellesskap.

Et lite universitet som UiA kan aldri kan konkurrere med de store universitetene, verken når det gjelder forskningsmidler eller status eller studenttilstrømming. De må satse på å skaffe seg en annen type ekspertise. Ekspertise på framtidsrettet undervisning, der campusbasert og nettbaserte undervisningsformer går hånd i hånd. UiA har laget et program de har kalt ”Det digitale universitet”, og satt av betydelige ressurser for å få til opprusting av infrastrukturen, nye undervisningsformer og digitale eksamener.

Mange studier har fått ny utforming, infrastrukturen er bedret, og andre universitet over hele landet følger interessert med på hva UiA får til. Studentkullene går nedover, og om kort tid hardner kampen om studentene.

Hva blir konsekvensene av en slik pedagogisk nyorientering for studenter og for lærere? Hva betyr det i ”auditoriefagene”, i kunstfagene i profesjonsfagene? Og hva betyr det for lærerutdanningene, der man skal utdanne lærere som skal lære opp de unge?

Hvordan påvirker dette studentens læring og universitetets rolle og forandrer hverdagen for studenter og undervisere ved UiA – og for den saks skyld alle høyere læresteder? Hvordan skal vi møte et nytt syn på læring, og ta vare på studentens nysgjerrighet og interesse for å skaffe seg lærdom i en digitalisert tid?

Undervisning har lang tradisjon for å være privatisert. I mange fag har den enkelte foreleser i stor grad vært prisgitt sin egen forberedelse og gjennomføring av undervisningen. UiA arbeider nå for å styrke utdanningskvaliteten ved universitetet og på det enkelte studiet, men diskusjonen om hva kvalitet i undervisningen vil si, er ennå ung. UiA setter i gang mentorordninger for nyansatte og kollegabasert veiledning, og har i gang et skoleringsprogram for lærerne.

Jeg overhørte en interessant replikk fra en av våre mest respekterte og best likte underviserne:

– jeg har nok vært for opptatt av ”å kjøre showet mitt”, og ikke brydd meg nok om hva studentene egentlig har lært. Når jeg møter noen av dem på byen, og de kommer bort og sier at de husker meg, at jeg var god til å forelese, spør jeg dem om hva de lærte av det jeg foreleste om. Da blir de gjerne flakkende i blikket, og kan ikke sette fingeren på annet enn en vag opplevelse av at det var gøy å høre på meg…..

– Undervisning og læring er som kjent ikke nødvendigvis det samme.

Underviserne bør spørre seg om de er flinke nok til å stille gode spørsmål om effekten av sin undervisning, og flinke nok til å organisere arbeidet og skape situasjoner som fungerer optimalt for flest mulig. Inviterer de studentene til å diskutere og å vurdere læringsmålene? Henger undervisning og eksamen sammen? Hvordan veiledes det? Legger forelesningene opp til dialog?

Ved å satse målrettet på å øke utdanningskvaliteten kan Universitetet i Agder ta en posisjon blant de norske universitetene, og det vil være et fantastisk rykte å ha at man gir den beste undervisningen. Det vil garantert trekke studenter, det!