Det er ikke lenge siden vi snakket om den vitenskapelig ansatte på universitetet som foreleseren. Det sier oss noe om at det vi forventer på et universitet er nettopp forelesninger. Til forelesninger trenger man normalt et auditorium eller et klasserom. Tradisjonelt sett er det også slik et universitet framstår for de fleste.

Et universitet har blitt forbundet med et sted der en lærer formidler kunnskap – gjerne i bestemt form: den rette og sanne kunnskapen, til den som skal opplæres. Man skal fylle tomme kar.

I de siste årene har vi innenfor pedagogikk og fagdidaktikk sett en betydelig dreiing i fokus fra formidling til læring, fra universitetets, og den vitenskapelige ansattes perspektiv til studentens perspektiv.  Og det er ettertrykkelig slått fast at læring foregår først og fremst gjennom aktiv deltakelse, eget engasjement og interaktivitet. Altså ikke det auditoriene innbyr til.

Dette paradigmet, som vi kan kalle det, har vist seg gjennom et økende fokus på digitalisering av undervisningen. Vi har fått undervisningsfilmer og en rekke hjelpemidler for å gjøre undervisningen digital, vi har fått krav om at alle har sin egen pc for å kunne studere, vi har fått varierte og digitaliserte eksamener etc.

Vi har selvsagt mange alternative arbeids- og undervisningsformer, dette er framfor alt avhengig av faginnhold og tradisjoner. Sjøl kommer jeg fra kunstverdenen, og i kunstutdanningene er ikke forelesningen enerådende, selv om det man kaller for teoristoff stadig også der vanligvis formidles gjennom forelesningen.

Der dette tidsskillet så langt har vist seg minst er i utviklingen av det fysiske miljøet læringen skal foregå i. Langt de fleste universitetsbygningene bygger på de samme gamle prinsippene og ser prinsipielt omtrent likedan ut som de gjorde for – ja 150 år siden, eller kanskje 500 år siden.

Etter en periode med fokus på digitalisering av undervisning og læringsprosesser, er vi nå kommet dit, både lokalt og i stor grad internasjonalt at fokuset er i ferd med å vides ut, til å gjelde et bredere perspektiv på hva som kan være gode rammevilkår for bedre læring.

I det siste har det vært en del fokus på hvordan det totale fysiske miljøet blir lagt til rette for bedre læring.

Internasjonalt er dette et betydelig forskningsfelt og mye har skjedd praktisk gjennom nybygging og ombygging av lokaler for læringsaktiviteter. I Norge er man gradvis i ferd med å oppdage dette feltet som et felt verdt å studere.

I vår åpnet UiA et nybygd undervisningsbygg med 3 auditorier med ulik størrelse. Alle var bygd etter sammen prinsippet, det velkjente fuglefjellprinsippet. Læreren foran, stolene og bordene faste, med utsikt inn i naboens bakhode, og plassert i trappetrinn nedover mot podiet. Når jeg så dette bygget for første gang – og vi snakker 2017 –måtte jeg spørre meg om hvem som hadde vært premissgiver for dette byggeriet. Jeg etterspurte det, og fikk til svar at det var det driftsavdelingen og timeplankontoret som var.

Rommene er etter min oppfatning på kanten til å være ubrukelig, og i alle fall dårlig egnet til å bedrive god og målrettet læringsaktivitet.

Dette med læringens fysiske omgivelser er altså et felt der den forskningsbaserte kunnskapen om læring ikke har slått igjennom.  Og dette må være den neste universitetsrevolusjonen.

Hvis et bord er så tungt at det trenges 4 personer for å flytte det, eller at gulvet er ei trapp, er det vanskelig å se for seg varierte undervisningsformer. Hvis det er slik som på UiA, at lyset er automatisk innstilt på kinobelysning når man slår på PowerPoint en, er det vanskelig å få øye på folk å ha kontakt med.

Hva om man kunne skrive på flere av veggene, både foran og bak, hva om man hadde flere digitale oppkoblingsmuligheter, hva om stolene og bordene hadde hjul? Og gulvet var flatt og rommet var stort nok til å tenke at i løpet av ei undervisningsøkt skal alle ytre seg i et eller flere medier og kommunisere med forskjellige personer?

På UiA har vi ei stor og god kantine. God mat, godt lys og god akustikk og kantina er stappfull hele tida. Sjekker vi litt nærmere, ser vi at studentene faktisk sitter i grupper eller aleine og arbeider i kantina. Det samme ser vi skjer i korridorer, i vrimlehall og andre fellesarealer.

Med bedre skjerming og mere strømoppkobling kan den faktisk bli enda mer brukt.

Det som har vært det store problemet er at i alt for stor grad er det økonomiske og driftsmessige forhold som er driveren for campusutbygging ved norske høyere læresteder. Skal man komme videre med å oppfylle de fromme ønskene i Kvalitetsreformen og i stortingsmeldinger må det et samarbeid til mellom de som er spesialister på undervisning og læring, de som kan IT, de som forvalter pengene, og de som utsettes for undervisning og læring.

Altså om økonomi, pedagogikk og læring

Og man må starte et storstilt arbeid med å utvikle en felles ekspertise på disse områdene.

Hus og rom skal stadig utvikles og fornyes. Derfor trenger vi et fast råd for campusutvikling.

Vi behøver ikke å gå så langt som noen hevder, å legge ned alle forelesninger, men det hjelper å legge ned halvparten.