Nettsted for Hanne Helland https://home.uia.no/hannehe Tue, 24 Mar 2020 14:15:22 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=5.9.9 Den onde arven https://home.uia.no/hannehe/2020/03/22/den-onde-arven/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=den-onde-arven https://home.uia.no/hannehe/2020/03/22/den-onde-arven/#comments Sun, 22 Mar 2020 18:23:16 +0000 http://home.uia.no/hannehe/?p=92 Les videre ]]> I dette blogginnlegget vil jeg se nærmere på boken Den onde arven skrevet av Thomas Enger, utgitt på Gyldendal forlag i 2013. Boken vant u-prisen for ungdom i 2014 og har innslag av både krim, skrekk og det fantastiske. Jeg vil se nærmere på det fantastiske sin funksjon for tematikken og formen i boken.

I boken møter vi 16 år gamle Julie. Hun har få venner og blir mobbet på skolen. Faren er sporløst forsvunnet og moren bor på institusjon og tåler ifølge Julie hverken lys eller lyd. Julie bor sammen med bestefaren sin og lever et liv med få materielle goder. En dag drar Julie ut i skogen, og blir dratt mot et rødt lys. Det viser seg at lyset er en glødende boks, som inneholder en magisk penn. Dette blir starten på en indre- og ytrekamp for Julie der mysteriet rundt familien hennes kommer for en dag.

Handlingen foregår i det vi kan kalle normal virkelighet, men ting endrer seg når Julie finner pennen, som viser seg å være en magisk gjenstand. Pennen gir det fantastiske rom, og vi kan kalle det en form for inntrengingsfantasy, der det fantastiske bringer kaos inn i en ellers ordnet verden. (Seierstad Stokke og Seip Tønnesen 2018) . Pennen gir Julie kraft både i form av utholdenhet og styrke. Sansene hennes forsterkes, og hun kan til og med se hva andre tenker. Pennen er også knyttet til Julies familiehistorie, som hun begynner å nøste i. Litt etter litt kommer en slektshistorie preget av tvillinggenetikk frem i lyset. Det er ikke bare Julie som trekkes mot pennen. Noen andre vil også ha pennen, koste hva det koste vil.

I fantastisk litteratur ser vi ofte en kamp mellom det gode og det onde. I boken kan vi knytte det mot Julies kamp mot overmakten om pennen, men også rundt Julie erkjennelse av pennen. Hun ser etter hvert at pennen kan brukes både på godt og vondt, og kjenner på sin egen samvittighet rundt dette. Det fantastiske er med og løfter frem etiske problemstillinger som Julie må ta stilling til. I starten av boken bruker hun de overnaturlige kreftene fra pennen til å ta hevn på andre som tidligere har mobbet henne, og hun bruker også pennen til å eksperimentere med kreftene sine. Julie reflekter selv rundt dette: Hvor kommer alt dette fra? Hvorfor er jeg så slem? Og – hvorfor liker jeg det så godt? (Enger 2014:54). Vi ser ofte at hovedpersonen går gjennom en erkjennelsesprosess i fantastisk litteratur. Julie går gjennom en prosess der hun mer kritisk og bevisst bruker pennen for å fremme det gode. Hun erkjenner at selv om ting er vanskelig må man aldri gi opp. Hun rømmer ikke fra det onde, men står i det. Og på slutten av boken erkjenner Julie: Det er mulig å forandre skjebnen sin. Jeg forandret min. (Enger2013:347)

Det at Julie er helten i historien kan gjøre det lettere å ta opp vanskelige tema. Hun opplever en vanskelig oppvekst med fraværende foreldre, få venner og blir etter hvert plassert i beredskapshjem. Samtidig er hun tøff, selvstendig og har overnaturlige egenskaper som kan skape en viss distanse til temaene som blir tatt opp. Julie fremstår som sterk tross alt, og leseren kan kjenne på at det finnes håp selv om ting er vanskelig.

thomas enger

De fantastiske elementene er spenningsskapende i forhold til komposisjonen, og vi kan kjenne igjen trekk fra det fantastiske, som at Julie blir stilt overfor mange prøvelser og hindringer på veien. Her er det både flukt fra bil, vulkanutbrudd, møte med sjamanisme, avsløringer og dødsfall. I boken er det hyppige spenningstopper og vendepunkt, og informasjonen fra fortiden avdekkes litt etter litt. Språket i boken bærer preg av dialog og fortelling, og det driver handlingen fremover. I boken brukes det jeg-forteller ved Julie, og vi får ta del i Julies tanker som skaper en nærhet. Handlingen er kronologisk, men med noen tilbakeblikk. Her gir det fantastiske mulighet til at Julie gjennom drømmene sine gjenopplever episoder fra sin tipptipptippoldermors liv, som er med å samle trådene i familiegåten. Avslutningen i boken er optimistisk, men overraskende og åpen. Selv om vi har fått svar på mye, er det et svar vi ikke får. Vil den onde arven føres videre?

Natur og landskap har ofte en sentral plass i fantastisk litteratur. Dette syns jeg kommer særlig frem i boken gjennom Uhuriaskogen. Den oppleves som et fristed for Julie, og hun beskriver selv: Jeg liker å være her alene, ute blant trær og lyng og kvister. Når jeg hører det suse i greiene rundt meg, er det som om alt på innsiden av meg blir stille. (Enger 2013:29). Vi møter også elementer fra naturen i boken som blant annet tåke, vind, ild når Julie utforsker kreftene til pennen og skal beskytte seg mot det onde.

Den onde arven er en spennende bok, og allerede på fremsiden skapes det forventinger for de som liker spenning med blod, ravner, gravstøtte og et fryktinngytende mørke. Bok er relativt lang med sine 348 sider, men er delt inn i korte kapittel som ofte avsluttes med en cliffhanger, som kan skape lyst til videre lesing. Persongalleriet er stort og det finnes mange handlingstråder, men hovedpersonen Julie blir den røde tråden gjennom boken. Hun er uredd og selvstendig og vil nok kunne appellere både til gutter og jenter på ungdomstrinnet. Hun opplever ikke bare å få overnaturlige egenskaper, men blir også en detektiv for å finne ut av familiens hemmelighet. Så hvis det er elever som liker krim og spenning kan denne boken absolutt passe. I klasserommet kan tema rundt det gode og det onde reflekteres rundt og skape undring. Et spørsmål kan for eksempel være; finnes det noen som bare er god eller ond?

Hvis du ønsker å bli bedre kjent med forfatter Thomas Enger, kan du lese et intervju gjort med han her av den norske forfatterforeningen.

Litteratur:
Enger, Thomas: Den onde arven: Litauen: Gyldendal, 2014(2.utg)
Guanio-Uluru, Lykke: -. I: Seierstad Stokke og Seip Tønnesen (red): Møter med barnelitteratur: Introduksjon for lærere. Oslo: Universitetsforlaget, 2018

Bilder lånt fra Gyldendal forlag.

]]>
https://home.uia.no/hannehe/2020/03/22/den-onde-arven/feed/ 3
Vidunderet fra Glimmerdalen. https://home.uia.no/hannehe/2019/10/17/vidunderet-fra-glimmerdalen/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=vidunderet-fra-glimmerdalen https://home.uia.no/hannehe/2019/10/17/vidunderet-fra-glimmerdalen/#comments Thu, 17 Oct 2019 11:37:45 +0000 http://home.uia.no/hannehe/?p=20 Les videre ]]> Oppgave C.

Tonje Glimmerdal er det eneste barnet som bor i den vesle bygden Glimmerdalen. Den nesten 10 år gamle jenten er sterk og modig, og mottoet hennes er fart og sjølvtillit. Hun er nok et underholdende og friskt pust for de andre i Glimmerdalen, med alle sine morsomme påfunn. Likevel er det hvor betydningsfull hun er for menneske rundt seg, jeg merker meg mest. Nysgjerrigheten og godheten hun viser, og motet hun har til å stå opp for sine verdier og meninger i møte med andre mennesker, synes jeg er interessant å følge gjennom boken. Jeg føler at mottoet fart og sjølvtillit også gjenspeiler henne i møtet med andre mennesker. Hun er en sosial og nysgjerrig jente, og som tanten hennes Idunn sier: «Det burde stå velkommen i panna på deg, Tonje». (Parr 2009, s 15) Maria Parr har skapt en spennende karakter, der barnet i historien står for mye av verdiformidlingen.

Jeg vil se litt nærmere på dette ved å se på hennes relasjon til noen av de andre karakterene i boken. Jeg starter med vennskapet hennes med bestevennen og fadderen Gunnvald på 74 år. Selv om det er stor aldersforskjell mellom Tonje og Gunnvald, synes jeg det er et vennskap preget av trygghet, respekt og likeverd. Begge er de slagferdige i kommentaren, og de har en god replikk seg imellom. Sammen bedriver de ulike aktiviteter både inne og ute. Her er det både utvikling av den perfekte kjelke, sang og felespilling, laging av hjortegryte og gode samtaler. Etterhvert finner Tonje ut at Gunnvald har en datter som heter Heidi. Gunnvald har ikke holdt kontakten med datteren, etter at moren reiste med henne. Tonje syns det er vanskelig at Gunnvald ikke har kontaktet Heidi, og har mye sinne knyttet til dette. Hun er tydelig og ærlig med Gunnvald og sier: «….er ein pappa, så er ein alltid pappa..». Vennskapet blir satt på prøve, men selv om Tonje syns det er vanskelig velger hun å forsone seg med Gunnvald og kommer han i møte. «Han er både stor og han er ein tosk. Men han er no bestevennen hennar likevel, og ho har sakna han så det er rart ho ikkje har døydd av det.» (s 222). Tonje viser at det er mulig å tilgi, og gi en sjanse til å ordne opp.

Vi får også se handlekraften til Tonje når Heidi vil selge gården til Gunnvald. Noe Tonje motsetter seg bokstaveligtalt ved å sitte seg på trappen til Heidi en hel natt. Hun er både sta og utholden, og jeg føler at det er noe Heidi merker seg. Kanskje ser hun endel av seg selv og sin egen barndom i Tonje? Ikke bare gjennom personlighet, men også gjennom deres felles glede for natur og musikk. I løpet av boken klarer Tonje å nærme seg Heidi, og hun blir nok etter hvert glad i den vesle jenten med løvekrøllene.

Jeg er selv vokst opp i en liten vestlandsbygd, og jeg kan kjenne meg igjen i nærheten til naturen og det å ha naturen som lekeplass. Jeg synes det er spennende at Maria Parr vier så mye plass til naturen på ulike plan i boken. Både gjennom Tonjes frie barndom der vi får være med på kjelkekjøring, møter med Måse-Geir, og oppdagelsesferder og utforsking. Og som faren beskriver hverdagen til Tonje: «Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att til kvelden…» (s15) Det blir også brukt språkligebilder knytta til naturen for å beskrive hennes forhold til faren. «Pappa er nesten som fjella i grunnen, tenkjer Tonje. Alltid her. Derfor er ho glad i han.» (s 179). Tonje bor mye av tida sammen med bare pappa, mens moren jobber på Grønland som forsker. Tonje vet at moren har en viktig jobb på Grønland, og istedenfor å fokusere på det negative føler jeg boken fokuserer mer på gjensynsgleden og gleden de kjenner på når alle er samlet. «.. då kan pappa endeleg vere ein trøytt pappa, og Tonje kan endeleg vere ei lei seg Tonje, for no er mamma heime. Gode, snille, trygge mamma.» (s220).

Tonje har nok med seg verdier både fra oppveksten i Glimmerdalen, og moren sitt arbeid med å skulle ta vare på kloden. Dette viser seg i møte med den pengegriske campingeieren Klaus Hagen. Han liker ikke barn, og særlig ikke Tonje som har mot til å stå opp for sine verdier og meninger. «Det er heimar og venner og pappaer og mammaer og felespeling og fjella og elva og havet som stig som er viktig». (s 184). Jeg opplever en stor kontrast mellom Klaus Hagen, som har penger som drivkraft og den naturelskende Tonje Glimmerdal, som velger å fokusere på verdier som ikke kan måles i kroner og ører.

Jeg har skrevet mye om relasjoner og Tonjes forhold til voksne. I den sammenheng syns jeg det er viktig å nevne, at Maria Parr er opptatt av at barn ikke skal bli ansvarliggjort for voksne sine handlinger. Den viktigste setninga i boka er ifølge Maria Parr; «Det er aldri barna sin feil». Hennes tanker omkring dette kan du høre mer om her.

Det at vi møter så mye intertekstualitet synes jeg beriker boken, og gjør den enda mer interessant. Karaktertrekkene til Tonje kan minne om flere fra Astrid Lindgrens forfatterskap. Jeg føler det bor både litt av Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget i Tonje. Både gjennom viltre og modige stunts, men også gjennom å fremstå selvstendig og trygg på seg selv. I boken får vi også høre at hun har løvekrøller, og det får meg til å tenke på modige Jonathan Løvehjerte som har så mye godhet i seg, akkurat slik som vennen vår i Glimmerdalen. Den jeg kanskje tenker aller mest på når jeg leser boken er Ronja Røverdatter. En sterk og vilter jente, som lever tett på naturen. Ronja har også et sterkt temperament, men samtidig en sterk rettferdighetssans ikke ulikt Tonje. Vi får også høyre Tonje diktet sin versjon av Bukkene Bruse, og to av våre tradisjonelle sanger Per Spelemann og Blåmann blir nevnt gjennom boken. Ved å bruke sanger og eventyr som mange kjenner, føler jeg at det gjør boken realistisk og virkelighetsnær. Jeg syns det er spennende at boken Heidi (1880) av Johanne Spyri blir innbakt i teksten. I boken leser Tonje boken om Heidi, og vi kan ellers i historien oppleve at både livet til Tonje og Heidi har mange likhetstrekk til Heidi i Johanna Spyris bok. Både gleden av naturen, og det at de begge bor i fjellet. Heidi har et nært forhold til bestefaren, mens Tonje har et lignende forhold til Gunnvald. Begge de to Heidi-jentene har bodd i Frankfurt, og har måtte reist fra noe de har kjært. Livene deres speiler seg på mange måter i hverandre.

Det har vært en spennende reise å følge Tonje gjennom denne boken, og jeg synes Maria Parr har klart å skape en karakter, som spiller på heile følelsesregisteret. Kjærlighet, sorg, raseri, fart og spenning, omsorg og godhet i skjønn harmoni.
Jeg velger å avslutte med Tonje Glimmerdal sine egne ord, og en link til melodien Blåmann. Lukk øynene og drøm deg til Glimmerdalen…

«Kva skulle dei gjort utan meg?
mumlar ho og let att auga.
Og så sovner Glimmerdalens vesle dunder……»

Litteratur:
Parr, Maria. (2009). Tonje Glimmerdal. Oslo: Det norske samlaget.

 

]]>
https://home.uia.no/hannehe/2019/10/17/vidunderet-fra-glimmerdalen/feed/ 3
Hei, verden! https://home.uia.no/hannehe/2019/10/04/hei-verden/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=hei-verden https://home.uia.no/hannehe/2019/10/04/hei-verden/#comments Fri, 04 Oct 2019 18:53:22 +0000 http://home.uia.no/hannehe/?p=1 Velkommen til home.uia.no.

]]>
https://home.uia.no/hannehe/2019/10/04/hei-verden/feed/ 1
En ny verden. https://home.uia.no/hannehe/2019/10/04/en-ny-verden/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=en-ny-verden Fri, 04 Oct 2019 18:56:27 +0000 http://home.uia.no/hannehe/?p=10 En liten test før jeg skal prøve meg i bloggverden. Spennende 🙂

]]>