Hva er riktig, lærer?

Publisert av

Jeg våger tre påstander; mange kommer til Norge uten eller med så svake lese- og skriveferdigheter at de ikke kan delta i norsk demokrati, og være medborgere etter norske forventinger. Mange mangler trening i å komme med sitt standpunkt og å diskutere meninger. Og at mange får for lite tid i skolesystemet til å utvikle disse ferdighetene.

I den overordnede delen av læreplanen står det at alle elever i norsk grunnskole og videregående skal få «..kunnskap om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, og gjøre dem i stand til å delta i demokratiske prosesser…» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 1) 

Alle elever i norsk grunnskole og videregående betyr voksne som har kommet til Norge fra andre kulturer. Det betyr voksne med skolebakgrunn utenfor vår kulturkrets, og det betyr voksne uten skolebakgrunn eller med mangelfull så dann. Jeg har jobbet med grunnskole for voksne fremmedspråklige i mange år. Etter mange samtaler med mine kollegaer har jeg forstått at en av nøklene for å forstå demokratibegrepet eller å handle «demokratisk» ligger i norskfaget.

Å kunne lese, er den viktigste ferdigheten av alle! Det norske samfunnet er et skriftsamfunn der man må kunne lese for kunne fungere. Å forstå hva som skjer rundt deg og vurdere hva du vil være en del av, når du ikke kan lese selv kan ikke være lett, om det i det hele tatt er mulig. Individet som ikke kan lese vil komme i et avhengighetsforhold til personer som kan lese. Å bli en funksjonell leser krever mye av den voksne eleven. Det krever nok tid, nok oppfølging og tekster som både er enkle nok og har et relevant innhold.

«Språk er makt. Den som behersker et språk og har god grammatisk og kommunikativ kompetanse, står i et maktforhold til en person som ikke behersker alle sider ved språket like godt.» (Dahl, 2019) Gjennom å jobbe med kritisk tilnærming til tekster får elevene trening i å se hvilke tekster som utøver makt og på hvilken måte. (Veum & Skovholdt, 2020, s 29). Når en lærer seg et nytt språk er det vanskelig å lære seg nyansene i språket. Og det kan være vanskelig å vite hvilke ord som passer i de forskjellige situasjonene, følgelig vanskelig å forstå hvordan makt blir utøvd. Med trening i å «lese» det visuelle kan leseren få større forståelse. Som Dahl skriver, er det å kunne uttrykke seg sentralt. Dersom man ikke behersker språket kan man streve med å ytre seg.

Kompetansemål fra 7.trinn sier «lytte til og videreutvikle innspill fra andre og begrunne egne standpunkter i samtaler» (Kunnskapsdepartementet, 2019, s. 8) For mange elever i voksenopplæringa er dette uvant. Mange kommer fra totalitære regimer der det å ytre egne standpunkt kan være farlig. Å gå bort fra egen erfaring, over i den norske ytringskulturen på et nytt språk, er en krevende øvelse. Ofte hører jeg elever si, «Hva er riktig, lærer?» selv på spørsmål der de er bedt om å komme med sin mening eller å grunngi hva de er uenig i.

I voksenopplæringa ser vi daglig eksempel på hinder elevene må forsere for å bli demokratiske medborgere, og jeg tar av meg hatten for den innsatsen mange legger inn i denne jobben.

Kilder: