Å plassere en bok på en sjangerinndeling er ikke alltid lett. Noen ganger kan en bok lure deg med bakside teksten og forlaget sin sjangerinndeling. Og noen ganger ser du på hvilken sjanger forlaget sier boka er, men bakside teksten gir ingen inntrykk på det. Dette skjer ofte med fantastisk litteratur som ikke er hundre prosent fantastisk, som Gyldig Fravær av Harald Rosenløw Eeg. Det er ikke før du kommer veldig langt inn i boka før du får en mistanke om at her er ikke alt helt realistisk.
Men det jeg synes er mest interessant er når boka på alle måter ser, omtales og gir uttrykk for å være en bok innenfor sjangeren fantastisk litteratur. Men det å finne det fantastiske er ikke så lett alltid. Et godt eksempel på det, synes jeg er «Skammarens dotter» av Lene Kaaberbøl. Den danske forfatteren har i Norge blitt kjent for å være den forfatteren lærere og bibliotekarer anbefaler når elever skal begynne med nynorsk. «Skammarens dotter» er første boka i Skammarserien. Serien handler om Dina, datter av skammeren, en som kan se inn i sjela til et menneske og se hva galt de har gjort, og hva de skammer seg over. Serien tar sted i Dunark og Bjørkeby. Gjennom serien blir vi kjent med skammere, drager og svartemestere.
Det høres jo veldig fantastisk ut. Men når du hører at en bok er fantastisk, så forventer du nok mer, jeg gjør i hvert fall det. Litt magi, alver, basert på norrøn mytologi og mer. Det er det jeg umiddelbart forventer. Men det er ikke mye av de typiske trekkene i «Skammarens dotter». Ta vekk skammerevnen til Dina og dragen, hva har vi da? Historien kan virke mer som en middelalderhistorie i Danmark, hvor en usurpasjon skjer. Vi trenger egentlig ikke ta vekk skammerevnen eller dragene, skammerevnen kan sees på som gammel heksekunst en trodde på i middelalderen, og dragene kan være komodovaraner som bare var større før. Eller en annen øgleart som nå er utdødd.
Men følger «Skammerens dotter» formen som forventes i fantastisk litteratur? Her blir boken og serien som følger interessant. For den følger noen av de store kjennetegnene vi er vant til å se i fantastisk litteratur., mer spesifikt det som kalles «heroisk fantasy». Om vi går ut i fra at Dunark og Høylandet ikke bare er middelalder steder, så foregår hele handlingen i en sekundær verden.
Et veldig typisk trekk i denne typen fantastisk litteratur. Og det at vi kan nesten lure litt på om det bare er en historie fra et middelaldersamfunn er også et klassisk trekk. En trenger ikke lete lenger enn Tolkien sitt univers for å finne noe lignende samfunn.
Hovedpersonen Dina sin personlighet og reise speiler mange andre hovedpersoner vi finner i «heroisk fantasy». Hun er det «utvalgte barnet», en hendelse kaster henne ut i et eventyr og hun er redningen verden trenger. Når moren blir hentet for å reise til Dunark, men ikke kommer tilbake, har Dina sitt personlige oppdrag. Men hun er for god og ærlig til å la det hele stoppe etter hun får moren fri. I de neste bøkene har Dina en sentra rolle for å redde fyrstedømmet de alle kaller deres hjem. Der er og en lang reise Dina må på, både fysisk og mentalt. Hun møter på store og små prøvelser, hun er en del av det gode som kjemper mot det onde.
Så boka følger mye av det vi forventer i oppbyggingen til en bok innenfor fantastisk litteratur. Men hva med tematikken? Sammen med de store typiske trekkene, som en kan kanskje legge under tematikken, kan vi se noen veldig hverdagslige temaer. En veldig stor del av boka og videre i serien ligger i navnet, skammer. Skam og løgn er en stor del, spesielt videre i serien. Men jeg ser en stor vekt, i hvert fall i første boka, på forholdene mellom boka sin tre store karakterer og deres foreldre. Et veldig nærliggende tema for mange, og som sagt, veldig hverdagslig. Dina og moren sitt forhold virker som et kjærlig og godt ett. Men samtidig, Dina legger ikke skjul på at hun er veldig klar over evnen hun har arvet, og at den er fra moren. Skammerevnen er noe Dina ser mer på som en forbannelse i begynnelsen. Det gjør henne til et ensomt barn. Men når moren blir fanget av Drakan, gjør Dina alt for å få henne tilbake. Faren til Dina er bortværende i første boka, og senere i serien finner vi ut hvorfor. Drakan og Nico derimot har enda mer problematisk forhold til sine foreldre. Da spesielt sin far. Nico som var arvingen til fyrstedømmet vokser opp med at faren er kritisk og hard mot han, mens Drakan vokser opp med en far som ikke anerkjenner han som sin sønn. Moren til Drakan gjør alt hun kan for å få sønnen til å bli fyrste, men en kan vel stille spørsmål om det er ut av kjærlighet, eller grådighet.
«Skammarens dotter» er bok som er lett å anbefale. Balansen mellom det den mangler av det typiske vi ser etter i fantastisk litteratur og det den har, gjør at boka kan være god og lett engasjerende for de som liker og ikke liker denne sjangeren. Men det er kanskje de forskjellige temaene som Kaaberbøl fletter inn i fortellingen som engasjerer mest. Hun har selv kommentert at hun skriver sosialrealisme med drager, og hun klarer å fenge de som liker sosialrealisme, og de som liker drager ved å gjøre dette.