Når du ser på forsidebildet av boka Svartedalen av Atle Hansen får folk som meg en uhyggelig følelse. Dette er ikke en feelgood bok, det er i alle fall sikkert.
Hva er det da?
Ja, hva er det… Ved å bla i boka, uten å ha lest bokas bakside, fikk jeg en følelse av at dette var en poesibok. Oppsettet kunne lett tyde på det. Korte setninger og som oftest en setning på hver linje.

Ved litt lesing hist og pist forstod jeg selvsagt at dette ikke er lyrikk, men derimot en lettlest bok, i kategorien fantastisk litteratur. Da jeg leste boka, fant jeg de tre L-ene som kjennetegner en lettlest bok. Den har god leselighet slik som korte setninger, en setning på hver linje, taggete høyremarg og avsluttende setninger på hver side. Den er lesbar med sine lette og korte ord med lette konsonantkombinasjoner, lite fremmedord, kronologisk skrevet, hjemme-borte-hjemme komposisjon og et lite persongalleri.

Hva så med lesverdighet? Lettleste bøker kan ofte være kjedelige. Det er ikke Svartedalen.

Selv om jeg er utenfor målgruppa, som ut fra hovedpersonens alder er mellomtrinnet, var det noe med denne boka som fenget meg. Den har evnen til å vekke interesse og engasjement! Den er krydret med frampek og åpninger – begge får oss til å undres.. Allerede på forsiden…. To lysende grønne øyne i et ellers mørkt og skummet bilde. Hvorfor grønne øyne? Hvorfor ikke røde? Rødt står for fare, mens grønt – står det for trygghet, kom, kjør på? Grønt blir sammen med svart en gjennomgangsfarge i boka. Vi er i Svartedalen, klærne til den svarte mannen, Svarten,»Julie» som er svartkledd, grønne øyne både på katt og Julie, osv. På side 29 og side 30 får vi noen frampek; mannen kjøper kattemat, en indikasjon på at han bor i huset, vi får høre om Kapteinen, at han går igjen (jfr. side 54) og om skatten, som på en måte er drivkraften i boka.Et lite eksempel på bakpek finner vi på side 73;»gi tilbake det som er mitt», og beskrivelsen av mannen han møter i bokhandelen «Det er noko kjent med ansiktet hans. Han liknar på nokon eg har sett før,…»(sett på et fotografi tidligere i boka).

Boka inneholder også en del intertekstualitet. Foruten «Romeo og Julie», finner vi også assosiasjoner til Harry Potter (side 51, «svart som det ville suge meg inni i seg» – Desperantene som suger ut sjelen.) Langt svart hår minner om eventyr og hekser. Det samme gjør katten. Hekser har ofte en katt med seg.

De åpne plassene i boka får oss til å undre og spekulere. Snakker pappa egentlig sant? På side 36 reagerer han på katten og spør om hovedpersonen fulgte etter. Han lyver om gulvet på loftet (s.76) for å forhindre «Romeo» å gå inn. Og hvilken forbindelse er det mellom katten og den svartkledde jenta? Er det samme person? Og hva med dukene på side 78? Skal de dekke til noe?

Jeg skrev tidligere at boka hadde den tradisjonelle hjemme-borte-hjemme komposisjonen. Hovedpersonen, jeg fortelleren, som vi antar er en gutt, gjennomgår en utvikling i boka. Vi møter en litt redd gutt som er i løsrivningsfasen; side 10 «Eg er ikkje ein unge lenger. Eg går der eg vil.» I siste kapittel går han modig i møte med det skumle som bor i løa i Svartdalen. Han blir stilt overfor vanskelige valg (s.108), men klarer å gjøre det som er riktig, nemlig å gi tilbake smykket og å bli værende i sin verden; side 111. «Noko i meg har lyst til å følja etter henne inn i mørket. Noko anna og sterkare seier at eg må gå der ifrå og aldri meir gå tilbake». Han kommer ut av hendelsene som en styrket person.

Forfatteren har, på tross av knapt språk, klart å unngå flate karakterer. På side 67 får vi en god beskrivelse av hovedpersonens følelser i forskjellige situasjoner. I kapittelet Butikkdama helsar blidt då eg opnar døra får vi et innblikk i fortellerens komplekse følelser, både tiltrekning og redsel for den svartkledde jenta.

Karakteren katten, er slik som fargene, en som binder det hele sammen. Han er på en måte som en guide i historien. Er det derfor han har grønne øyne? Det er han som leder fortelleren (og oss) inn i løa (der historien egentlig begynner) og det er katten som leder ut av historien; side 111, «Han ser opp på meg og mel mjukt medan han ruslar sakte mot døra. Eg følgjer etter han ut i dagen.»

BRUK I SKOLESAMMENHENG.
Foruten å være spennende og engasjerende, noe som kan utnyttes i mengdelesingen, så har boka en rekke andre kvaliteter som egner seg til bruk i en læringssituasjon.

Boka er for det første på nynorsk. På et lettfattelig nynorsk. Med det mener jeg at ordvalget er like enkelt å forstå for en bokmålselev som en som har nynorsk som hovedmål.

Den korte setningsstrukturen i boka gjør den til en god høytlesningsbok, både for en voksen og for en elev. De korte og ofte ufullstendige setningene bidrar til å skape og opprettholde spenningen i boka. Kanskje denne skrivemåten bidrar til at det blir lettere å lese på en tolkende og formidlende måte? Det er i alle fall definitivt lettere å lese høyt når en har anledning til å ta korte pauser og trekke pusten!

Boka er en fin representant for sjangeren, og kan godt brukes i undervisningen om sjangerkunnskap om fantastisk litteratur. Den er et godt eksempel på undergruppen fantasy, der det er vanlig å møte både mytisk karakterer og overnaturlige hendelser. Vi kan kanskje plassere den i undergruppa horror? Handlingen foregår jo i vår verden, med innslag av overnaturlighet. Det er det som gjør den litt skummel og nifs også.

Boka kan også brukes i et prosjekt/oppgave om et forfatterskap. Atle Hansen har jo også skrevet andre lettleste bøker bla. Den Svarte Oksen. Atle Hansens hjemmeside

Siden den ikke er så altfor lang, kan den godt brukes i et leseverksted opplegg, med loggskriving og samtaler/presentasjoner. Den er vel ikke en bok som har som mål å utvide begrepskompetansen, den er jo en lettlest bok og skal vel heller trene opp selve lesingen. Dog vil jeg tro at gode lesere også vil finne boka interessant.