Sirkelen

Av Sara B. Elfgren og Mats Strandberg

Sirkelen ble gitt ut på orginalspråket, svensk, i 2011. Den ble, forståelig nok, raskt en stor suksess og er gitt ut i over 30 land, den kom på norsk i 2012. Boka ble filmatisert i 2015, foreløpig den eneste av de tre bøkene i Engelfors-serien som er filmatisert, og det er ikke tatt noen avgjørelse om oppfølgere til filmen i følge hjemmesiden til Engelforstriologien.

Etter at jeg hadde lest Sirkelen, ble det for meg umulig å stoppe med den ene av tre bøker, så jeg tok en tur på biblioteket og lånte de to neste bøkene itriologien, Ild og Nøkkelen. Dette blogginnlegget vil derfor muligens bli litt preget av at jeg i løpet av påsken har lest alle bøkene og vil kanskje blande inn litt av det som kommer i de to siste, og ikke bare Sirkelen.

Engelforstriologien er en fantasytriologi. Fantasysjangeren kan deles i tre kategorier etter hvordan det overnaturlige blir presentert. Det kan være en egen mytisk verden der alt og alle er en del av det overnaturlige, alle kjenner til det overnaturlige, og selv om ikke alle har magiske krefter er det en del av deres verden, som de ikke stiller spørsmål til. Eksempel på dette er Skammarens dotter av Kaaberbøl. Det overnaturlige kan bli presenter i en annen verden ved siden av den vi alle kjenner til, som i Narnia-serien, eller det magiske kan trenge inn i vår verden slik vi kjenner den, som for eksempel i Heksene av Roald Dahl. Egelfors-triologien er også et eksempel på den siste. Her møter vi vanlige ungdommer i en by som kunne vært hvor som helst i vår samtid, de fleste vet ikke om at hekser fins, og mange trekker på flirebåndet av de som går til spåkona på kjøpesenteret.

I første bok, Sirkelen, møter vi en rekke ungdommer i 1. klasse på videregående skole på et lite, fiktivt sted i Sverige. Stedet har en opphoping av mennesker som forsvinner i skogen, men ellers ingenting «unormalt». Når heksekreftene til Elias viser seg for ham er han overbevist om at han har mistet forstanden. Det er den mest logiske forklaringen på at han ser at ansiktet hans forandrer seg noen ganger når han ser sitt eget speilbilde. Stemmene i hodet som forteller ham at det beste for ham er å ta sitt eget liv, blir bare en bekreftelse på at han er på randen av galskap, selv om han trodde han var på bedringens vei.

Birkeland og Mjør peker på at» fantastisk litteratur gjer det moleg å rette søkjelyset på eksistensielle og emosjonelle problem som kan tenkjast å vere for kompliserte å skrive om i eit realistisk formspråk. Å kjenne seg uønskt og ignorert, vere usikker på eigen identitet eller stå utanfor fellesskapen er kjensler som dei fleste kan kjenne att, og som i fantastiske forteljingar ofte blir forstørra og tydeliggjorde utan at forteljinga blir mindre truverdig».(Birkeland og Mjør, 2012, s.65). I Sirkelen møter vi en rekke 1. klassinger med hver sine emosjonelle problemer. Anna-Karin som er redd for å bli sett med svetteringer, er mobbeoffer og har en psykisk syk mor. Minoo, skolelys som er redd for å mislykkes og har komplekser for uren hud. Ida som er med i den populære gjengen, mobber de som ikke er det, men avstandsforelska i Gustav. Gustav som er den perfekte idrettsungdom, men som har store problemer med å tilgi seg selv for Rebeccas tilsynelatende selvmord. Han tror hun begikk selvmord på grunn av spisevegringspborlemer og at han kunne ha stoppet det om han bare ikke hadde vegret seg for å snakke med henne om det. Utover i triologien blir vi kjent med flere ungdommer og deres usikkerhet og etterhvert hvordan de finner seg tilrette i seg selv, blir mer selvsikre og aksepterer seg selv som den de er.

I Ungdomslitteratur- ei innføring (Slettan red. 2014) kan vi lese at hovedpersonene i samtidsrealistiske ungdomsromaner ikke sjelden opplever eksistensielle kriser knytt til kjærleikssorg, graviditet, abort, psykisk liding, sjukdom, samlivsbrot, (…) Eller bøkene tematiserer mørke og grufulle ting som mobbing, fysisk og psykisk vald, sjølvmord , (…) Men, trass alt, ungdommane kjem seg stort sett gjennom prøvingane (s.29). Flere av disse temaene finner vi igjen i Sirkelen og resten av Engelfors-triologien. Personlig har jeg alltid foretrukket realistisk litteratur framfor fantastisk litteratur, men temaene i disse bøkene er så realistiske at jeg koste meg med alle tre bøkene, heiet på heksene og ønsket demonene dit de hører hjemme. Ungdommene kjemper en tøff kamp mot de onde kreftene som vil utslette alt liv på planeten, men de kjemper og en tøff kamp med seg selv og sine valg. Dette gjør Sirkelen til en bok som nærmer seg den samtidsrealistiske romanen, den typen roman jeg pleier å like best.

Jeg vil tro mange ungdommer, slutten av ungdomsskolen og oppover vil like boka/bøkene. Den har en in media res start og aldri noe dødtid. Du blir trukket inn i ungdommenes problemer fra starten, og nysgjerrigheten blir pirret av det overnaturlige, som for eksempel stemmene inne i hodet på Elias og en rektor som er litt vel interessert i løse hår. De realistiske problemene går hånd i hånd med de fantastiske utfordringene gjennom hele serien, og ikke engang i Nøkkelen er du helt sikker på at alt går bra, livet går videre med alle sine utfordringer.

Noen vil kanskje foretrekke tegneseriehistoriene fra Engelfors. De kan du lese mer om her.

For litt over 10 år siden var jeg nyutdannet lærer og jobbet på en skole med forholdsvis åpen løsning mellom klasserommene. Jeg husker ikke hvilket fag jeg hadde, men klasssen satt helt musestille foran meg, da vi plutselig hørte en tydelig irritert stemme fra naborommet. Læreren der var tydelig misfornøyd med en eller annen, og nå fikk han eller hun gjennomgå.  Jeg så på elevene mine sitt ansiktsuttrykk at de ble bekymret. Jeg prøvde å fortsette timen så uanfektet som mulig. Etter en stund gikk det opp for oss at læreren leste fra boken «Vaffelhjarte», som er Maria Parr sin debyroman.

Jeg tenkte tilbake på dette da jeg forleden sang ut for full hals «HAN BYTTA BORT KUA FEKK FELA IGJEN» for klassen min. Selv om jeg nå er på en annen skole, er det her og ganske lytt mellom klasserommene, og jeg er redd elevene i naborommet  tenkte at nå har det virkelig rablet for Inez. Vel, man kan ikke ta hensyn til tynne vegger om man skal drive med høytlesing av Maria Parrs bøker. Bøkene hennes innbyr til innlevelse og en god porsjon lyd fra leseren.

Tonje Glimmerdal er en jente på nesten 10 år. Hun er den eneste ungen som bor i Glimmerdalen, men hun har likevel en kjempegod venn der; Gunnvald på 74 år. Gunnvald kan virke litt tverr og mutt, men sammen med Tonje livner han til og de to har mye moro sammen. Han lager god mat, spiller fantastisk på fiolinen sin og er i tillegg en Petter Smart type som sammen med Tonje vil prøve å utvikle en kjempekjapp kjelke.

De to har vært venner hele livet til Tonje, og hun blir svært overrasket når hun oppdager at Gunnvald har en hemmelighet. En hemmelighet som er så alvorlig at Gunnvald kanskje aldri kommer tilbake til Glimmerdalen for å lage mat eller spille musikk sammen med Tonje.

Tonje Glimmerdal er en varm og fin historie om vennskap på tvers av kjønn og alder. Den viser hvordan venner støtter hverandre i tykt og tynt, tilgir og gir plass til flere venner i kretsen, uten på noen som helst måte å virke belærende. Boka egner seg godt til høytlesing på barnetrinnet.

En del av mine elever kvier seg for å lese bøker på nynorsk, men Maria Parr skriver på en lett og muntlig måte som gjør det lett for elevene å lese selv.

Hvis du vil ha tips om bøker på nynorsk vil jeg anbefale nettstedet Nynorskbok.no . Her kan du søke etter omtale av spesielle bøker, finne bøker til bestemt alder, eller innen forskjellige kategorier.

Jeg vil også anbefale Lesehulen om det ikke er så viktig å lese nynorsk.