Forfatter Maria Parr har fått Brageprisen for boka "Tonje Glimmerdal".
Maria Parr er av mange omtalt som en moderne Astri Lindgren. Jeg kan absolutt si meg enig. Glimmerdalen er et sted som minner meg om Småland og Bakkebygrenda og man kan vel ikke komme unna at Tonje Glimmerdal kan minne om Pippi Langstrømpe, både med hennes røde hår og sin måte å være på. Uansett har Maria Parr truffet sine lesere med boka ”Tonje Glimmerdal” og nå settes fortellingen opp som teaterstykke på Det norske teatret i Oslo.
Tonje Glimmerdal, Glimmerdalens vesle dunder, bor i Glimmerdalen sammen med sin far. Moren hennes jobber som havforsker på Grønland og er bare hjemme av og til. Tonje er det eneste barnet i Glimmerdalen. Det er Klaus Hagen, eieren av Glimmerdalens helsecamping, veldig glad for. Han hater nemlig barn. Tonjes beste venn er 74 år gamle Gunnvald. De er verdens beste bestevenner, men etter at Gunnvald brekker lårhalsen og havner på sykehuset i byen, oppdager Tonje at Gunnvald har en hemmelighet. Tonje settes på prøve og må jobbe hardt for å beholde Glimmerdalen slik som Glimmerdalen skal være. Hun står på og lever etter livsmottoet sitt: Fart og selvtillit.
Fra første side i boka likte jeg Tonje. Hun er full av energi og forfatteren får tydelige frem en niårings naivitet og kjærlighet for menneskene rundt seg, naturen og Glimmerdalen. Livet hennes er enkelt, men spennende. At også Tonje Glimmerdal synger på Pål sine høner og dikter videre på eventyret om de tre bukkene bruse, gjør det mulig å identifisere seg med henne og fortellingen blir realistisk. Tonje utforsker verden rundt seg, men også litteraturen. Hun klarer ikke legge fra seg Johanna Spyris bok om Heidi og etter hvert ser hun med undring likheten mellom fortellingen og den ekte Heidi som dukker opp på gården til Gunnvald.
Språket i boka er nevneverdig. Det glitrer. Maria Parr får frem Tonjes personlighet gjennom språket. Det har en enkelhet og naivitet over seg, samtidig som det er morsomt og nytt. Maria Parr lager nye, friske ord som nærmest kan forveksles med banning og som Tonje bruker flittig når temperamentet tar overhånd. Naturbeskrivelsene er også helt fantastiske. I tillegg lager Parr nye ord som diamantdagar og mirakelmusikk som får en til å bli varm om hjertet.
Som lærer ville jeg brukt denne boka på mellomtrinnet. Den blir for barnslig og enkel for de eldre elevene. Jeg tenker at boka er fin å bruke som høytlesning. Den er morsom samtidig som den kan være utgangspunkt for samtaler om temaer som vennskap, foreldre som ikke bor sammen med barna sine, det å se en sak fra flere sider og ikke minst at det aldri er barnas feil det de voksne gjør. I tillegg gir språket og de utrolig fine beskrivelsene mulighet for arbeid med skriving og litterære samtaler. Jeg tenker også at denne boka kan være et godt utgangspunkt for å bli kjent med nynorsk. Det er ikke for mange barnebøker på nynorsk.
God fornøyelse og husk: gå på med fart og selvtillit.
Hei, Inger Johanne! Ein god refleksjon om «Tonje Glimmerdal». Fin ingress, innleiinga skaper interesse, og lenka til Det Norske Teatret gir interessant informasjon. Presist resyme av boka, to-the-point, flyt ikkje ut. God karakteristikk av Tonje og med interessevekkande kopling til Heidi-boka. At du framhevar språket, er i høg grad på sin plass, her er eg heilt einig med Vibeke og Hildegunn. Det originale og engasjerande språket til Parr er noko mange som har skrive om bøkene hennar tidlegare, har peika på. Didaktisk: Gode poeng med omsyn til kva boka kan engasjere til samtale om. Som Hildegunn trur eg at boka også vil kunne fungere som høgtlesingsbok for elevar på småskulesteget. Hovudpersonen er jo ni år. Rett nok er boka nokså omfangsrik, men ho kan nok bli engasjerande likevel. Og nynorsken – einig med deg i at boka er ein ressurs der. Den reviderte læreplanen legg jo nå opp til eit tydelegare møte med nynorsk tidleg i skoleløpet. Då er gode tekstar viktig. Vennleg helsing Svein
Fint blogg innlegg du har laget.
God oppsummering av innholdet, ute å røpe for mye.
Er helt enig med deg i det at vi her har med et glitrende språk å gjøre. Det understreker personligheten til Tonje samtidig som det gir oss noen aha-opplevelser; som f.eks diamantdager, som du nevner.
Jeg tror også at den passer best som stillelesing på mellomtrinnet, men ser ikke bort fra at den også kan egne seg som høytlesing i småskolen.
Fint det du sier om nynorsken.
I likhet med deg likte også jeg godt denne boka.
Jeg synes at du har skrevet et flott sammendrag av boka. Etter å ha lest bloggen din fikk jeg lyst til å lese den en gang til!
Det er fint at du drar fram språket i boka. Jeg er ening i at det glitrer og at det er med å underbygge personligheten til Tonje. Liker også at du trekker fram at den er på nynorsk.
Synes også at den passer best for mellomtrinnet, men ser også for meg at den kan gå som høytlesning i småskolen.
Lykke til med bloggen videre!
For en hyggelig kommentar! Tusen takk!
Likte innlegget ditt godt! Helt enig i at sammenligningen til Astrid Lindgren sin litterære verden er passende, selv om Tonje Glimmerdal helt klart bærer sitt eget univers med rak rygg. Originalt og ekstra interessant med link til teater! Det å identifisere seg med hovedpersonen via at hun leser gamle, klassiske historier, og synger kjente folkesanger er et viktig poeng – det gjør fortellingen mer realistisk og troverdig for leserne, både unge og eldre. Liker godt at du sier at språket glitrer – og spesielt godt liker jeg setningen din: «I tillegg lager Parr nye ord som diamantdagar og mirakelmusikk som får en til å bli varm om hjertet.» Dette er vel det mest spesielle ved Maria Parr – språket formelig glitrer – det blir en fryd å lese, spesielt for oss som har lest en del bøker, og kan glede oss over slike nyfunn. Kanskje også interessant for yngre lesere å lete etter slike ord? Kan godt brukes i norskundervisning, og da som du sier, være en god innleder til temaet om nynorsk. Det hadde vært interessant å lest mer om hvordan du kunne tenkt deg å bruke denne i opplæring i nynorsk.
Flott innlegg og lykke til med fortsatt blogging dersom du tenker det!