I denne teksten skal jeg se litt nærmere på noen fantastiske trekk i boka Luridiumstyven av Bobbie Peers og se på hvordan disse påvirker historien og opplevelsen av boka. Deretter skal jeg se litt på hva som gjør at boka appellerer til barne- og ungdomslesere.

Luridiumstyven er en sci-fi fantasy bok for barn og ungdom. Den handler om den britiske gutten William som lever på hemmelig adresse i Norge under falskt navn. Dette gjør han og familien fordi Williams bestefar sa de var i fare kort tid før han selv forsvant sporløst. William har arvet bestefarens spesielle talent for kodeknekking, men får ikke lov å bruke evnene sine i offentligheten i frykt for å dra oppmerksomhet til familien. En dag løser William Umuligheten – en kode som verdens mest erfarne kodeknekkere ikke har klart å løse. Samme kveld blir William og familien angrepet i sitt hjem og William blir i all hast sendt til London og institutt for posthuman forskning. Her får han vite mer om sin bestefar og får muligheten til å utforske sine evner for første gang. Instituttet er en kombinasjon av forskningssenter og skole for unge kodeknekkere. Omringet av roboter og rare omgivelser begynner mysteriet rundt bestefaren og Williams eget liv å utfolde seg og flere spørsmål dukker opp.

Teknologien i Luridiumstyven er kanskje det mest sentrale fantastiske trekket i boka. Teknologien i historien kan minne til en viss grad på det vi er vant med nå i vår tid, men på en mye mer avansert og intelligent skala. All teknologi som vi bruker nå slik som robothjelpemidler, vaskehjelp, serveringshjelp og «personlige assistent» er i Luridiumstyven mye mer avansert og «menneskelignende», slik at det nesten virker som magi har vært til hjelp. Kombinasjonen med menneske og maskin er også her mye mer avansert enn vi ser i dag. I noen tilfeller møter vi karakterer som er av så avansert teknologi at det er umulig å se forskjell på maskin og menneske. Disse elementene minner sterkt om fantasy sjangeren og gir oss et innblikk i det mange kaller science fantasy – en krysning mellom science fiction og fantasy sjangerne. Karakterenes reaksjon og kanskje deres mangel på reaksjon på denne teknologien er en av de største grunnene til å plassere boka i science fantasy sjangeren. Mesteparten av teknologien vi møter blir beskrevet av karakterene som det mest naturlige som fins. Dette kan kanskje bety at boka ikke helt befinner seg i vår verden.

Williams kodeknekker evner blir nesten framstilt som en form for magi. Hans evne til å separere deler og se mønstre i hodet sitt og dermed løse koder i rekordfart har et veldig magisk preg over seg og blir også vist til som noe unormalt selv hos de aller mest erfarne kodeknekkere. Beskrivelsene av evnene hans virker også som et sterkt visuelt virkemiddel for leseren, når William ser kodene som farger og sammenkoblinger som kun han kan se. Kodeknekkingen blir også forklart som en evne William ikke helt har kontroll over, det virker som en del av hjernen hans tar over kroppen og løser kodene uansett om han ønsker det eller ikke. Evnen blir forklart slik: «Det begynte i magen, som en varm murring. Så spredde det seg opp i brystkassen og ut i hendene og hodet. Det var som om ting begynte å gå av seg selv. William prøvde å slippe taket. Men det var for seint.» (s.30) Disse beskrivelsene øker inntrykket på at William har en evne (som minner om magi) som han ikke har fått kontroll på enda. Denne evnen blir senere forklart med det faktum at han selv er halvt menneske og halvt Luridium – et intelligent metall som kan etterligne selv noe så avansert som menneskehjernen.

Hvem kan stoles på? Hva er instituttet? Hva er sannheten? Hvor er Williams bestefar? Hva er Luridium? Er alle spørsmål jeg fikk mens jeg leste boka og noen får vi heller ikke helt svar på. Disse kan godt hende at blir tatt opp i senere bøker i serien – jeg håper det. Disse usikkerheten og tvetydigheten gir boka et mysteriepreg som minner veldig om «tradisjonelle» fantasy bøker og er et virkemiddel som brukes godt av forfatteren.

Instituttet for posthuman forskning blir vist som en kombinasjon av gammelt og nytt. Et høyteknologisk forskningssenter bygget på ruinene av en gammel borg. Skulte innganger og gjemte heiser til underjordiske kammer og tunneler viser til gotiske trekk som tradisjonelle fantasy lesere er godt kjent med. Også i siste halvdel av boka er gotiske trekk veldig framhevet med at handlingen foregår mye i Londons undergrunn, i hemmelige passasjer og grotter.  Disse omgivelsene kan gjenkjennes med at det ofte er mørkt, trangt og ofte preget av at alle lyder går i ekko som gjør avstander vanskelig å bedømme. Dette skaper også en spesiell stemning når man ikke helt vet hvor man befinner seg og hvor man ender opp. Alt dette er virkemidler som brukes mye i fantasy for å skape spenning og mystikk.

Hvordan appellerer boka til barne- og ungdomslesere?

Luridiumstyven er skrevet med et lettlest og ukomplisert språk som gjør boka godt egnet for en stor gruppe lesere. Teksten er handlings-drevet med lite «tid» brukt på beskrivelser av omgivelser og karakterer noe som gjør at boka går fort framover og drar leseren fort inn i historien. Boka er kronologisk fortalt med fortellinger og samtaler fra fortiden slik at historien er lett å følge. Boka har også få karakterer og følger kanskje et litt forutsigbart mønster som gjør at den egner seg godt til uerfarne lesere. Boka er en typisk heltefortelling som er action-drevet og preget av mysterie og fantastisk teknologi, alt elementer som mange barn- og ungdomslesere trekkes mot når de velger bøker. Selv om språket i teksten er lettlest har den ikke et typisk «lettlestbok» preg. Med dette mener jeg at boka ikke er lagt til rette med skriftstørrelse og tekstmengde på sidene slik som lettlestbøker. Dette kan gjøre det litt vanskeligere for enkelte å lese, men inviterer også lesere som ikke ønsker å lese «lettlestbøkene» fordi «de ser for barnslige ut». Jeg ville plassert boka i aldersgruppe 8+, altså alle over 8 år, fordi boka godt kan leses av barn, ungdom og voksne. Den passer godt både til lesere som ikke har så mye erfaring med lengre bøker og erfarne lesere. Luridiumstyven er første bok i en serie på (så langt) fem bøker, for å lese mer om bøkene og forfatteren kan du følge linken her: https://aschehoug.no/Bobbie_Peers

Kilder:

Peers, Bobbie: Luridiumstyven. Oslo: Aschehoug; 2015 (s. 30)

Bilde: https://aschehoug.no/luridiumstyven-2