Lærerens frihet i valg av litteratur
Skal «De fire store» fortsatt være en del av norskundervisningen?
Som norsklærer har en veldig stor frihet i valg av litteratur en vil introdusere for elevene. I den ene hånden har vi den trofaste læreboken, som sier hva de mener norskundervisningen bør inneholde, og i den andre hånden har en litteratur en selv liker eller litteratur en selv mener bør være en del av undervisningen. Det er ikke lett å vite hva slags litteratur en skal velge i det store havet av litteratur. Kunnskapsløftet sier ingenting om hvilke forfatterskap en skal trekke inn i undervisningen, så læreren står helt fritt til å velge. Et av spørsmålene jeg som norsklærer stiller meg er viktigheten av eldre norsk litteratur. Skal vi fortsette å introdusere elevene for De fire store, snakke om Anne-Cath Vestly og hennes bok om mormor og de åtte ungene og lese dikt skrevet av Arne Garborg? Eller skal vi bare så vidt komme innpå dette, og heller fokusere på nyere litteratur med «Twilight» og «Harry Potter» i spissen?
I K06, kompetansemål i norsk etter 7. trinn står det at elevene skal kunne «lese et bredt utvalg norske og oversatte tekster i ulike sjangere på bokmål og nynorsk, og reflektere over innhold og form i teksten». Dette målet fordrer lærerne til å legge frem litteratur både fra Norge og andre land, men målet sier ingenting om hva slags litteratur norsklæreren skal bruke. Målet sier ingenting om at litteraturen fra Norge skal inneholde Ibsen og Garborg, og heller ikke at hovedfokuset skal ligge på nyere litteratur skrevet de siste femten årene. Det er med andre ord opp til hver enkelt lærer hvilken litteratur elevene skal bli introdusert for.
La meg først ta for meg den «eldre» norske litteraturen. I denne gruppen kan vi snakke om for eksempel De fire store, Anne-Cath Vestly og Arne Garborg. Disse forfatterne og verkene de har skrevet har en betydning for vår kulturarv. Flere av disse verkene er en del av den norske kanon, det vil si at det er verk en bør få med seg. Det er verk som er tonegivende for den samtiden de er skrevet i, og som kan fortelle oss noe om fortiden. Men hvorfor skal dagens ungdom lese dette? Denne litteraturen er jo gammel og utgått på dato, mener kanskje mange.
Litteraturen mange ungdommer i dag leser, er nyere litteratur. Jeg har tidligere nevnt «Harry Potter» og «Twilight», men serier som «En pingles dagbok» og «Dustedagboka» er blant annet populære blant mine elever. Mange leser bøker innenfor fantasy-sjangeren, og i tillegg er humor i litteraturen viktig for mange.
Mitt mål med dette innlegget er å få fremhevet at jeg mener det er viktig med den eldre litteraturen. Som sagt tidligere, den eldre litteraturen sier noe om samtiden den er skrevet i, og jeg mener den har en historisk verdi i seg selv. Tanker og bekymringer fra den tiden som kan være uforståelige i dag, men som en også til dels kan kjenne seg igjen i. Litteraturen sier noe om samfunnet på den tiden, om kjønnsrollemønstrene, om moral og om synet på verden. Vi som lærere bør lære elevene og ikke bare se fremover, men også se bakover og reflektere over hvordan det var før.
Arne Johannes Aasen skriver i sin artikkel: «Målet er at elevene ikke berre skal ha lese Peer Gynt, men arbeidet med denne teksten skal utgjere ein erfaringsbakgrunn som gjer at dei i møte med nye tekstar kan vurdere kvalitet og historisk-kulturelle forskjellar og aktivere tekst- og sjangerkunnskap….» (Smidt 2009: 168) Jeg må si meg så hjertens enig med Aasen. Ja, litteraturen er gammel, og ja, det er mulig mange ikke vil kjenne seg igjen i problemstillinger som blir tatt opp i disse eldre verkene, men erfaringen elevene får i møte med disse eldre tekstene gir dem også et vurderingsredskap i møte med nyere tekster.
Jeg mener på ingen måte å si at det er noe galt med den nyere litteraturen, tvert i mot. Hovedfokuset i klasserommet må selvsagt være at elevene leser litteratur som de liker, og litteratur som de kan kjenne seg igjen i. Men det må være en blanding. Elevene må få oppleve både den nyere litteratur og den eldre litteraturen. De må få lov til å ta del i den norske kulturarven, og dette er læreren sin oppgave. Læreren må finne frem Ibsen og Garborg, og introdusere elevene for dem. Læreren må lære elevene om forfatterne og la elevene lese, utforske og selv gjøre seg opp en mening om den eldre norske litteraturen.
Litteratur:
Smidt, John (red.). 2009. Norskdidaktikk – ei grunnbok 3. utg., Universitetsforlaget, s 165 – 168.
Kunnskapsdepartementet. 2013. Læreplan i norsk, fastsatt 20. juni 2013.