Det formelle og det uformelle skriftspråket
Det er fredag ettermiddag og bunken med prøver og bøker som må rettes slår mot meg. Helgen er innen rekkevidde, men jeg må belage meg på noen timer rettearbeid først. Jeg går i gang med friskt mot, og plutselig er bunken med rettede prøve og bøker større enn det som er igjen. Jeg tar en prøve skrevet av en jente, og på den ene oppgaven står det følgende «Du bruker the når du snakker om noge bestemt». Jeg blir sittende å tenke litt. Dette er en skoleflink jente som skriver bra, men hun klarer ikke unngå dialektord fra tid til annen når hun skriver. Og hun er ikke den eneste. Som norsklærer ser jeg at (den flotte) jærdialekten både titt og ofte blir blandet inn mellom bokmålsordene. Ord som «isje», «noge», «ska» og «ittepå» er ofte å se i elevenes skrivearbeid. Har det formelle språket bare blitt noe vi skriver på skolen? Er det å skrive på dialekt blitt det gjeldende på fritiden og dermed en del av barn og ungdoms skriftspråklige identitet?
Dagrun Skjelbred[1] skriver i sin bok at «Mye av skriftspråkopplæringen skjer faktisk utenfor skolen…», og hun sier videre at mange av de sjangrene som barn og unge i dag interesserer seg for, har en marginal plass i skriveopplæringen på skolen. Barn og unge sender sms-meldinger, de chatter, spiller dataspill og oppdaterer jevnlig sin Facebook-profil. Disse ulike arenaene er en del av den skriftkulturen mange barn og unge til daglig omgås. Hvordan barn og unge utrykker seg skriftlig på disse arenaene kan på mange måter si noe om de som person. Dersom en ungdom skriver på dialekt blir det ofte personlig og uformelt, og dersom han/hun velger å skrive på bokmål/nynorsk blir det gjerne mer formelt.
Ingrid Kristine Hasund påpeker i sin bok at «Språket er en viktig del av menneskets identitetsdannelse, og det er gjensidig forhold mellom språk og identitet. Språket påvirker identiteten, og identiteten påvirker språket»[2]. I boken sin snakker Hasund i utgangspunktet om det muntlige språket. I dagens samfunn er mye av kommunikasjonen oss mennesker mellom skriftlig, både på fritiden og i jobbsammenheng, både i det formelle rom og det uformelle rom. Med utgangspunkt i det tror jeg vi kan snakke om at skriftspråket også spiller en rolle for vår identitet, og at identiteten påvirker vårt skriftspråk.
Hva og ikke minst hvordan vi skriver sier noe om hvilken sammenheng vi skriver i. Jeg tror i stor grad at barn, ungdom og til og med voksne bruker mye dialekt når de skriver i uformelle sammenhenger. Sms, chattesamtaler på internett, Facebook-oppdateringer o.l. blir ofte skrevet på dialekt. Dialekten gjør det mer uformelt, mer avslappende, mer personlig og kanskje mer useriøst. I en mer formell sammenheng, som på skolen eller på jobb, er det forventet at en skal bruke det formelle skriftspråket. I slike sammenhenger skal en enten skrive på bokmål eller på nynorsk. Når en skriver bokmål/nynorsk må en forholde seg til faste regler, det er leselig for alle og det en skriver blir ofte tatt for å være mer seriøst.
Tilbake til min elev som blander inn «noge» i sin oppgave. Det er et lite tankekors at barn, unge og voksne blander inn dialekt såpass mye i skriftspråket. Det er vanskelig nok å lære å skrive etter bestemte regler på bokmål og nynorsk, om en ikke i tillegg skal bli forvirret av egen dialekt. Spørsmålene jeg stilte innledningsvis tror jeg, til en viss grad, kan besvares med et «ja». Det formelle språket tilhører oftest de formelle sammenhengene, mens dialekten kommer inn i det uformelle rommet. Skriftspråket en bruker på «privaten» sier noe om deg som person, og gir et mer personlig preg over det som skrives.
Jeg synes det er nyttig og viktig for oss lærere å reflektere litt over språkkulturen blant elevene, og hvilke innvirkninger norskfaget har på elevenes skriftspråklige identitet. Elevene vokser opp i en språkkultur hvor en nesten kan velge fritt hvordan en skal skrive. Det er lett å bli forvirret og «glemme seg bort» i kaoset av skriftspråk. Skolen, og norskfaget i stor grad, har i oppgave å gi elevene en skriftspråkopplæring som faktisk ruster dem for det offentlige rom. En skriftspråkopplæring som gjør elevene trygge på skriftspråket, slik at de faktisk luker bort dialekten i formelle sammenhenger. Så får elevene selv velge hvordan de vil skrive i mer uformelle sammenhenger.
Litteratur:
Skjelbred, Dagrun. 2006. Elevens tekst. Et utgangspunkt for skriveopplæring 3. utg., Cappelen akademisk forlag
Hasund, Ingrid Kristine. 2006. Ungdomsspråk, Fagbokforlaget.