Et av kompetansemålene i læreplanen for fremmedspråk krever at elevene skal “Delta i enkle, spontane samtalesituasjoner” etter 10. årstrinn. Det å snakke et fremmedspråk kan virke utfordrende og for mange elever kanskje også skremmende. I tillegg krever spontane samtalesituasjoner at elevene har opprettet seg et visst ordforråd, slik at de faktisk kan uttrykke det de vil si.
For å møte denne utfordringen i klasserommet tror jeg det er viktig å sette i gang snakking i fremmedspråk tidlig, kanskje fra aller første time. Dette for at de fleste elever da starter på likt plan, i tillegg til at man skaper en lav terskel for å snakke språket. Jeg tror det er viktig å ha fokus på at dette er et helt nytt språk, og det viktigste er at man prøver å snakke. En av lærerens største oppgaver er å skape en trygg atmosfære og et godt læringsmiljø slik at elevene tør å snakke fremmedspråket. I tillegg tror jeg det kan være lurt å gjøre det til en rutine at man på en eller annen måte har en muntlig aktivitet i fremmedspråkene i hver time, slik at alle får snakket litt hver gang. Ikke bare de som rekker opp hånden i timen.
Videre tror jeg det er viktig å lære elevene fraser i fremmedspråket som de kan bruke når de kommer i samtalesituasjoner der de mangler ordforråd. Dette kan være fraser som «Hvordan sier man … på fremmedspråket?», «Hva betyr …?» og «Jeg forstår/ forstår ikke». Ved å lære elevene slike grunnleggende fraser tror jeg at man kan bygge en grunnmur for videre læring av vokabular. I tillegg får elevene tilgang til å spørre og finne ut av ting på fremmedspråket.
For å skape et større vokabular hos elevene har det tradisjonelt vært populært med gloseprøver, og jeg tror det er mulig at gloseprøver har noe for seg. Likevel tror jeg det finnes måter å utføre noe som kan likne på gloseprøver, som elevene kan bli mer motivert av. Dette kan for eksempel være å bruke Kahoot eller Quizlet i stedet for de tradisjonelle gloseprøvene. Jeg tror dette kan ha noe for seg, da det kan bli et større fokus på ordets betydning, og ikke den intense puggingen på hvordan det skrives. Kanskje mulighetene da er kanskje større for at ordene vil gå inn som en del av langtidshukommelsen?