Veien til lærerstatus er en lang vei; fire til fem år på universitet eller høyskole, og det etter tolv år (i min tid) på barne- ungdoms- og videregående skole. Deretter 16 år før oppnådd full ansiennitet og påfølgende full lønnsmessig uttelling. Et yrke som ofte krever flytting, usikker økonomi før fast stilling (som kan være vanskelig å få) og et yrke som stadig kritiseres av en opinion uten innsikt i yrket eller yrkeskravene. Hvilken sadomasochistisk personlighet krevers for å ønske å bli lærer?

Vel, jeg kan bare snakke for meg selv. Det kan oppsummeres med et ord: Frihet.

Forstå dette riktig. Jeg mener ikke fritid. I læreryrket er fritid mangelvare (på tross av hva du har hørt med tanke på lange ferier og avspasering). Læreråret har like mange arbeidstimer som ethvert annet yrke.

Med frihet mener jeg den yrkesfriheten lærerutdannelsen gir. De fleste yrkesutdannede, både fra yrkesskolen og universitetet, ser ut til å velge sine begrensninger; en mekaniker driver med mekanisk arbeid og en økonom jobber med økonomi.

Så hva utmerker lærerutdannelsen fra andre? Tja, som lektor kan jeg jobbe på alt fra barneskole til universitet. Og med bachelorgrad i pedagogikk er man ettertraktet i både helsetjenesten og sosialtjenesten (spesialpedagog eller vanlig).

Som lektor har man også en mastergrad, for min del i engelsk, kort vei til statsautorisert oversetter og film- og bokoversetter. Og, naturligvis, lederutdannelse. Klarer man å lede en klasse er et kontorlandskap en smal sak.

Med utdannelsen kan jeg velge mellom mange yrker, og land, om jeg skulle ønske.

Hva ønsker jeg nå, når utdannelsen min er ferdig? Sadomasochistisk nok: jobbe som lærer. Å undervise som lærer…

…og å lære som lærer.