For meg er det en utbredt misforstålse at det å nå samme mål er det samme som å gå samme vei. Hadde vi basert vår hverdag på dette ville Colombus aldri kommet til Amerika. Man visste jo vor veien til Østen allerede gikk.
Innenfor klasseledelse mener jeg det er viktig for elevene å nå de målene de skal, slik de er definert i Kunnskapsløftet. Jeg mener også det er viktig å nå flere mål, ikke minst sosiale og etiske, men disse målene er dynamiske og formes i klassefellesskapet, i tillegg til i den øvrige hverdagen. Her ønsker jeg å fremstå som en underviser, en som viser – peker – på hvor man skal. Hvilken vei elevene går for å oppnå dette er individuelt, en variasjon fra elev til elev. Men jeg kan sette yttergrensene for hva som er akseptabelt både av uro i klassen og sosial oppførsel blant medmennesker. Og jeg må understøtte at det er lov, og viktig, å av og til gå sine egne veier. Her legger jeg vekt på å se elevene, nå når de trenger det, og , ikke minst, når de ikke ønsker å bli sett (fordi de driver med helt andre ting).
Teamwork, samarbeid i team, lider også av og til under misforståelsen om at alle skal trekke i samme retning. Jeg mener noe av det viktigste man gjør i team er å se kritisk på om retningen man trekker i faktisk er den rette, naturligvis på en sivilisert måte. Et team er ikke optimalt når det er like, men, etter min mening, innehar ulikheter som kan utfylle hverandre.