I mange yrker setter man en parallell mellom det å være profesjonell i et yrke og det å ha en personlig distanse mellom en selv og det faget man utøver. Ser man på sosionomer fremstår det som viktig at man ikke tar med seg klientenes problemer med seg hjem. En slik ”profesjonalitet” står i direkte kontrast til det som forventes av en i læreryrket.

En lærers profesjonalitet er nært knyttet til at man i siste instans alltid jobber for barna; det at man som pedagog ikke må glemme  at man har en plikt i å følge barna og følge opp barna. Ser man på Marlows behovspyramide er grunnleggende fysiske behov og trygghet alfa-omega for videre utvikling. Som lærer bør man aldri slippe disse to nederste pyramidetrappene av syne. Dette er selve grunnlaget for å kunne begynne å bruke sin fagdidaktikk i de enkelte emnene man underviser i timene. Man må være bevisst på at man som lærer er leder, samarbeidspartner, sjelesørger, miljøarbeider, miljøarbeider og høyt utdannet og kunnskapsrik faglært underviser.

Og som profesjonell ser man at man som enkeltmenneske trenger mer enn seg selv for å følge opp barn. For å fungere som lærer, og som menneske, må man innse sin egen begrensing. Man trenger, og må samarbeide med, hele skoleorganisasjonen, både den som finnes på skolen og den som griper inn i skolen og som berører det enkelte barn.

For meg er det en utbredt misforstålse at det å nå samme mål er det samme som å gå samme vei. Hadde vi basert vår hverdag på dette ville Colombus aldri kommet til Amerika. Man visste jo vor veien til Østen allerede gikk.
Innenfor klasseledelse mener jeg det er viktig for elevene å nå de målene de skal, slik de er definert i Kunnskapsløftet. Jeg mener også det er viktig å nå flere mål, ikke minst sosiale og etiske, men disse målene er dynamiske og formes i klassefellesskapet, i tillegg til i den øvrige hverdagen. Her ønsker jeg å fremstå som en underviser, en som viser – peker – på hvor man skal. Hvilken vei elevene går for å oppnå dette er individuelt, en variasjon fra elev til elev. Men jeg kan sette yttergrensene for hva som er akseptabelt både av uro i klassen og sosial oppførsel blant medmennesker. Og jeg må understøtte at det er lov, og viktig, å av og til gå sine egne veier. Her legger jeg vekt på å se elevene, nå når de trenger det, og , ikke minst, når de ikke ønsker å bli sett (fordi de driver med helt andre ting).
Teamwork, samarbeid i team, lider også av og til under misforståelsen om at alle skal trekke i samme retning. Jeg mener noe av det viktigste man gjør i team er å se kritisk på om retningen man trekker i faktisk er den rette, naturligvis på en sivilisert måte. Et team er ikke optimalt når det er like, men, etter min mening, innehar ulikheter som kan utfylle hverandre.

Det sies at ingen undervisningsøkt er den samme, selv om man har hatt akkurat det samme stoffet en gang før, for en annen klasse. Jeg har prøvd ut denne påstanden, og sannere ord er sjeldent sagt.
Min perfekte undervisningsøkt, og med det mener jeg en time, har sitt grunnlag i et stoff og et fag jeg har hatt tidligere; aller helst to ganger før. La oss ta samfunnsfaget som eksempel.
Jeg liker å ta kontrollen fra begynnelsen av, på min egen eksentriske måte. Jeg liker at elevene ikke helt vet hva som kommer gjennom å innføre en trigger. Ved å stille spørsmålet ”hvordan klarte britene å vinne så mange kolonier” lot jeg elevene reflektere litt over dette, før en rulletekst over britisk-involverte kriger gled over smartboardet. Det var hundervis. Kort sagt: britene var vandt til å bruke våpen. De var dyktige i krig.
Slike introer og frefleksjonsoppgaver varer aldri mer enn maks fem minutter. Jeg prøver å legge opp til at hvert spørsmål og oppgave aldri overstiger 7 minutter for ikke å utfordre oppmerksomhetsspennet til eleven.
Etter dette kommer oppgaver, helst på oppgaveark jeg har laget selv slik at jeg har en trygghet til stoffet. Hver del-økt rundes av med en trigger (film, spørsmål eller lignende) før jeg bruker triggeren som et veiskille til neste del-økt.
Jeg foretrekker å ha noen digresjoner i bakhånd dersom jeg merker at jeg mister elevene underveis fordi stoffet er tungt eller, for dem, uinteressant. Slike digresjoner er alltid planlagt i forkant, men de vil for elevene virke spontane.
Alt i alt, dersom jeg klarer å få timene mine til å fungere som et Kinder-egg, forlater jeg timen med en god følelse. Og stiller naturligvis kontrollspørsmål nestegang, for å se om jeg traff.