På oppdagelsesferd i bokhylla

«Herr og fru Dumling i Hekkveien 4 var heldigvis fullstendig normale, takk.»

J. K. Rowling

Skolebibliotekaren min het Eli. Ja, for hun var min, og ikke skolen sin. Det føltes i alle fall slik ut, og når jeg startet på studiet så var det henne jeg hadde i tankene. Kanskje jeg kan bli en Eli; som får alle de leseglade elevene til å føle seg sett, og som utvider horisontene deres, i en verden der lesing fremdeles (dessverre) ofte blir sett på som litt ukult eller kjedelig. Hun gjorde biblioteket til et annet hjem, og hun gjorde det spennende å kunne oppdage mer. Jeg var en jente på oppdagelsesferd. Hvilke verdener kunne jeg finne i hyllene? Så jeg leste, kjøpte bøker, snakket om bøker og leste litt til.

Jeg utdannet meg til engelsk- og historielærer, og fortsatte egentlig å lese mest ungdomslitteratur. Jeg begynte også å lese om hva andre mente om bøker og om hvordan man kan bruke bøker til å få til god læring av språk, men også forståelse av verden. Blant annet brukte jeg goodreads, hvor man kan dele bokideer, diskutere, eller bare holde styr på hvilke bøker du har lest og hva du synes om dem. Veldig nyttig når man skal anbefale bøker videre.

For når man først leser vil man jo gjerne snakke om det man har lest, og man vil gjerne at noen andre også skal lese det samme sånn at man kan snakke om bøkene sammen. Jeg begynte derfor etter hvert å låne ut bøker. Jeg har blitt en bibliotekar for flere av vennene mine, og når vi har leseprosjekter i klassen låner jeg ut bøker til elevene. Kanskje greit å få en formell utdanning. Så da var skolebibliotekkunnskap perfekt.

Det jeg ønsker mest med utdanningen er å lære om utviklingen av leselyst og hvordan man kan være en god formidler av litteratur. Som lærer har jeg prøvd å ta med bøker inn i klasserommet, og jeg prøvde meg på et prosjekt der jeg annenhver uke tok med to bøker av litt ulike sjangere og presenterte dem, altså hva de handlet om og hva annet kunne de ligne på av filmer og tv-serier elevene kanskje kunne ha sett. Men, det virket ikke som elevene brydde seg så veldig. De fulgte delvis med, men det virket mer for å slippe å faktisk jobbe med faget. Jeg tenkte at så lenge jeg nådde fram til en eller to så fikk det være nok. Ønsket med utdanningen er å kunne engasjere flere. Jeg drømmer ikke om at hele klassen skal løpe til biblioteket etterpå; jeg er mer realistisk enn som så. Men kanskje de ikke stønner hver gang de må lese noe. Kanskje jeg kan finne måter hvor bokprosjekter er noe å se frem til og ikke noe å grøsse seg over. Kanskje, når en lærer spør om noen har lest en bok de siste 3 årene så er det litt flere som rekker opp hånda.

Nevnte jo at jeg bruker goodreads. Hvis du er interessert, så kan bli min venn her: https://www.goodreads.com/thebindestrek