Norsklæreren kan ikke være leselærer alene

Det er lite som provoserer meg like dypt som at det fremdeles finnes elever som går ut etter 10 års skolegang, med leseferdigheter som ikke er funksjonelle. Det er skremmende åpenbart at dersom du skal kunne delta i samfunnet, så trenger du funksjonelle leseferdigheter – og jeg mener svake leseferdigheter går ut over individets evne til å mestre livene sine, og hemmer individets mulighet til å delta i samfunnet. Spørsmålet er hvor ansvaret for leseopplæringa skal ligge, og om norsklæreren alene skal bære ansvaret?

Lesing er tradisjonelt sett en norskfaglig øvelse. Det er norskfaget som tross alt behandler «litteraturen», og tar ansvar for leseopplæringen på barneskolen. Det er fremdeles i norsktimene vi bryr oss om grammatikken, og det er her vi tolker dikt. Det er også sant at utdanningsdirektoratet har nedfelt i læreplanen for norsk, at norskfaget har et særlig ansvar for lesing, skriving og muntlige ferdigheter.

Likevel kan man si at «lesing» er ikke bare lesing lengre, det er «literacy».«Literacy er blir kopla til det å kunne identifisere, forstå, tolke, skape og kommunisere i eit samfunn som blir stadig meir digitalisert og tekstbasert, og der vi alle har stadig betre tilgang til stadig større mengder informasjon».(Skovholt & Veum, år, s.13) Også ut fra oppgavene på nasjonale prøver i 2023, så kunne man kanskje sagt at det ikke var nasjonal prøve i «lesing», men kanskje heller nasjonal prøve i «literacy». Her blir elevene spurt om å løse oppgaver som krever ferdigheter lang utover det å avkode innholdet i ord og setninger.

På min skole ble tidspunkt for gjennomføring av nasjonal prøve i «lesing» på 9. trinn lagt i norsktimene. Det var også en selvfølgelighet at norsklærerne som skulle score leseprøvene. For meg ble det åpenbart, ut fra samtaler med kolleger, at lesing ikke anses å være særlig viktig i alle fag. Det er rett og slett lite entusiasme å spore hos mattelærere, gymlærere eller faglærere i samfunnsfag om elevenes leseferdigheter. Og det til tross for at det er i fag som samfunnsfag, KRLE, Naturfag og den beryktede «teoridelen» i gym at elever med svake leseferdigheter faller ut. Det er altså en tydelig mismatch mellom oppdraget i læreplanene, og holdningene på min skole.

Det er ikke det at vi er «dårlige» leselærere på min skole. Det er et ungt kollegium, full av engasjement for utvikling. For kun kort tid siden gjennomførte min skole et gjennomgripende arbeid rundt leseopplæringen i alle fag, da ungdomstrinn i utvikling ble gjennomført. Noe av suksessen kan tilskrives at to norsklærere fikk deler av sin stilling frigjort til å organisere dette arbeidet. Når jeg sier «kun kort tid siden», er det selvsagt en sannhet med behov for modifikasjon. Dette arbeidet ble gjennomført for 9 år siden. Og siden da har norsklæreren igjen fått ansvar for all lesing. Tiden går fort i skolen, og nye holdninger skapes og legges brakk like fort.

Nå har jeg fått i ansvar å planlegge skolens etterarbeid etter nasjonale prøver. Heldigvis har vi mange norsklærere med god kompetanse på leseutvikling, og med nok tid og planlegging – så har jeg god tro på at norskfaget igjen kan få et «særlig ansvar» for leseopplæringen, og ikke et totalt ansvar.

Kilder: 

  • Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.
  • Skovholt, K., & Veum, A. (2020). Kritisk literacy i klasserommet.Universitetsforlaget
  • Utdanningsdirektoratet (2020). Læreplan i norsk (NOR0106). Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.

Én tanke om “Norsklæreren kan ikke være leselærer alene

Det er stengt for kommentarer.