Jeg vil si litt om hvorfor jeg ville bli lærer. Da jeg skulle bestemme meg for hva jeg ville utdanne meg som, gikk jeg rett i veggen. Jeg klarte ikke finne ut hva jeg passet som, hvilke interesser jeg hadde for å kunne jobbe med det samme i 40-50 år. Men så, etter en søvnløs natt på folkehøgskolen, kom jeg plutselig på det: lærer! Jeg skulle undervise barn og unge i musikk. Jeg skulle bli musikklærer. Jeg ville vise elevene den samme gleden jeg har i forhold til musikk. Tanken eskalerte, jeg skulle også undervise i norsk, skolens største fag. Jeg ville arbeide med, danne og utvikle unge mennesker, hvor bakgrunn, personlighet og interesser var ulike. Jeg ble høy på tanken, jeg hadde bestemt meg. Så hvilke visjoner gjorde jeg meg for mitt arbeid i skolen? Jeg ville revolusjonere måten å undervise i store, tunge fag, som norsk jo er. Siden jeg ikke er sterk elev selv, ville jeg tilrettelegge god undervisning for disse elevene, som jeg senere lærte het tilpasset opplæring. Siden skolen består av x antall ulike tanker, kompetansenivå pr elev, var det viktig for meg å møte eleven på hans/hennes nivå, både interessemessig, kompetansemessig og kognetivt. Dysthe skriver om Piaget-tradisjonen, som har rot i Jean Piaget sin konstruktivistiske læringsteori. Den omhandler det eleven tar til seg av læring, det eleven kan fra før og det nye som eleven tilegner seg av læring. Mennesker innehar et mentalt skjema, hvor en hele tiden vil utvikle egen kompetanse. Jeg kunne skrevet mye mer, men må begrense meg. Dette er litt om hvorfor jeg vil bli lærer og hvilke visjoner jeg har for min undervisning.