Da jeg fikk spørsmålet om hva jeg ville trekke frem som viktig for meg som profesjonell lærer på skolen, innså jeg én ting: det finnes jo så mange profesjonelle folk her til lands! Profesjonelle frisører, rørleggere, fotballspillere, trenere – og lærere. Å utdanne seg innen et profesjonsyrke, medfører ett visst ansvar og en forventning om en profesjonalitet, som Molander og Terum (2008) skriver i «Lærere i skolen som organisasjon».

Å være en profesjonell yrkesutøver, vil i mine øyne si at jeg tar yrket mitt, skolehverdagen, dønn alvorlig. Elevene skal vite at de blir sett, tatt vare på, vite at jeg stiller opp for dem. I tillegg ville jeg referert til Garborg for rundt en ca 150 år siden, hvor han ble en «folkelærer i og FOR livet, og ikke en «abc-indbanker i kakkelovnskrogen» (ref. Læreren i etikkens motlys av Bergem). Dette syns jeg er god refleksjon, da dagens samfunn bærer kraftig preg av pugge-tvang. For meg er det viktig å kunne undervise på min måte innenfor de omstendighetene som er, både faglig, sosialt og rammemessig. Å kunne undervise på en måte hvor elevene lærer noe – ikke bare her og nå, men for resten av livet, vil gi mer mening enn å be de pugge det og det til en prøve… Utvikle dannede, unge mennesker til å ha tro både på seg selv og fremtiden, samt vise både til kollegiet mitt og elevene på at jeg gjør jobben min med en positivitet og varme, vil jeg si er særs viktig både for min egen arbeidsdag og elevens fremtid.