Nylig var det et større oppslag i Fædrelandsvennen der avisen
skriver om mannsflukten fra skolene i Vennesla. Ifølge avisen er det pr. dags
dato ansatt 217 kvinnelige lærere, mot 57 mannlige. Kalkulatorens tale er klar;
andelen menn har sunket til 20%. På Vennesla Ungdomsskole hvor jeg er ansatt,
er det 21 menn mot 51 kvinner som jobber med undervisning. Da jeg begynte ved
skolen for 10 år siden, var vi menn i overtall. Tallenes tale er klar, men
hvorfor ser vi på denne skjevfordelingen som et problem?
Vi som jobber i skolen ser at de oppgavene som vi står overfor i
større grad krever sin kvinne, – og ikke sin mann. Læreryrket er i ferd med å
skifte karakter fra å være et yrke der en tidligere kunne konsentrere seg om å
formidle kunnskap til ungdommen, til å bli et yrke der kunnskapsformidleren har
måttet vike plassen for sjelesørgeren, som tilbyr oppmuntring og en skulder å
gråte på. Kvinners evne til å trøste blir i større grad etterspurt enn menns
evne til formidle kunnskap. Jeg tror oftere mor eller far (skulle ønske jeg
kunne si både mor og far, men det hører vel heller til sjeldenhetene at både
mor og far er der for barnet….) spør sin pode: «Hvordan har du hatt det
i dag»? enn «Hva har du lært i dag»? Når foreldre kommer på foreldrekonferanse
er de fleste mer opptatt av om barnet har det greit og blir godt ivaretatt, enn
at det lærer noe.
At yrket har blitt et lavtlønnsyrke har de fleste menn fått med seg, og skuler
derfor over gjerdet og ser at gresset er atskillig grønnere og ditto frodigere
på den andre siden. At kvinner i noen tilfeller har fått denne negative
lønnsutviklingen med seg, vekker sjelden sterke reaksjoner. For mange kvinner
spiller det ikke så stor rolle hva de tjener, for det er ikke de som står for
hovedinntektskilden til familien. Så lenge mannen tar seg av de store
utgiftspostene i familiebudsjettet, er det vel ingen grunn til å klage på lærerlønna?
Lærerens arbeidsdag blir lenger og lenger for hvert år. Etter 12 år i yrket kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har jobbet så mye som jeg gjør nå. Der det før kun var
snakk om leseplikt, har leseplikten i tillegg fått bunden tid som fast følgesvenn. For oss menn som har lærergjerningen som fulltidsgeskjeft, blir fristelsen større og større for hvert år som går til å finne oss et yrke som har klart definerte arbeidstider. I den kommunale og fylkeskommunale virksomheten hvor skolen er en stor arbeidsgiver, er det som kjent, og i følge Utdanningsforbundets tall fra SSB, mange kvinner som har sitt daglige virke. Mange av disse kvinnene jobber deltid. Det gunstige med deltidsarbeid er at økt arbeidsbelastning kan skjules, enten ved å ta igjen arbeid på dager da en ikke jobber, eller ved å redusere stillingsbrøken, så redusert stillingsbrøk spiser opp økt arbeidsmengde. Slik vil en i framtida også kunne legge større og større arbeidsbyrder på lærerne, så lenge andelen kvinner øker tilsvarende.
«Hvor var det egentlig det butta»? Jo, det skal jeg fortelle. Det butta da gutta oppdaget at læreryrket krevde lange dager og sene kvelder. Det butta da tiden som skulle gå til forberedelse og spennende undervisning i klasserommet gikk med til samtaler og oppfølging av barn og ungdom som ikke har fått nok ballast med hjemmefra til å takle livet på en tilfredsstillende måte. Det butta da skjemaveldet la sin
klamme hånd over skolen. Det butta da bunden tid ble innført i skolen. Det
butta da lønningsposen ble åpnet……
«Hvor er det blitt av alle gutta»? Jo, det skal jeg fortelle. Gutta forsvant til spennende jobber i næringslivet hvor de sitter ved sin kontorpult fra 8-16, og smiler fornøyd hver
15. i måneden og lurer på hvorfor de en gang trodde at læreryrket var noe for
dem.
Kilder:
http://www.fvn.no/lokalt/vennesla/Kvinneskolen-i-Vennesla-2274340.html
http://www.utdanningsforbundet.no/upload/Pdf filer/Publikasjoner/Faktaark/Faktaark_2007_1.pdf
http://www.ssb.no/emner/04/sa_utdanning/arkiv/sa74/kap-11.pdf