I en nyhetsartikkel fra VG for en stund siden, går Elevorganisasjonen ut med fete typer og hevder at en viktig grunn til manglende motivasjon blant elevene i den norske skolen er manglende kunnskaper hos lærerne, og manglende faglig fordypning i fagene de er satt til å undervise i. De gir (oss) lærere mye av skylden for frafallet i den norske skolen. De hevder at 30000 av oss mangler fordypning i fagene vi underviser i. Elevorganisasjonen hevder også at manglende faglige kunnskaper blant lærerne fører til manglende respekt i klasserommet, og følgelig mangelfullt læringsutbytte for elevene. Min umiddelbare reaksjon da jeg leste denne artikkelen var irritasjon og en svært påtrengende lyst til å motargumentere.
Som foreldre av barn i grunnskolen mottar vi ukentlig diverse informasjon fra skolen om alt fra luseepidemier, oppfordring til å legge bokbind på bøker, informasjon om fritak fra skolegudstjeneste m.(mye)m. Informasjonsflyten fra skolen til oss foreldre er formidabel. Samme dag som jeg hadde lest artikkelen om læreres påståtte manglende kompetanse, gikk jeg gjennom ranselposten til mine barn som alle tre går i grunnskolen. Det som skrives i disse skrivene er på en måte ett av skolens flere ansikter utad til oss foreldre. Uten å gi noen karakteristikk og vurdering, verken underveis eller sluttvurdering, av disse informasjonsskrivene som sønnen min bar i sekken denne dagen, slo det meg at det Elevorganisasjonen peker på med henblikk på sammenhengen mellom faglig dyktighet og respekt for lærer, kanskje har mye sant i seg. Som norsklærer er det både frustrerende og flaut på vegne av vår stand at rettskrivingen i disse nevnte skrivene til stadighet inneholder skrivefeil. Jeg uttaler meg på sviktende grunnlag om hvordan det var før i de gode gamle dager, men det er noe som sier meg at det den gang i større grad ble satt ære i korrekthet og presisjon, også når det gjaldt rettskriving. Har vi som norsklærere forsømt vår rettskriving? Har vi i vår iver etter å la elevene la tankene og pennen få fly, mistet både gangsyn og rettepenn?
Korrekthet og presisjon i utøvelsen av norskfaget er makt og gir status. Kanskje er det på sin plass å gi Elevorganisasjonen rett, krype til korset og i større grad jobbe for at lærere skal få mulighet til å oppdatere seg faglig, – også i norsk rettskriving hvis det er noe som heter det i dag. Kanskje kan det være en av mange brikker som igjen må falle på plass før vår yrkesgruppe kan begynne den lange veien mot å gjenvinne den tapte status, – til det stadiet da læreren ble nevnt i samme åndedrag som både klokker og prest?
Kilder:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10011412