Forsker Unn Røyneland la i 2010 frem en forskningsrapport som viser hvordan ungdom bruker språket for å vise hvem de er og hvor de hører hjemme. Mennesket er den det sier at det er. Men er det så enkelt?

For det første er det interessant å spørre seg om det finnes et språkunivers som vi som  har passert tenårene med god margin er satt på sidelinjen av. Er det slik at det finnes egne språklige spilleregler for ungdommen som det forutsettes at man må beherske for å orientere seg i ungdomskulturen og i samfunnet for øvrig, og som er viktig i et ungt menneskes identitetsdannelse?

Den verbale og skriftlige kommunikasjonen ungdommer seg imellom er dynamisk. Ungdommer fra tidlig tenår til utover i 20- årene lever i en konstant språklig-kulturell påvirkning. Det hevdes at ungdommen i særlig grad er lett mottakelig for denne type påvirkning.  De (vi) låner ord særlig fra engelsk, men blant annet også fra flere kontinenter, både arabisk, spansk og fra ulike språk i Nord Afrika.  Denne språklige påvirkningen skjer både ved direkte språklig påvirkning fra miljøer med rikt innslag av mennesker med ikke-vestlig bakgrunn, men også fra massiv pårvirkning fra ulike kulturelle uttrykk slike som filmer, musikk, mote, litteratur og media. Vi som norsklærere som leser ulike typer skriftlige elevproduksjoner blir stadig minnet på at det konvensjonelle skriftspråket er under stadige angrep fra ulike hold. Ordet lol er et helt konkret eksempel på dette, som med jevne mellomrom dukker opp i skriftlige innleveringer og skaper utfordringer for vår bruk av den røde rettepennen – der den fremdeles er i bruk.

Menneskets identitet kan forstås både essensialistisk og konstruktivistisk. Det vil si at den både er fast og konstant, men samtidig er den under stadig forandring. Det fins ulike typer identiteter – betinget av hvilke sosiale settinger vi befinner oss i. Vi oppfatter identitet som foranderlig og forskjellig alt etter om vi er på skole/jobb, blant venner eller sammen med familie. De ulike identitetene er situasjonsbetinget og påvirker hverandre, men beholder samtidig sin kompleksitet ved at vi opptrer i ulike sosiale rom. Mennesket er den det ved hjelp av språket uttrykker at det er – og det er samtidig det omgivelsene gir tilbakemelding på at det er. Det er i denne spenningen at identitetsdannelsen foregår.

Det at en som menneske opptrer i ulike sosiale konstellasjoner, betyr ikke at en automatisk inntar rollen som kameleonen. Mennesket kan enten skille seg ut og ta avstand fra, eller tilpasse seg det sosiale fellesskapet. Ved å tilpasse språket etter omigivelsene, uten nødvendigvis å bli selvutslettende, har mennesket en hang til å ønske å kommunisere med samme språk som den en ønsker å identifisere seg med. Dette er utfordrende for alle mennesker, kanskje særlig for unge mennesker som skal skape og orientere sin identitet i et mylder av ulike sosiale situasjoner, som hver har hevd på sin kommunikaskjonsform, med sine spilleregler og konvensjoner.

Kilder:

http://www.helgeland-arbeiderblad.no/nyheter/article890141.ece