I læreplanen for norsk i LK06 sier planen under avsnittet «Sammensatte tekster» at » (…)sammensatte tekster viser til et utvidet tekstbegrep (….)». I Kunnskapsløftet heter det videre at «(…) tekst kan være satt sammen av skrift, lyd og bilder i et samlet uttrykk.» Her kan det tenkes at det refereres til teater som en tekstlig uttrykksform, og derfor naturlig tilhørende det nevnte avsnitt i LK06. Det heter videre at «Sammensatte tekster» omfatter » (…) både elevens egen tekstproduksjon og opplevelse, kritisk vurdering og analyse av sammensatte tekster.» Det er tydelig at Kunnskapsløftet eksplisitt uttrykker betydningen av opplevelsen som viktig del av norskfaget. Også i hovedområdet «Muntlige tekster», vektlegges viktigheten av faget som grunnlag»(…) for sosial og kulturell kompetanse og for estetisk utfoldelse og opplevelse.» Norskfaget er altså både et redskap for sosial og kulturell utfoldelse og opplevelse, samtidig som faget i seg selv skal skape opplevelser for elevene. Spørsmålet vi som norsklærere kan og bør stille oss selv, er om vi yter rettferdighet mot oppevelsens berettigelse i norskfaget? Får opplevelsen og norskfagets iboende estetikk den plassen den fortjener?
Romerrikets keiser Augustus var opptatt av at folket skulle begeistres. Han anså ikke det faktum at folket var mette, som tilstrekkelig for å holde folkets lojalitet til seg selv vedlike. Folket trengte også opplevelser. Uten sammenligning forøvrig, mener jeg at Keiser Augustus sine tanker om lojalitet og begeistring kan overføres til klasserommet. Elevene våre trenger begeistring og opplevelser i norskfaget for å bli lojale mot arbeidet med faget. Hvordan vi forholder oss til dette tror jeg avhenger av vårt syn på læring, og hvordan vi som pedagoger møter elevene våre? Ser vi på elevene våre som tomme flasker som må fylles, eller som lys som må tennes?
Jeg hadde en lærer på videregående skole,»Bent», som hadde en gudbenådet evne til å skape begeistring for littteratur – og i særdeleshet norsk litteratur. Hans formidling av den kanoniserte klassiske litteraturens estetikk står ennå klart for meg som unike litterære opplevelser. Naturskildringene av nordlandsnettene i Hamsuns «Pan», hans evne til å føre oss inn i drømmene til Løytnant Glahn står for meg som gode møter mellom meg og litteraturen. Han formidlet løytnantens lidenskapelige opplevelse av kjærligheten til naturen, og hvordan han slites mellom fullkommen lykke og ditto ulykke med sine kvinnelige bekjentskaper, Eva og Edvarda. «Bent» klarte å gjøre Wergelands lyrikk interessant for oss. Han førte oss inn i dialogen med gyldenlakken i «Til min Gyldenlakk» som stod i vinduskarmen i rommet på hans dødsleie slik at vi følte vi var en del av den eksistensielle dialogen som her fant sted. «Bent» levde seg inn i Arne Garborgs triste liv på Jæren, og hans anstrengte forhold til sin far. Da «Bent» fortalte om selvmordet til faren til Garborg rant tårene på kinnet hans, og jeg tror ikke det bare var undertegnede som kjente klumpen i halsen. Eksemplene på «Bents» utøvelse av godt formidlingshåndverk er mange flere. Disse opplevelsene skapte et uslettelige inntrykk, og en interesse for faget og litteraturen som har fulgt meg siden.
«Bent» var en fantastisk formidler. Han ville også at vi skulle oppleve Ibsen, ikke bare i klasserommet men også fra scenen. Vi fikk overvære nasjonalteaterets oppsetting av «Vildanden» i 1992. Nationalteaterets erverdige scene i vårt lands hektiske hovedstad satte rammer for et møte mellom meg som elev og et at verdens mest kjente teaterstykker. Lydene, luktene og synsintrykkene sitter fremdeles i meg den dag i dag.
Som norsklærere mener jeg vi har et ansvar for å legge til rette for litterære opplevelser. Kanskje kan vi i større grad positivt imøtekomme litterære tilbud fra eksempelvis «Den kulturelle skolesekken» med et positivt og åpent sinn, uten å tenke på at det stjeler av vår verdifulle tid, siden vi jo tross alt skal komme gjennom pensum…….
Litteratur:
Læreplan i norsk 2006. Oslo. Kunnskapsdepartementet